Åtte beintøffe motstandskvinner du sannsynligvis ikke har hørt om

KRIGSHELTER: Et knippe av kvinnene som var med i motstandskampen.
KRIGSHELTER: Et knippe av kvinnene som var med i motstandskampen. Foto: Norges hjemmefrontmuseum, Oslo museum, Schrøder / Sverresborg Tr

Kvinners innsats mot nazistene ble lenge fortiet. Disse åtte spilte nøkkelroller i motstandskampen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Kanskje på grunn av datidens kjønnsrollemønster var det vanskelig for kvinnene å fortelle at de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.På 1950-tallet fikk vi det som senere har blitt kaldt for husmødrenes storhetstid. Og når husarbeidet var et ideal, passet det ikke å ha vært i for eksempel skytetrening i Sogndalsfjellene, sier historiker Mari Jonassen til Kvinneguiden.

Hun er forfatter av boken Alt hva mødrene har kjempet som handler om kvinners deltakelse i motstandsarbeidet under den tyske okkupasjonen.

Jonassen forteller at det er registrert 1003 kvinner fra hele landet som deltok i motstandskampen. Både husmødre med mann og barn og ungjenter kastet seg ut i kampen mot tyskerne.

– Her er det imidlertid store mørketall, for etter krigen ble det viktig for dem som hadde deltatt å ikke snakke om det de hadde gjort. Det var en slags æreskode, en taushetsplikt de involverte påla seg selv, sier Jonassen.

Skjev historiefortelling

Men det var ikke bare taushetsplikten som var årsaken til at kvinnenes historie ble holdt skjult.

KORREKT BILDE: Ifølge historiker Kristin Hatledal er det først de senere årene at Norge har fått en mer balansert bilde av andre verdenskrig Foto: Tove Breistein
KORREKT BILDE: Ifølge historiker Kristin Hatledal er det først de senere årene at Norge har fått en mer balansert bilde av andre verdenskrig Foto: Tove Breistein

De fleste historikerne på den tiden var menn. De skrev først og fremst om sine opplevelser under krigen og fortalte ikke mer enn nødvendig om kvinnenes innsats, sier historiker Kristin Hatledal til Kvinneguiden.

Hun er forfatter av boken Kvinnekamp som beskriver norske kvinners innsats under krigen. Ifølge Hatledal er det først de siste 20 årene at kvinnenes kamp har blitt fortalt.

Risikerte livet

Da tyskerne tok over landet i april 1940 var det mange kvinner som meldte seg til tjeneste.

– Noen ytterst få kom med i kamphandlinger, mens de fleste sluttet seg til som sykepleiere eller la forholdene til rette for soldatene gjennom blant annet matlaging, sier Jonassen.

Rundt 40 prosent av motstandskvinnene bodde i Oslo. Halvparten var mellom 15 og 30 år, og flesteparten var yrkesaktive. Tallene er basert på en undersøkelse av de 1003 registrerte kvinnene.

– Mange av disse kvinnene hadde ikke ansvar for hus og hjem, og hadde derfor lettere for å delta i motstandsarbeidet. Yngre kvinner ble ofte satt til kurervirksomhet, mens de eldre huset flyktninger og motstandsfolk, sier Hatledal.

Kvinnene hadde mange av de samme oppgavene som mennene under krigen. De spionerte på tyskerne og ga viktig etterretningsinformasjon til norske myndigheter i Sverige og England. Kvinner hjalp også flyktninger over grensen,

HOLDT HEMMELIG: Historiker Mari Jonassen forteller at det ikke ble sett på som kvinnelig å ha deltatt under krigen. Foto: Pressefoto: Aschehoug
HOLDT HEMMELIG: Historiker Mari Jonassen forteller at det ikke ble sett på som kvinnelig å ha deltatt under krigen. Foto: Pressefoto: Aschehoug

bidro til sabotasjeaksjoner og skrev illegale aviser. De satt også i hemmelige loftsrom og chiffrerte og dechiffrerte kodemeldinger som kom over radioen.

– Tyskerne hadde et gammeldags syn på kvinner og trodde ikke de kunne drive med motstandsarbeid. Kvinnene ble derfor ikke like mistenkt som menn, og hadde lettere for å gå rundt med hemmelige dokumenter og våpen gjemt under klærne, sier Hatledal.

De aller fleste fortsatte sitt normale liv som koner og mødre. Og de fortsatte som lærer, kontordame eller telekvinne, samtidig som de var med i motstandskampen.

– Noen spionerte på nazistene fra arbeidsplassen. Flere kvinner satt i posisjoner som gjorde at de kunne levere falske identifikasjonspapirer og rasjoneringskort til motstandsfolk, sier Hatledal.

– Noen få var fulltidsaktivister. De skaffet seg nye identiteter, brøt kontakten med familie, venner og arbeid og studier.

Men på to spesielle område ble kvinnene utestengt fra motstandsbevegelsen, og det var militære motstandsgrupper og sabotasjegrupper.

– Kjønnsrollemønsteret i de militære motstandsgruppene var nokså tradisjonelt. Kvinner var derfor lite velkomne til å være med i disse gruppene. Det var først på slutten av krigen at kvinnene fikk være med på dette, sier hun.

Men jobbene de gjorde var livsfarlige. Flere kvinner kom under oppsikt fra okkupasjonsmakten og måtte flykte.

– Noen ble arrestert og utsatt for harde avhør, også grusom tortur. I overkant av hundre norske kvinner ble sendt til Ravensbrück, som var en konsentrasjonsleir for kvinner i Tyskland. Tre norske kvinner ble henrettet av tyskerne, sier Jonassen.

Noen ofret også livet i kampene.

– Av norske krigsdødsfall som er beregnet til 10 262 personer var 833 kvinner, forteller Jonassen.

Her er åtte motstandskvinner som kjempet mot nazistene:

Eva Jørgensen (senere gift Kløvstad)

Da krigen brøt ut, var Eva 19 år og gikk på gymnaset på Hamar. Hun følte at okkupasjonen var en voldsom krenkelse, og hadde øyeblikkelig lyst til å involvere seg i motstandskampen. Eva fortsatte skolearbeidet, samtidig som hun hjalp Røde Kors med å sy uniformer.

I 1943 var hun ferdig med handelsskolen og ble ansatt som stenograf og bokholder ved Samferdselskontoret på Hamar. Der underslo hun bensinmerker og gav dem videre til motstandsfolk som hjalp flyktninger over til Sverige.

Høsten 1944 ble hun spurt av daværende distriktssjef i Milorg-avdelingen D25 på Hamar, Christian Juell Sandberg, om hun ville være sekretær for han.

Milorg var en militær motstandsorganisasjon som bestod av 55 000 personer som støttet allierte operasjoner i Norge og hadde egne aktive sabotasjeoperasjoner.

Tre uker etter at Eva startet i jobben som sekretær for Sandberg ble han drept av tyskerne. Resten av ledelsen i D25 flyktet til Sverige, men Eva nektet å gjøre det samme.

LEDER: Eva Kløvstad var leder i Milorg-gruppen D-23 på Hedemarken. Foto: Normann – Domkirkeoddens fotoarkiv
LEDER: Eva Kløvstad var leder i Milorg-gruppen D-23 på Hedemarken. Foto: Normann – Domkirkeoddens fotoarkiv

Etter at det illegale arbeidet i Hamar hadde stått på stedet hvil, fikk Eva til slutt i gang flyktningrutene og etablerte kontakt med Oslo gjennom en kurer. Via ham fikk hun tak i rasjoneringskort, penger, pistol og en radio.

Eva ble spurt om å bli den nye distriktssjefen, men sa nei fordi hun mente at mennene ikke ville ha tillit til en kvinne.

Siden hun hadde mange kontakter i området og mye lokalkunnskap, gikk hun tilslutt med på å ta lederrollen under dekknavnet Jacob. Med hjelp av en mannlig leder fra Oslo tok de over Hamar-avdelingen, og Eva hadde rundt 1200 menn under seg.

Fra april 1945 til krigen var over, var hun i dekning med en av de andre lederne i Milorg-gruppen. Dagen etter frigjøringen marsjerte hun inn til Hamar sammen med de andre soldatene.

Siden hun var kvinne, fikk hun ikke lov til å defilere i Oslo foran kongen i juni samme år, men hun dro til Oslo likevel.

«Jeg sto på sidelinjen og så på. Det var litt bittert, fortalte Eva Kløvstad da hun som 92-åring ble intervjuet i Dagsavisen. Først i 1988 fikk hun deltakermedalje.

Inger-Johanne Kolberg

Inger-Johanne fullførte handelsskolen i 1938. Kort tid etter ble hun ansatt som kontordame i administrasjonen på Strand Brænderi. Sommeren 1942 ble hun spurt om hun kunne skrive tekster over på stensiler til den illegale avisen «Den andre front» i Moelv, og det gjorde hun det neste året.

Avisen kom ut en gang i måneden og var den eneste illegale avisen i Hedmark. Den ga nyheter om det som skjedde i Norge og i resten av Europa til hedmarkingene. Avisen fungerte som motoffensiv mot NS´ forsøk på å overbevise nordmenn om sin ideologi.

Til forfatteren av boken «Alt hva mødrene har kjempet» sa Inger-Johanne at hun var naiv og tenkte lite over de strenge lovene som gjaldt illegalt arbeid. Og at hun ikke klarte å forestille seg at hun selv kunne bli rammet.

Men i mai 1943 ble redaktøren av avisen arrestert, og han røpet navnet hennes til Gestapo under avhør.

Inger-Johanne hadde mange anledninger til å flykte, men gjorde det ikke fordi hun var redd det ville få konsekvenser for moren.

ILLEGAL PRESSE: Inger-Johanne Kolberg skrev tekster til den illegale avisen «Den andre front» under krigen. Foto: Foto: Normann – Domkirkeoddens fotoarkiv
ILLEGAL PRESSE: Inger-Johanne Kolberg skrev tekster til den illegale avisen «Den andre front» under krigen. Foto: Foto: Normann – Domkirkeoddens fotoarkiv

Inger-Johanne fortsatte som kontordame hos Strand Brænderi. I oktober samme år ble hun arrestert. Først nektet hun for å ha vært med på å produsere avisen, men innrømmet det tilslutt.

24 år gammel ble hun først sendt til fengselet i Hamar, så til Grini og endte tilslutt opp i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland som NN-fange.

Etter ett år og tre måneder i fangenskap ble hun reddet av de hvite bussene i april 1945. De siste ukene før freden kom til Europa, arbeidet hun på et flyktningmottak i Sverige. Etter krigen ønsket hun ikke å snakke om det hun hadde gjort under okkupasjonen.

Søstrene Helga og Aasta Stene

Søstrene var begge pedagoger og fryktet lenge at en krig kom til å bryte ut. Da det skjedde, arbeidet Aasta ved Handelsgymnaset i Trondheim, mens Helga var lektor ved høyskolen i Oslo.

Begge var aktive medlemmer av Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund (NKAL) og tok initiativ til møte kort tid etter krigens utbrudd. Der ble kvinnene enige om å gjøre motstand mot okkupasjonen ved å spre informasjon om det som skjedde. Helga opprettet en hjelpekasse på Aars og Voss skole som skulle gi økonomisk støtte til lærere som mistet jobben under krigen.

MOTSTANDSKVINNE: Helga Stene ble tatt inn til avhør hos Gestapo for å ha drevet antinazistisk propaganda i skolen. Foto: ukjent person/Oslo Museum
MOTSTANDSKVINNE: Helga Stene ble tatt inn til avhør hos Gestapo for å ha drevet antinazistisk propaganda i skolen. Foto: ukjent person/Oslo Museum

Søstrene reiste mye rundt i landet for å samle informasjon om det som skjedde i de ulike områdene. Sommeren 1940 reiste de til Mosjø-området, hvor kommunikasjonen hadde vært avgrenset siden okkupasjonen.

Fire uker senere var de tilbake i Oslo, hvor leiligheten deres var blitt rene motstandsleiren for å spre informasjon om sannsynlige tyske mål. Informasjonen formidler de til både NKAL og Gro-komiteen, som bestod av små kvinne-grupper.

I februar 1942 vedtok Vidkun Quisling en lov om tvungen ungdomstjeneste i NS ungdomsfylking for jenter og gutter mellom 10 og 18 år. Samme dag ble det vedtatt obligatorisk innmelding for alle lærere i Lærersambandet.

Søstrene engasjerte seg raskt i arbeidet med å forhindre tyskernes nazifisering av den norske skolen. De organiserte den største holdningskampanjen under krigen kalt «Foreldreaksjonen».

Foreldre over hele landet sendte brev til det nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet og protesterte mot nazifiseringen av skolen. Brevene nådde departementet samme dag, og kort tid etter ble Helga tatt inn til avhør hos Gestapo.

Hun ble sluppet fri med en advarsel og loven ble tilslutt fjernet.