«Husmorboka» kaster lys over Norges glemte arbeidsplass

For familiene var en hjemmeværende husmor et betydelig velferdsgode. Det arbeidet kvinner utførte hjemme, gjorde hverdagene bedre både for barna og for familieforsørgeren. Men det ble lite pauser underveis. Bilde fra «Husmorens arbeidsbok» (1960)
For familiene var en hjemmeværende husmor et betydelig velferdsgode. Det arbeidet kvinner utførte hjemme, gjorde hverdagene bedre både for barna og for familieforsørgeren. Men det ble lite pauser underveis. Bilde fra «Husmorens arbeidsbok» (1960)

– Begrepet husmor innebar et liv med mye tungt arbeid. Det var ikke bare kaffeslabberas og stekte krumkaker til jul, forteller forfatter Iris Furu.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De første tiårene etter annen verdenskrig kalles gjerne husmorperioden i norsk historie. Mellom 1945 og 1970 var husmor simpelthen definisjonen på en gift kvinne i Norge, og i toppåret 1960 var halvparten av norske kvinner hjemmearbeidende. Hjemmet var med andre ord Norges største arbeidsplass.

«Husmorboka» av Iris Furu (Humanist forlag, 2016)
«Husmorboka» av Iris Furu (Humanist forlag, 2016)

– Mine bestemødres forklær var et arbeidsantrekk og det tenkte jeg aldri noen gang på, forteller Iris Furu til ABC Nyheter.

Furu har skrevet «Husmorboka» der hun gir oss et gjensyn med det hun omtaler som Norges glemte arbeidsplass. Boken har hun tilegnet nettopp sine egne bestemødre.

– Det er et uttrykk som heter først opp og sist i seng, og det er jeg ganske sikker på at en husmor har kommet opp med. Jobben deres var jo å være der for alle de andre, fra de sto opp og til de la seg, forklarer Furu.

– Dagen hennes var veldig lang og kretset rundt det de andre i familien så på som selvfølgeligheter - som rene og hele klær og at måltidene kom til de tidspunktene de skulle. Summen av alt de gjorde, var så selvsagte for alle rundt fordi det utgjorde basis for hverdagen til folk flest, legger forfatteren til.

Husmødrene sto alene med hus og barn

Før krigen var det vanlig å ha hushjelp. I tillegg hadde folk større hus og delte ofte plass med foreldre eller syke familiemedlemmer som kunne bidra med hjelp.

Iris Furu (f. 1985) er vokst opp i en familie hvor borddekking og sausekoking alltid har stått sterkt. Foto: Arnfinn Pettersen
Iris Furu (f. 1985) er vokst opp i en familie hvor borddekking og sausekoking alltid har stått sterkt. Foto: Arnfinn Pettersen

Etter krigen forsvant hushjelpene og mange unge par flyttet til små leiligheter der de stiftet selvstendige familier. Barnehagene var få, og det vær nærmest umulig å få plass for en vanlig familie. Dette medførte at etterkrigstidens husmødre sto mer eller mindre alene om husarbeid og barneomsorg. Og husmødrene var i jobb hver dag hele året rundt.

– Det var alltid noe mer som kunne gjøres, og når du ikke har en regulert arbeidstid, så har du heller aldri helt fri. Da er det din egen samvittighet som styrer når du skal slutte å jobbe, forteller Furu før hun fortsetter:

– Mange kjente nok på det presset om at hvis de tok seg en hvil, så var det en halvtime med ting som kunne vært gjort og som må tas etterpå. Jeg for min del er glad for at jeg ikke har det presset hengende over meg hele tiden.

Les også: Det rammer alle kvinner. Hvorfor er det så tabu?

(Saken fortsetter under)

På midten av 1940-tallet startet en babyboom som varte til etter 1960. I 1946 ble det født mer enn 70.000 barn i Norge, en rekord som står fremdeles. Bildet er fra 1950. Foto: NTB scanpix
På midten av 1940-tallet startet en babyboom som varte til etter 1960. I 1946 ble det født mer enn 70.000 barn i Norge, en rekord som står fremdeles. Bildet er fra 1950. Foto: NTB scanpix

Fjernet fra husholdningen

Husmorlivet var ikke uproblematisk. En husmor var økonomisk avhengig av ektefellen og derfor meget sårbar hvis ekteskapet ble oppløst.

– Hvis vi ser strengt markedsøkonomisk på det, så kan man si at offisielt hadde husmødrene ingen verdi. Til tross for at de var i jobb hver dag gjennom hele året, fikk de hverken lønn eller pensjonspoeng, understreker Furu til ABC Nyheter.

Men på enkelte områder hadde de likevel både makt og samfunnsmessig innflytelse.

– Det er ikke laget en basar i Norge hvor ikke en kvinne har vært involvert. De var aktive i misjonsforeninger, på dugnader og mange drev barneparker i regi av det gamle Husmorforbundet, sier forfatteren og fortsetter:

– Men ikke minst var de en kjøpergruppe som visste veldig godt hvor skoen trykket, hvilke hjelpemidler som burde være i et moderne hjem og mange kvinner hadde høyre hånd på rattet når det gjaldt økonomien i hjemmet.

Les også: Slik utfordret norske kvinner kjønnsrollene

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Klipp fra husmor-filmen «Slik blir det lettere» fra 1956. Rettighetshaver Filmconsult v/ Ola Winger. Du kan se hele filmen på Filmarkivet.no

Ettertraktet hos næringslivet

Tidlig på 1950-tallet oppstod begrepet «husmorfilmer». Dette var filmer som henvendte seg direkte til hjemmearbeidende kvinner og var finansiert av en rekke næringslivsaktører som bidro med hvert sitt fem minutter lange reklameinnslag.

Målet var å informere husmødrene om den teknologiske utviklingen i husholdningsbransjen med underholdningsinnslag som trekkplaster.

– De private kjøpmennene var helt sentrale i å promotere og følge opp husmorfilmvisningene. Et privat produksjonsselskap stod bak og sørget for å hyre dyktige filmfolk og kjente underholdningsartister, forteller førsteamanuensis Anne Marit Myrstad fra Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU.

(Saken fortsetter under video)

VIDEO: Leif Juster introduserer en ny og genial hushjelp i husmorfilmen «Slik blir det lettere» (1956).

Filmene som ble produsert på 50- og 60-tallet, formidlet bildet av husmoren som hjemmets sentrale person, dets økonomisjef, sosialkurator, helsemessige ansvarshavende og kulturelle veileder.

– Mot slutten av 1960-tallet sniker det seg imidlertid inn en mer belærende tone overfor husmødrene som nå blant annet må passe på sitt utseende. Varetilbudet er, i likhet med heroiseringen av husmora, i endring, sier Myrstad.

I 2012 ga Anne Marit Myrstad ut boka «Husmora i fokus. Den norske husmorfilmen 1953 -1972». Hun mener det er viktig å bevare disse filmene for ettertiden.

– Dette er historiske dokument som gir oss innblikk i hvordan husmoren ble snakket til av næringslivet og lar oss se og oppleve noen av samtidens ideelle forestillinger om hus, hjem, familie og kvinneliv.

Les også: Kvinner og menn: Så forskjellig kjøper vi bil

(Saken fortsetter under video)

VIDEO: Rolv Wesenlund reklamerer for Ehlers krydder i «Kjære husmor» (1972)

Ville reagert på gardinfravær og vindusvask

Så hvordan ville en husmor ha reagert dersom hun forvillet seg inn i en tidsmaskin og plutselig befant seg i et gjennomsnittlig norsk hjem på Kampen i Oslo anno 2016? Iris Furu tror blant annet det totale fraværet av tekstiler var noe husmoren ville funnet veldig rart.

– For min generasjon er det ganske vanlig å ikke ha gardiner, og det er heller ikke mange som har duker på bordet. De som har gardiner, bytter veldig sjelden til jul. For mine bestemødre er det en selvsagt del av det man skal gjøre i desember: Man skal bake kaker, kjøpe julegaver og henge opp julegardinene. Så akkurat hvordan det ser ut hjemme og hva vi har skåret ned på tror jeg kanskje ville overrasket husmoren litt.

– Og så ville jeg tro at dersom de fleste av oss ser seg om i hjemmet og ser på det med et sekstitalls husmorblikk, så kjenner man et sted i hjertet at det er et eller annet med vindusvasken som ikke er helt på stell. Uansett hvor lenge det er siden, så er det for lenge siden, humrer forfatteren.

Les også: Trendforsker tror vi går mot enklere mat

Fra ekspertise til hjelpeløshet

Furu mener det er lett å peke på alle de småtingene som inngikk i husmorens daglige oppgaver som for oss kan virke puslete.

Ifølge eksperter gikk den norske gjennomsnittshusmoren like langt som avstanden fra Oslo til Athen via Paris og Roma - i løpet av et enkelt år. Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum
Ifølge eksperter gikk den norske gjennomsnittshusmoren like langt som avstanden fra Oslo til Athen via Paris og Roma - i løpet av et enkelt år. Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum

– Det jeg prøver å få frem i boken min, er nettopp det at den ekspertisen og fagkunnskapen de satt inne med var utrolig detaljert, forklarer hun før hun fortsetter:

– Dessuten strakk den seg rundt store deler av livet, de var eksperter både på dette med potteplanter og husvask, men også på flekkfjerning, hvordan man skulle behandle klær, behandle et slakt - de hadde et vell av tips og triks som jeg merker at jeg ganske ofte skulle hatt selv. Når jeg kjøper meg en ullgenser og den får hull på armen, så er jeg rett og slett litt hjelpeløs.

Vi ville kanskje sett mindre av dagens forbrukersamfunn hvis man visste hvordan man stopper en ødelagt genser?

– Vi prioriterer helt annerledes i dag, vi har økonomiske muskler til å kjøpe oss bort fra den hjelpen som de utførte tidligere, mener Furu.

Les også: La barna vaske!

Mangfoldig og fysisk krevende

Iris Furu har gjennom arbeidet med boken innsett hvor mye tilværelsene til husmødrene, og hennes egne bestemødre, først og fremst dreide seg om å være der for andre - hele tiden.

– Det var ikke husmorens krav som sto i sentrum. Hun skulle stå som navet i det hjulet som var en kjernefamilie og legge til rette for at de andre kunne blomstre, gå på skolen og på arbeidet, sier hun.

– Vi som er resultatet av det, har kanskje glemt litt å se på hun som var hjemme alene på dagtid og gjorde dette mulig for oss andre, avslutter Furu.

Norske husmødre hadde lange arbeidsdager på kjøkkenet. Bildet er fra 1949. Foto: NTB / Scanpix

Les også:

I disse yrkene taper kvinner mest lønnsmessig

Ni sunne vaner du bør innføre i dag

– De sa jeg var psykisk syk

Flere samlivsbrudd fra barnet fyller tre år