Kvinne i sorg savner sosial støtte og nettverk. Foto: NTB scanpix / Shutterstock
Spør psykologen: Sorgen og ensomheten knuser meg. Hva skal jeg gjøre?
Kvinne i 60-årene har mistet to samboere. Nå sitter hun igjen med ensomhet og panikkangst. Hun spør ABC Nyheters psykolog om råd.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
For 9 år siden døde min samboer av kreft. Jeg ble alene med sorgen, og det var helt grusomt. To år senere var jeg heldig og traff en snill mann. Vi fikk fem år sammen før jeg mistet han også. Jeg har flyttet til et nytt sted hvor jeg føler meg veldig ensom. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få nye venner og finne noen å snakke med. Jeg er snart 63 år. Det føles som om ensomheten knuser meg innvendig. Jeg har fått panikkangst og det hindrer meg litt. Jeg tør ikke reise alene på ferie, og det er veldig leit siden jeg liker å reise.
Kvinne (63)
ABC Nyheters psykolog Danielle Legland svarer:
Hei, og takk for ditt spørsmål.
Det er veldig trist å lese at du har mistet dine kjære, og du har min dypeste medfølelse.
Du har opplevd store emosjonelle tap, og det skal noe til å hente seg inn etter dette. I en slik situasjon er det er uklart hvorfor du har flyttet til et nytt sted hvor du ikke kjenner noen, for dette er virkelig tiden for sosial støtte. Du kjenner nå naturlig nok på ensomhet da du ikke har venner eller familie rundt deg.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes alle svarene i spalten her
Danielle Legland er ABC Nyheters psykolog. Foto: Kathleen Buer / ABC Nyheter
Ensomhet er dessverre utbredt i befolkningen, uten at visshet om fellesskap i ensomhet er noen trøst. For god psykisk helse er sosialt fellesskap viktig, men det er flere typer sosial tilhørighet man kan oppnå utenom familie og venner. Min første umiddelbare tanke er at å oppsøke aktiviteter i kommunen må være en prioritet. De fleste kommuner har nettsider hvor det finnes informasjon om aktiviteter og frivillighetsarbeid alle kan være med på. Ofte er dette også inndelt i interesser og alderssegment. Særlig frivillighetsarbeid gir en god følelse fordi du både hjelper andre, og at det er noe vi vet bidrar til økt psykologisk velvære.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEn stor hindring i å oppsøke slike aktiviteter er likevel panikkangsten din. Panikkangst kan oppleves på ulike måter som at man kveles, besvimer, får hjertebank eller mister forstanden. Angsten oppstår ofte i tilsynelatende tilfeldige i situasjoner, og det bidrar til at det kan oppleves ekstra skremmende. Jeg tror derfor det er viktig at du starter med å behandle denne. Avhengig av alvorlighetsgrad finnes det ulike tilnærminger. Alvorlighetsgrad handler om hyppighet på anfallene og hvor mye du påvirker livskvaliteten din.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet finnes gode selvhjelpsprogrammer på nettet med ulike tilnærminger. Jeg har god erfaring med dette programmet.
Det vil likevel være lettere for fastlegen din å vurdere alvorlighetsgrad, og om hvorvidt det vil være lurt å behandle dette hos en terapeut. Fastlegen din vil da henvise deg videre. I flere kommuner finnes det også lavterskel tilbud som kan hjelpe deg uten henvisning.
For å oppsummere ville jeg begynt med å behandle panikkangsten, samtidig som du orienterer deg om aktiviteter og frivillighetsarbeid i kommunen hvor du bor.
Roma ble ikke bygd på en dag, og slik er det også med et sosialt nettverk. Ved å legge en liten innsats hver dag, for eksempel ved å initiere en samtale med en nabo eller kollega, kan veien til å få større sosial tilhørighet i din nye hjemkommune være kortere enn du tror.
Lykke til!
ABC Nyheter mottar ingen kontaktinformasjon om du sender inn spørsmål. Vi har heller ingen anledning til å kontakte deg om ditt spørsmål blir besvart i spalten. Dette er for å ta hensyn til ditt personvern.
