Diabetesføtter amputeres grunnet dårlig organisering

I flere europeiske land er det påvist redusert forekomst av diabetiske fotamputasjoner. De fleste tilskriver denne reduksjonen med en økt vektlegging av problemet etableringen av diabetiske fotteam. I Norge har vi 450-500 amputasjoner pr år. Prisen pr amputasjon: 1 million norske kroner . I tillegg påløper det store helsemessige utgifter både før og etter amputasjonen. Det har undret meg i mange år den viljen man har til å amputere føtter, mens interessen for å berge dem er heller laber.

Ble kasteball i systemet

Det skyldes en systemsvikt. For å eksemplifisere systemsvikten vil jeg kort fortelle om mann på 50 år som tilfeldigvis treffer en fotterapeut på et diabetesforum og det etableres kontakt.

Dette er ikke en enestående historie dessverre, og er ikke ment for å skremme.

Fotterapeuten registrerer et lite sår og lite følsomhet i foten til mannen. Terapeuten henviser vedkommende videre til lege for en grundig undersøkelse. Nå stopper fremdriften opp og mannen blir ikke tatt seriøst fra helsevesenet. Pasienten blir en kasteball i systemet i ca. 6 mnd. Etter flere avvisninger fra lege og mye frustrasjon kommer pasienten til poliklinikk på sykehuset. Etter iherdig arbeid med å få såret til å gro, konstaterer man dessverre at foten ikke kan berges.

Misforståelser om diabetes: – Denne myten er direkte farlig

LES SAKEN

Sårprosessen er gått for langt. Foten blir amputert.

Dette er ikke en enestående historie dessverre, og er ikke ment for å skremme. Pasientens stemme må frem for at alle skal forstå alvoret - for at myndighetene skal forstå verdien av en bedre organisert fotomsorg. En bedre organisering av tilgjengelig fagpersonell vil hindre sår, amputasjon og en signifikant kostnad.

Helsedirektoratets anbefalinger

Helsedirektoratet anbefaler alle pasienter med diabetes en rekke undersøkelser knyttet til foten. Det anbefales at man innhenter informasjon om tidligere fotsår eller amputasjon. Det anbefales årlig en følsomhetstest i foten. Ved lav eller ingen følsomhet registrerer ikke pasienten om de tråkker på spisse gjenstander, utvikler sår eller feilstillinger.

Helsedirektoratet råder videre til at det foretas registrering av fotpulser, vurdering av feilstilling og hard hud i tillegg til sirkulasjonsundersøkelse i foten.

Ut i fra alle de nevnte undersøkelsene deles pasientene årlig inn i kategori: lav-, moderat-, høy risiko for utvikling av fotsår.

Det er altså et ikke uvesentlig arbeid som årlig skal gjennomføres på personer med diabetes. Er du i risiko moderat til høy skal du i tillegg sjekkes oftere og følges opp.

I dag vet vi gjennom blant annet Rosa 4 studien at undersøkelsene på personer med diabetes ikke blir tilfredsstillende utført av fastlegene som har ansvaret for dette området. 75 prosent av personer med diabetes får ikke en fotundersøkelse hos fastlegene. Dette er alvorlig men forståelig da fastlegeordningen har sitt å slite med og er på randen av kollaps.

Det er naivt å tro at nordmenn kan få nok jod uten kunstig beriking og kosttilskudd

LES SAKEN

Helsedirektoratet anbefaler de med moderat til høy risiko for utvikling av fotsår å gå regelmessig til autorisert fotterapeut. Fotterapeutene har hatt en betydelig faglig utvikling de siste årene med blant annet videreutdannelse i den diabetiske fot ved Universitetet i Sørøst-Norge. På tross av denne faglige utviklingen og mer kunnskap rundt diabetiske fotsår, fungerer anbefalingene fra Helsedirektoratet dårlig i praksis. Behandlingen pasientene anbefales hos fotterapeut gir ikke refusjon fra folketrygden eller HELFO. De fleste pasientene må da selv finansiere kostnaden med fotsjekk, risikovurdering og forebygging. Det foregår altså en selektering av hvilket område av sykdom som er viktig å prioritere og finansiere.

Tilbakemeldinger fra helsepersonell i velfungerende diabetesteam rapporterer om lite fokus på fot fra pasientenes side. Årsakene er sammensatt. Pasienter som sliter med økonomien velger bort fotsjekk hos fotterapeut og prioriterer helsetilbudene med refusjon. Videre har man en gruppe av pasienter som ikke ser betydningen av egen fothelse. Denne gruppen er meget utsatt for sår og amputasjon da de mister den viktige jevnlige oppfølgingen, skorådene, og det forebyggende arbeidet. Hvis de i tillegg har nedsatt følelse i føttene og ikke kjenner gjenstander eller sår under foten, har de, ifølge dem selv ikke noe problem. Veien herfra til amputasjon er kort.

Hvis politikerne tenker at slagordet fra samhandlingsreformen bør følges, er det på tide med en gjennomgang av diabetisk fotomsorg nå.

Til sist har man gruppen som ikke kjenner til fotterapitilbudet da dette ikke blir formidlet tilstrekkelig fra sykehusene. Hvis heller ikke fastlegen prioriterer fotsjekk, øker heller ikke bevisstgjøringen og interessen fra pasientens side.

I denne forbindelse kan man sitere samhandlingsreformen som kom i 2012; Rett behandling, på rett sted, til rett tid. Med dagens organisering av diabetesfotomsorgen bommer man dessverre på alle disse punktene.

Ny oppdagelse gjør at diabetes kan oppdages raskere

LES SAKEN

Vi svikter pasientene!

Vi kan i dag lese fra budsjettinnstillingen til Helse og omsorgskomitéen et forslag om diabetessokker på blå resept. Det er positivt at dette forsømte området blir satt fokus på fra helse og omsorgskomiteen. Men vi trenger en bedre organisering av rett fagpersonell som kan bidra med tidlig innsats, forebygge og behandle den diabetiske foten. Pasienten har behov for kompetanse for en sårfri og smertefri hverdag med begge føttene i behold. Det kan ikke en sokk på blå resept gjøre alene.

På spørsmål fra stortingsrepresentant Hege Haukeland Liadal (A) om hva regjeringen vil gjøre for å senke antall fotamputasjoner for diabetespasienter, svarer helseminister Bent Høie overaskende vagt. Han poengterer blant annet hva man bør gjøre for å holde diabetes under kontroll for å unngå fotsår. Han henviser til nasjonal diabetesplan 2017-21 der det fremkommer hvilke undersøkelser fastlegen bør gjøre. Videre nevner han at flere sykehus har gode sårteam og at alle som jobber med diabetespasienter bør ha tilstrekkelig kunnskap på feltet. Flere sykehus har dedikert personell som arbeider med diabetiske fotsår, men er ikke formelt definert som fotsårteam. Kjære Bent Høie; vi vet hva vi bør ha av fagpersonell, hvilke oppgaver vi bør utføre, og hvilke utstyr vi bør ha til dette arbeidet.

All intensjon fremstår på papiret veldig bra og som selvfølgeligheter. Jeg er ikke i tvil om kvalitetene til fagpersonell på området, og det gode arbeidet som blir utført hver dag. Utfordringen oppstår hvis de nedskrevne intensjonene ikke fungerer i praksis – at organiseringen svikter – at den tidlige innsatsen uteblir slik at sår får utvikles – at de gode rådene kommer for sent til pasienten. Det er dette vi må diskutere, for det er her vi svikter pasientene våre.

Hvis politikerne tenker at slagordet fra samhandlingsreformen bør følges, er det på tide med en gjennomgang av diabetisk fotomsorg nå.