Patrick Kamalo var i flere år Malawis eneste praktiserende nevrokirurg – og dermed det eneste håpet for malawiske barn med hydrocefalus (vannhode). Foto: Privat
For barn med vannhode var han det eneste håp
Den unge legen fikk en sønn som «ikke var som andre barn». Det skjedde i et land der ingen kunne tilby en livreddende operasjon. Han tok grep, skaffet seg videreutdanning, og ble Malawis eneste nevrokirurg. Siden har han reddet hundrevis.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
MALAWI (Bistandsaktuelt): Patrick Kamalo (45) er i dag en ildsjel og drivkraft i å bygge opp et nevrokirurgisk fagmiljø i landet, i tett samarbeid med Oslo universitetssykehus. I tillegg er han en meget aktiv kirurg, i aktiv tjeneste.
Blant annet har han operert over 100 pasienter for vannhode hvert år. De fleste er spebarn.
– Jeg har en del å takke Norge for, fastslår han når vi møter ham første gang. Det skjer under et møte arrangert av Norec (det nye Fredskorpset) på et hotell rett utenfor Oslo.
Hydrocefalus
Hydrocefalus er en tilstand med opphopning av hjernevæske i hjernens hulrom som fører til forhøyet trykk i hjernen. Mange vil ha behov for å operere inn et dren (shunt) som drenerer hjernevæsken. På folkemunne blir tilstanden ofte kalt vannhode.
Hydrocefalus kan være medfødt eller oppstå etter for eksempel hjernesvulst, hjernecyste, hjerneblødning, hodeskade eller hjernehinnebetennelse. Noen har også forhøyet trykk i hjernen uten at det er en kjent årsak, såkalt ideopatisk intrakraniell hypertensjon.
Høyt trykk i hjernen kan gi symptomer som hodepine, kvalme, tretthet, svimmelhet, ustøhet og hukommelsesproblemer.
I rike land som Norge blir spebarn med tilstanden operert raskt for å hindre og forebygge skader, og pasientene vil vanligvis kunne leve fullverdige liv.
Kilder: Oslo Universitetssykehus/ Brain Foundation, Australia
Norsk-støttet universitet
Norske institusjoner har stått sentralt i utdanningen hans. Et stipend fra det Norad-støttede universitetet College of Medicine finansierte spesialiseringen hans innen nevrokirurgi i Durban i Sør-Afrika, mens ytterligere kursing ved OUS for ham og andre kolleger har vært finansiert via Fredskorpset (nå: Norec).
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDa Kamalo og hans daværende kone oppdaget at sønnen Owakela var født med hydrocefalus, såkalt «vannhode», kunne de med fortvilelse konstatere at det ikke fantes en eneste lege i hele Malawi som hadde kompetanse på feltet. Antallet nevrokirurger i aktiv tjeneste var null.
Hydrocefalus er en medfødt tilstand hos enkelte barn; med opphopning av væske i hjernens hulrom. Dette fører til forhøyet trykk i hjernen, og kan – hvis det ikke opereres - lede til et smertefullt liv, sannsynligvis hjerneskade og tidlig død.
Å operere inn et dren, som drenerer ut hjernevæsken, er den vanlige, «enkle» løsningen på problemet. I Malawi, et land med den gang over 15 millioner innbyggere og 200 – 300 dokumenterte tilfeller av «vannhode» hvert år, fantes det likevel ingen leger som kunne foreta den skadeforebyggende og ofte livreddende operasjonen for Kamalos nyfødte sønn.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Nevrokirurgi
Nevrokirurgi er kirurgisk behandling av sykdommer og skader i nervesystemet , særlig hjernen og ryggmargen.
I Afrika sør for Sahara er tilbud innen nevrokirurgi og annen kirurgi mangelvare. Regionen har kun 0,1 nevrokirurg pr. million innbyggere. I Norge er det over 100 ganger så mange.
Kilde: Oslo Univ.sykehus/ Store norske leksikon
Fikk operasjon, i tide
Middelklasse-gutten Kamalo hadde likevel ressurser som mange andre malawiere bare kunne drømme om. Blant annet hadde han allerede en legeutdannelse. Kamalo så symptomene og forsto farene. Han skyndte seg å ta med sønnen til et privat misjonssykehus i nabolandet Uganda da han var noen få måneder gammel.
Det gikk bra for sønnen. Han fikk en operasjon, i tide, før fødselsskaden hadde rukket å gjøre skade.
Like heldige er ikke alle malawiske barn. På en av avdelingene på Queen Elisabeth-sykehuset i byen Blantyre treffer vi en ung mor (23) med sitt førstefødte barn.
Oslo universitetssykehus (OUS)
En egen avdeling for global helse koordinerer Oslo universitetssykehus (OUS) sine internasjonale helseutviklingsprosjekter. Målet er blant annet å utvikle langsiktige samarbeid med universitetssykehus i lav- og mellominntektsland for gjensidig faglig utvikling og kompetansebygging.
OUS har prosjekter i Malawi, India, Etiopia og Palestina. «Nytteverdien for egen organisasjon er faglig utbytte, volumtrening, entusiasme og engasjement for egne medarbeidere», skriver OUS på sine hjemmesider.
I Malawi er det etablert en nevrokirurgisk avdeling ved Queen Elisabeth-sykehuset i Blantyre. OUS har hatt et program finansiert av Fredskorpset (senere Norec) siden 2013.
Programmet har særlig gått på å utvikle nevrokirurgisk fagkompetanse (etter hvert også barnekirurgi), og det er etablert systemer for utstyr. Det har vært utveksling og opplæring av malawiske sykepleiere, nevrokirurger, anestesileger og ufaglærte, samt medisinsk-teknisk ingeniør.
Fra Norge har det reist nevrokirurger og sykepleiere fra nevrokirurgisk sengepost, operasjonssykepleiere, anestesileger og -sykepleiere, samt at en medisinsk-teknisk ingeniør fra Norge også har bistått under lengre arbeidsopphold i Malawi.
Kilde: Oslo Universitetssykehus
En to-åring med trette øyne
Moren stryker omsorgsfullt og kjærlig over guttens hode. Han er 2 år og fire måneder, og har vakre, men trette øyne. Det er smertefullt å ha et hode som har vokst på grunn av at stadig mer væske presser på i hjernens hulrom.
– I går ble han operert for andre gang, etter at det første drenet han fikk hadde tettet seg, forklarer moren.
Artikkelen fortsetter under annonsenDessverre tok det litt vel lang tid før hun oppsøkte sykehus med sønnen første gang. Rask behandling og operasjon er viktig for et godt resultat og å unngå hjerneskade, forklarer helsepersonell.
– Jeg tok ham med til legene på helsesenteret flere ganger, men de sa at det antakelig ville gå over. Jeg skulle vente, sier hun.
Modellert figur av spebarn med hydrocefalus (vannhode). På verdensbasis blir 1-2 barn per 1000 født med denne tilstanden. Foto: NTB scanpix / Imagebroker
Kvinnen hadde sett at gutten gradvis ble mindre aktiv, etter hvert hadde han «sluttet å gå». Han ble i stedet liggende i sengen og hadde nok med å takle smertene sine.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Trolig manglet de kunnskap
Symptomene var likevel ikke nok til at alarmen gikk hos hjelperne hun oppsøkte.
– Antakelig har hun snakket med lokale helsearbeidere som hadde manglende kunnskap. Hydrocefalus er ikke noe folk flest vet noe om, forklarer sykepleieren på avdelingen.
Nevro-sykepleier Eline Trengereid Raddum i arbeid med en pasient på Queen Elisabeth-sykehuset i byen Blantyre. Foto: Hedda Wegger, OUS
Hun forteller at tilstanden ofte blir møtt med motstand og stigma blant folk på landsbygda. Mange vil tenke at kvinnen har fått en trolldom kastet over seg og barnet. Lokale medier i Malawi har rapportert om ektemenn som forlater sine koner av samme grunn. De orker ikke å ha et barn med et unormalt stort hode eller å leve med en kvinne som mistenkes for å være besatt av onde ånder.
Artikkelen fortsetter under annonsenMoren på sykehuset forteller oss gjerne sin historie, men forklarer at hun og barnet ikke vil bli avbildet. Vi lar være å spørre om årsaken.
Tok spesialistutdannelse
I april 2007, sju år etter at Patrick Kamalo var ferdig utdannet lege, reiste han til Sør-Afrika, der han fikk en stilling ved universitetssykehusets avdeling for nevrokirurgi. Kamalo fullførte en spesialistutdanning i dette emnet ved universitetet i Durban i september 2011, med utdanningsstøtte i form av et stipend.
I flere år var han den eneste praktiserende nevrokirurgen i Malawi. Hydrocefalus (vannhode), svulster, åpen ryggmarg og ryggmargsbrokk er blant de tilstandene en nevrokirurg er nødt til å forholde seg til. I 2018 kom det endelig inn to andre, nyutdannede malawiske nevrokirurger. De befinner seg på hvert sitt sykehus andre steder i landet, men totalt sett er det fortsatt veldig langt unna å tilfredsstille behovet i landet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Antall nevrokirurger per pasient er over 100 ganger høyere i Norge enn i Afrika sør for Sahara. Malawi er ett av Afrikas fattigste land, med et svakt utbygd helsevesen.
Resultater gir motivasjon
Lange arbeidsdager og manglende muligheter til å diskutere kompliserte tilstander med kolleger har vært blant de store utfordringene for Kamalo i de første årene av arbeidslivet. I et intervju med fagbladet Malawi Medical Journal erkjenner han at mislykkede operasjoner og høy mortalitet tidvis kan være en psykisk belastning.
«Det viktigste er å lære fra sine feil og bli gradvis bedre. Forskjellen jeg utgjør for de fleste av mine pasienter er det som holder meg gående.», sier han i det samme intervjuet.
Og hvordan gikk det så med sønnen, Owakela?
– Han går på skolen og er en helt vanlig, godt fungerende ung mann, fastslår Kamalo.
Artikkelen fortsetter under annonsenOUS: Rundt 60 malawiske sykepleiere har fått opplæring
De siste seks årene har rundt 60 sykepleiere fra Malawi hospitert ved Oslo universitetssykehus. Samtidig har et 40-tall leger og sykepleiere fra OUS vært på jobbopphold i Malawi.
Legen Patrick Kamalo og Oslo universitetssykehus har sentrale roller når Malawi gradvis bygger opp en kraftig økt kompetanse og fagmiljø på nevrokirurgi.
– Malawi vil på sikt bli kunne gi pasientene et langt bedre tilbud og bli langt mer uavhengig av utenlandske kirurger og sykepleiere, fastslår Kamalo.
