For å få «bikinikropp» er det bare å ta på seg en bikini

I løpet av de siste månedene opp mot sommeren har jeg sett en skremmende økning i slankeartikler for å nå den såkalte sommerkroppen. Aviser som skal handle om hva som skjer her i verden, smører altså slankekurer utover som hovedoppslag, og uten at jeg har bedt om det blir kroppen min et diskusjonsforum.

Jeg lurer på - når i alle dager fikk slanking nyhetsverdi?

Er vi virkelig fortsatt der at vi måler egenverdi (og andres) utfra hvor mye de veier eller hvilken buksestørrelse de bruker? Eller hvordan de tar seg ut på stranda i en bikini?

Det diskuteres kilo og fettprosent, men ingen snakker om den psykiske helsen.

Samfunnet er besatt av kvinnelige kjønnsorganer. Hvorfor er reklame for sexleketøy fortsatt tabu?

LES SAKEN

Og det er ikke hvilke som helst kropper som diskuteres heller. Vi minnes hele tiden på hvilken kroppstype vi absolutt ikke vil ha, og de som har den kroppstypen fra før påtvinges skam og dårlig selvfølelse. Og det mens de står i kassa på Kiwi.

Ved å ha disse overskriftene og nyhetsoppslagene viser det også til fordommen om at alle mennesker vil slanke seg, og at spesielt tjukke mennesker nærmest lengter etter en quick fix. Tankegangen om at slank er lik lykkelig reproduseres og løftes som en universell sannhet.

Det diskuteres kilo og fettprosent, men ingen snakker om den psykiske helsen. Ingen snakker om viktigheten av å ha det bra med seg selv, eller hvorfor det å skulle presses inn i en form du kanskje ikke passer inn i er skadelig. Ingen snakker om at slankingen ikke kan fikse selvhatet. At det å bli slank ikke alltid er løsningen. Du blir ikke nødvendigvis hverken penere eller lykkeligere av å bli tynn. Det eneste du blir er tynnere.

Det er direkte usolidarisk å tukle med abortloven

LES SAKEN

Jeg mener kroppen er det minst interessante ved et menneske, men fordi VG og Dagbladet har slike artikler på framsiden annenhver dag, fordi antall unge som er misfornøyde med kroppen sin stadig øker og fordi om lag 50.000 kvinner her i landet har spiseforstyrrelse, befinner vi oss i en situasjon der det kanskje er viktigere enn noen gang å være en motmakt i slankekaoset.

Mediene slenger om seg med ord som «strandkroppen» og «sommerkroppen», og har internalisert at det er noe som faktisk heter det.

Når vi ser overskrifter som «Ned 30 kg uten å trene», «Ned 6 kg før fellesferien», Sjekk magefettet», «Ned 40 kg med ny metode» daglig slutter vi etter hvert å tenke over det. Det blir en del av dagliglivet og en del av normalen, og plutselig sitter en der å føler seg ræva uten helt å vite hvorfor. For sånne som meg som mener vi har viktigere ting her i verden å bry oss om enn dette forbanna slankejaget, er det ganske frustrerende. Spesielt når jeg selv begynner å kjenne på egen usikkerhet.

Etter å ha kommet meg ut av 15 år med spiseforstyrrelse burde jeg skal slippe å stå i kassa på Spar å kjenne på gamle følelser fordi Dagbladet nok en gang har valgt en framside som skriker at jeg ikke er bra nok, når alt jeg egentlig ville var å kjøpe vaskemiddel.

Den kontrollerte mannen

LES SAKEN

Mediene slenger om seg med ord som «strandkroppen» og «sommerkroppen», og har internalisert at det er noe som faktisk heter det. Alle skjønner hva som menes, og ingen stiller spørsmålstegn. Istedenfor finner vi oss i det. Vi finner oss i at kvinner som ser ut som meg ikke skal gå i bikini. Vi finner oss i å gå på slankekurer før sommersesongen, og vi finner oss i å ikke nyte sommeren fult ut, på bakgrunn av hvordan vi ser ut. Til det har jeg lyst til å spørre: hvem har bestemt dette? Og hvorfor skal vi ikke det?

Denne ideen om at du må se ut på en bestemt måte for å få lov til å vise deg offentlig er helt absurd. Det er sommer, det er varmt og om jeg har lyst til å bade ,skal jeg da kunne velge selv om jeg ønsker å ha en badedrakt eller en bikini.

Jeg synes det er merkelig at vi bor i en tid der jeg som tjukk nærmest blir hyllet for å «tørre» å ta på meg en bikini. At jeg som tjukk tør å utfordre samfunnet på en slik måte, at jeg tar på meg et plagg som i all hovedsak er forbeholdt tynne, slanke mennesker med en høy seksuell kapital.

Når det at jeg tar på meg en bikini blir et politisk statement sier det langt mer om samfunnets oppfatning av kroppen og dens funksjon, enn meg.

Så til sist vil jeg bare si at med mindre du har lyst til å bli en strand er det ingenting som heter «strandkropp». Har du en kropp og det er sommer, har du en sommerkropp. Og for å få en «bikinikropp» er det faktisk bare å ta på seg en bikini.