Er du en av dem som har et ekstra bein i kneet?

Fabella er en liten knokkel som ligger i senen bak i knehasen, men bare hos rundt 40 prosent av oss, ifølge en ny britisk studie. (Foto: Michael Berthaume/Imperial College London)
Fabella er en liten knokkel som ligger i senen bak i knehasen, men bare hos rundt 40 prosent av oss, ifølge en ny britisk studie. (Foto: Michael Berthaume/Imperial College London)
Artikkelen fortsetter under annonsen

En liten knokkel i kneet blir mer og mer vanlig, ifølge britiske forskere. De kobler beinet til artrose.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1918 hadde ett av ti mennesker en fabella i knehasene, mens nå er andelen mer enn tredoblet, ifølge britiske forskere.

Fabella betyr liten bønne, og på bilder ligner beinet litt på akkurat det.

Våre fjerne fortidsslektninger hadde fabella i kneet, men så virker det som beinet forsvant i evolusjonen av menneskene. Men nå går plutselig 39 prosent av oss rundt med fabellaer, ifølge en ny studie fra Imperial College London.

– Vi blir fortalt at det er 206 bein i menneskets skjelett, men studien vår utfordrer dette, sier Michael Berthaume som har ledet studien, i en pressemelding.

Ingen varm velkomst

Fabella

Fabella er et sesambein som noen har i kneet.

Et sesambein er en rund, liten knokkel som vokser i en sene mellom en muskel og en skjelettdel.

Et annet eksempel er kneskålen, som er det største sesambeinet i menneskekroppen.

Kilde:

Pressemelding, Imperial College London

snl.no, om sesambein

De britiske forskerne mener vi er vitne til et fabella-comeback i menneskekroppen.

Men de jubler ikke akkurat for tilbakekomsten.

For fabella kan gi knesmerter og ubehag, og de kan skape problemer i kneoperasjoner, ifølge forskerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

De peker også på at fabella opptrer oftere hos personer som har artrose i kneet, men uten at man vet om den lille knokkelen bidrar til at de får denne lidelsen.

Lars Engebretsen er professor ved Senter for idrettsskadeforskning ved NIH, og jobber dessuten som overlege og kirurg på Ortopedisk klinikk ved Oslo universitetssykehus.

Om den nye studien, sier han dette i en e-post til forskning.no:

– Generelt kan jeg si at dette trolig ikke er et funn av stor betydning for forekomst av artrose.

Fabella har jo vært kjent for knekirurger veldig lenge og er ikke noe nytt, innvender Engebretsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Håper å behandle leddgikt med kunstig brusk

Vanlig ekstrabein

Men de små kneknoklene har heller ikke vært noe tema i forskningsmiljøet, ifølge ham.

– Jeg har forsket på og publisert oppskrifter på rekonstruksjoner av strukturer rundt den aktuelle fabellaen og er godt orientert i feltet. Fabella lateral har ikke vært et tema når det gjelder utviklingen av artrose, sier Engbretsen, som har sett mange fabellaer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han bekrefter at beinet ikke er sjeldent i mennesker i dag.

– Jeg er knekirurg og har jobbet i feltet i 30 år. Fabella er vanlig, sier Engebretsen.

Men hvorfor ser det ut til at det lille beinet er blitt så vanlig akkurat nå?

Høyere og tyngre mennesker

– Da vi utviklet oss til menneskeaper og mennesker, virker det som vi ikke lenger trengte fabella. Nå skaper det bare problemer, men det interessante spørsmålet er hvorfor fabella gjør et slikt comeback, sier Michael Berthaume.

Det er ingen andre av kroppens sesambein som det blir flere eller færre av, fant forskerne.

Men svaret på hvorfor akkurat fabella er blitt vanligere, finner vi kanskje i kostholdet vårt, tror Berthaume.

– Gjennomsnittskroppen er i dag bedre ernært enn før. Det betyr at vi er blitt høyere og tyngre. Dette har brakt med seg lengre skinnebein og større leggmuskler – forandringer som legger større press på kneet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det kan forklare hvorfor fabella er vanligere å ha nå enn før i tiden, sier Michael Berthaume.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men forskerne vet rett og slett ikke hva slags funksjon fabella egentlig har.

– Ingen har undersøkt det! sier Berthraume i pressemeldingen.

– Kanskje oppfører fabella seg som andre sesambein, som bidrar til å minske friksjon i senene, omdirigere muskelkraft. Eller å øke mekanisk muskelstyrke, som kneskålen gjør. Eller så gjør fabella ingenting i det hele tatt.

Hvor sikker er studien?

For å kartlegge hvor mange som har fabella nå, og sammenligne med tidligere, samlet Berthaume om kollegaene en drøss med studier fra de siste 150 årene.

Der fant de informasjon om intet mindre enn 21 676 knær fra 27 forskjellige land, ifølge pressemeldingen.

Den tidligste studien i samlingen var fra 1875. Og på den tiden anslår forskerne at snaue 18 prosent hadde fabellaknokler i knærne, ifølge en pressemelding fra Imperial College London.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forskerne lagde så en statistisk modell som beregnet fabellas utbredelse fram til nå. Helt nøyaktig kan det nok aldri bli. For metodene til leger og forskere har forandret seg i løpet av halvannet århundre.

Forskerne har gjort en innsats for å få et riktig bilde av utviklingen. De har prøvd å ta høyde for forskjeller mellom land og for forskjeller i metodene som fabella er funnet med. For i studiene er det brukt både røntgen, disseksjon og MRI-skanning.

Men kan svarene bli gode når man sammenligner funn i gamle studier – med nye?

– Forskerne ved Imperial College har tilgang på et fantastisk materiale av skjeletter, det er ikke uvanlig at anatomien forandrer seg med århundrene, hos dyr og mennesker.

– De statistiske beregningene som er gjort her, har jeg ikke satt meg inn i, men denne type beregninger har vært gjort tidligere på andre anatomiske områder, sier Lars Engebretsen til forskning.no.

Referanse:

M. A. Berthaume, E. Di Federico, A. M. J. Bull: Fabella prevalence rate increases over 150 years, and rates of other sesamoid bones remain constant: a systematic review. Journal of Anatomy, 17. april 2019

snl.no, om fabella

Artikkelen ble først publisert av forskning.no