Spør psykologen: Jeg sliter etter å ha vokst opp med alkoholikere. Hva kan jeg gjøre?

Illustrasjonsfoto: NTB scanpix/ Shutterstock
Illustrasjonsfoto: NTB scanpix/ Shutterstock
Artikkelen fortsetter under annonsen

Han sliter etter å ha vokst opp med alkoholiserte foreldre og spør psykolog Danielle Legland om råd.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hei,

Jeg er ett voksent barn av alkoholikere, og kjenner meg igjen i veldig mye av det som kjennetegner slike. Det som kanskje er mest slitsomt for meg er at jeg sliter med å holde fokus over tid og det har blitt mange uferdige oppgaver. Spesielt er det oppgaver i privatlivet som blir stående uferdig, jeg er forferdelig rotete da jeg tenker på mange forskjellige ting samtidig. Jeg kan til tider klare å fokusere på noen få ting, men det blir utrolig slitsomt.

Jeg har i min jobb enda ikke møtt noen med samme bakgrunn som meg, deres foreldre har alle sammen ett respektabelt yrke. Jeg er på mange måter fornøyd med posisjonen jeg har, jeg gjør jobben min og får til og med skryt sånn av og til. Det som er slitsomt og nedverdigende er at andre medarbeidere med mindre erfaring går forbi meg i rangstigen. Jeg sliter med selvfølelsen pga dette, det er på mange måter ikke mine medarbeideres feil, de er jo lært opp til å velge mennesker som er like dem selv. Jeg føler jeg har oppnådd veldig mye med de kortene jeg ble gitt, men jeg føler meg på mange måter litt uærlig da jeg ikke forteller dem om om min bakgrunn. Samtidig ønsker jeg ikke å dele med dem da de ikke kan forstå, eller i verste fall fryser meg helt ut på grunn av av min foreldres bakgrunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har gått i psykiatri noen ganger også i forbindelse med depresjoner, angst og psykose. Jeg trenger hjelp til å få struktur i min hverdag i privatlivet mitt, jeg trenger litt hjelp med å få organisert hodet mitt for å si det slik, men jeg er ikke syk nok til å få hjelp av det offentlige. Har du noen råd?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sliten mann (40-49)

Les alle svarene i spalten her

ABC Nyheters psykolog Danielle Legland svarer:

Hei,

Takk for ditt spørsmål.

Du har to problemstillinger, og jeg skal gjøre mitt beste for å svare på dem.

Du har god innsikt i hvilke kjennetegn man kan finne hos voksne barn som har hatt foreldre med rusmisbruk. Lav selvfølelse, skamfølelse, angst og depresjon og identitetskonflikt er eksempler på det man kan streve med i din situasjon. En uforutsigbar barndom med rus og kriminalitet, samt foreldre som ikke har vært følelsesmessig tilstede for barna sine kan også gi traumatiske opplevelser, hvilket i sin tur kan gi sterke reaksjoner som voksne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis det er snakk om traumereaksjoner så kan disse minne om depresjon og angst, men behandlingsmetodene kan være ulike. Jeg vet ikke hvor grundig du har blitt utredet for traumer, men du skriver at du er for frisk til å få hjelp i det offentlige. Når du likevel strever i dag etter behandling kan det bety at diagnosen ikke har vært riktig. Da du har en forhistorie med psykose er det dessuten viktig med god forebyggende behandling, og da er det også viktig med riktig diagnose. Mitt råd er å drøfte med fastlegen din om det kan være snakk om traumereaksjon, slik at du kan få utredet dette ordentlig.

Danielle Legland er ABC Nyheters nye psykolog. Foto: Kathleen Buer / ABC Nyheter
Danielle Legland er ABC Nyheters nye psykolog. Foto: Kathleen Buer / ABC Nyheter

Videre høres det ut for meg som at du bruker mye energi i å skjule identiteten din ovenfor dine kolleger, noe som er energitappende og svært stressende for deg. Langvarig stress kan gi seg til uttrykk slik du beskriver med konsentrasjonsvansker og med lite tiltak. Når du skriver at du ikke klarer å ferdigstille prosjekter og at du er uorganisert i hodet gir dette meg indikasjon på at det er for høy totalbelastning på deg akkurat nå. Det vil være viktig å redusere stress der du kan. Noe konkret du kan gjøre for å roe ned stressresponsen er å utføre noen pusteøvelser og utføre enkel guidet meditasjon. Det trenger ikke å ta mer en fem minutter, og er noe du kan gjøre i toalettpausene på jobb eller når du finner tid. Dette finnes det mange apper for. Men jeg understreker at det er viktig at du tar kontakt med fastlegen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Du skriver at du opplever deg i et opplevd sosialt uenforskap på jobb på bakgrunn av oppvekstvillkårene dine, og at du ikke blir valgt i høyere stilling av denne grunn. Slik jeg ser det vet jo faktisk ikke dine kolleger noe om barndommen din, og du bruker mye energi på å holde denne informasjonen unna dem. Jeg vil derfor anta at det egentlig er andre kriterier de legger til grunn i valgene deres. Er det som du tror vil det faktisk være å regne som diskriminering. Kanskje kunne det gått an å få en begrunnelse fra leder?

Ettersom dette opptar deg i den grad det gjør og du strever med alt som har skjedd, så er det naturlig at du selv forklarer årsaker til hendelser på denne måten. Du skriver at du er redd for å bli fryst ut på jobb. Jeg tror og håper ikke det ville skjedd om du fortalte, men kanskje kan arbeidsplassen være et sted hvor ikke noen trenger å vite om bakgrunnen din. Ikke fordi at den ikke er like mye verdt som andres, men fordi det kan være godt å ha et sted hvor man blir vurdert ut ifra hvem man er nå, som voksen.

Jeg syns du skal fortsette å rose deg selv for alt du har fått til, for som du skriver så har du oppnådd mye. Jeg heier på deg, og ønsker deg lykke til!

ABC Nyheter mottar ingen kontaktinformasjon om du sender inn spørsmål. Vi har heller ingen anledning til å kontakte deg om ditt spørsmål blir besvart i spalten.Dette er for å ta hensyn til ditt personvern.