Bakterier og virus slår tilbake – men vil legemiddelindustrien redde oss?

<p>«Superbakterier» som ikke lar seg knekke av antibiotika, er et økende problem både globalt og i Norge. Illustrasjonsfoto: William West / AFP / NTB scanpix</p>
«Superbakterier» som ikke lar seg knekke av antibiotika, er et økende problem både globalt og i Norge. Illustrasjonsfoto: William West / AFP / NTB scanpix

Eksperter advarer om en apokalypse, men nye medisiner vil ikke bli utviklet med mindre legemiddelselskapene er sikret fortjeneste.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En apokalypse truer, advarer folkehelseeksperter. Utsiktene til en verden der menneskeheten igjen blir lett bytte for pestbakterier, som slår ut de svake og de unge, har hengt over oss i mange år nå. Infeksjoner vi har bekjempet, som lungebetennelse og tyfus, vil igjen begynne å ta livet av oss. Operasjoner og cellegiftbehandling for kreft vil bli uhyre risikabelt.

Det er et fjernt scenario foreløpig, men det kan ikke avfeies som skremselsretorikk. Antibiotika er ikke lenger kuren for alle bakterieinfeksjoner, slik de en gang var. Antimikrobiell resistens er et reelt problem.

Mikrober – både bakterier og virus – kjemper imot, ved å utvikle resistens mot medisinene som har blitt oppfunnet for å ta knekken på dem. Det er en evolusjonær ting. De var her før oss og utvikler seg for å overleve oss.

490.000 fikk resistent tuberkulose

Tuberkulose har blitt mye vanskeligere å behandle. TB-bakterien har blitt resistent mot flere antibiotika som er i cocktailen som gis til pasientene. I 2016 utviklet 490.000 mennesker tuberkulose som var resistent mot flere medisiner, i land over hele verden.

For å bli bedre, trengte de nyere, mer kostbare medisiner i en lengre periode enn de seks månedene standardbehandlingen pågår. Man har all grunn til å anta at TB-bakteriene vil utvikle resistens mot de nye medisinene med tiden.

Kontrollen over malaria er også truet av legemiddelresistens.

Sykehus i Storbritannia og andre steder sliter med å behandle infeksjoner forårsaket av Klebsiella pneumoniae, en vanlig bakterie som finnes i magen. MRSA, den såkalte superbakterien som er en form av Staphylococcus aureus, som er resistent mot meticillin, er utbredt. Det er økende resistens mot medisinene som brukes for å behandle de seksuelt overførbare sykdommene gonoré, syfilis og klamydia. Og slik fortsetter det, ettersom mikrobene litt etter litt tar tilbake territoriet de mistet til vitenskapen.

Mer lønnsomt med legemidler til kronisk sykdom

Storbritannia har vært frempå med å advare verden og oppfordre til handling. Myndighetene satte i gang en stor utredning ledet av økonom Jim O’Neill. FN har holdt møter for myndigheter på høyt nivå. Og nå har vi en plan, lansert av statssekretær Matt Hancock i Davos, for å gi de store legemiddelselskapene incentiver til å sette i gang arbeidet med å finne nye antibiotika. Det høres enkelt ut. Men det er det virkelig ikke.

Mange legemiddelselskaper kastet ut porteføljene sine på antimikrobielle midler for ganske lenge siden. Det var en oppfatning noen få tiår tilbake i tid om at krigen mot infeksjonssykdom var vunnet. Medisinprodusentene så en mer innbringende fremtid i kroniske sykdommer.

Hjerteproblemer, slag og diabetes type 2 var og er de mest dødelige, og utviklingen går i negativ retning ettersom flere får fedme. Og ulikt infeksjonssykdommer, der folk tar en enkelt kur med medisiner og forhåpentlig er kurert, kan de med kroniske sykdommer komme til å måtte ta medisiner resten av livet. Det er lønnsomt.

Det var en annen grunn til at «big pharma» trakk seg ut. Det å finne nye antibiotika ble stadig mer krevende. De enkle hadde allerede blitt utviklet. Selskaper liker ofte å produsere sine versjoner av bestselgerne, med små variasjoner (de vil si forbedringer) for å sikre at de kan få en patent som varer i 20 år og hente inn utgiftene sine. Det har vært mangel på nye former for antibiotika i flere tiår.

Les også: Norske roboter bekjemper spredning av resistente bakterier og sopp

Foreslår milliardfond

I Davos, snakket Hancock om insentiver for å få selskapene tilbake på banen. Det betyr at belønning sikres. I 2016, skjønte O’Neill dette, og foreslo et globalt belønningsfond på en milliard dollar (cirka 8,5 milliarder kroner) til det selskapet som utvikler en ny, nødvendig form for antibiotika.

Det gir god mening. En ny antibiotika må legges på hylla og ikke tas i bruk før det er absolutt nødvendig, fordi alt annet har feilet. Det betyr veldig lite inntekter fra salg. Legemiddelselskapene vil ha store «blockbustere», noe som vanligvis betyr salg for en milliard dollar. Med O’Neills plan vil de heller få pengene på forskudd.

Hancock går ikke så langt, når han snakker om diskusjoner mellom det offentlige helsevesenet NHS England og National Institute for Health and Care Excellence, som avgjør kostnadseffektiviteten, for å «utforske hvordan en ny betalingsmodell kan bety at legemiddelselskapene betales for medisiner basert på hvor viktige medisinene er for NHS, heller enn bare mengden av antibiotika som selges».

Det kommer til å måtte være en veldig generøs finansieringsmodell og Storbritannia kan ikke gjøre dette alene. Frem til «big pharma» ser store tall og summer, vil den vanskelige utfordringen det er å finne nye antibiotika som verden trenger sårt, ikke være en de vil kaste seg over.

Les også: – Større trussel fra resistente bakterier i Norge

Oversatt av Leni Aurora Brækhus / ABC Nyheter © Guardian News & Media Limited.

Personvernpolicy