Meny

Julebord: Så galt kan det gå

Dagen derpå: Savner du skoen din? Funnet i krysset De eldres vei og Wulfsbergsgate. Han som eier denne har antagelig dårlige minner fra julebordet. Hvis han i det hele tatt har noen. Foto: Elisabeth Helgeland wold
Jubeltalene oppsummerer året, og festdeltakerne lytter, ler og skåler – noen med lett knebøy og snøvling. Det er tid for julebord.

Ikke alle julebord er like vellykket. Selv om de fleste starter muntert og hyggelig, kan det ende opp i katastrofe og få fatale konsekvenser, i alle fall bakrus og kraftig bondeanger.

Kl. 21.45:

– Hallå shnuppa! Sitteru her aleine? Men faan, skal du hjem alt nå, festen hakke bynt, jo! Hikk.

Klokka var rett før ti på kvelden og jeg satt i foajeen på Park hotell og ventet på taxi. Jeg var på mitt aller første julebord og ville hjem. Det jeg hadde gledet meg til og pyntet meg for, var over, bare tre timer etter start. Men la oss spole helt tilbake.

Kl. 18.00:

Jeg følte meg fin i sort paljett-topp med rund hals uten erme, langt sort skjørt og høye hæler. Noen jevnaldrende kolleger var hjemme hos meg i Konnerudgata på litt øl og vin før vi dro, og vi tok taxi sammen til Park og til julebordet. Jeg hadde aldri vært med på denne formen for fest før, så det skulle nok bli spennende, og det hadde vært stas å si til vennene: «Jeg skal på julebord».

Kl. 19.00:

Det ble servert velkomstdrink og skravla gikk muntert blant kolleger og ledsagere. De fleste så ut til å være i godt humør, en og annen var riktignok kanskje i litt for godt humør, det var noen som var en smule høyrøstet, og som kanskje var en anelse ustø, før vi gikk til bords.

Jeg husker jeg tenkte; hvordan skal dette gå? Og de som på dette tidspunktet snakket med utestemme og som hadde lett knebøy, var langt eldre enn meg – de var godt voksne.

Kl. 19.30:

Noen hadde rukket å bli sørpe fulle før vi gikk til bords, vi hadde ikke engang rukket å smake på så mye som en sildebit. Og den som har delt bord med fulle folk vet hva jeg snakker om. Overstadig berusede vil gjerne snakke på to centimeters avstand, så man blir blåst over ende av sursild- og akevitt-ånde, de snakker og ler med mat i munnen og er jæææævlig gode venner med alle rundt bordet.

Kl. 20.00:

Jeg likte ikke akevitt, så glasset mitt sto urørt helt til jeg snudde meg, da var det noen, antakelig han som allerede var snydens, som hadde rappa mitt. Vi hadde også fått utdelt de svært populære drikkebongene, som lå under hver kuvær. Den samme fulle løftet både sin og andres tallerkener, så medisterkakene rulla utover på bordet.

– Harukke drekki opp bongene dine?!

Kl. 21.00:

Han hadde tydeligvis brukt sine, og var på full jakt etter flere. Det skal sies at det også satt litt mer edruelige folk ved bordet, noen med anstendighet i blikket og ubrukte bonger under tallerkenen. Og en del muntre kommentarer ble også utvekslet.

– Faen, jeg trodde jeg tok ribbe, jeg må ha mista´n på veien bort til bordet, hikk.

Den påseilede deiset ned med en tallerken som omtrent rant over. Høye tårn med roastbiff, rull og sylte danset rundt. Ribbebiten hans hadde falt ned på parketten på vei tilbake, og det holdt på å ende i katastrofe da en av gjestene skled på svora med høye hæler. Hun fikk heldigvis reddet seg inn.

Kl. 22.00:

Jeg kapitulerte og var på vei hjem i taxi – jeg orket ikke å være et minutt lenger på julebord. Da jeg kom hjem sto mutter'n på trappa med et smil. Hun visste at julebord ikke var noe for meg, og hadde faktisk ventet at jeg skulle komme hjem tidlig.

Året etter skulle kolleger på danskebåten for å handle, og ta en fest før jul. Jeg hadde ikke blitt med om jeg skulle fått betalt. Historiene som ble fortalt påfølgende mandag ble legendariske, og gjenstand for latter i årevis framover. Men det spørs om alle syntes det var like kult.

En av karene hadde ikke sko på føttene da de satt på bussen hjem etter ankomst Oslo, ingen bagasje, og i alle fall ikke ribba han skulle kjøpe med seg hjem. En kollega måtte eskortere vedkommende hjem i drosje, ringe på og levere «godset» som nesten ikke klarte å holde seg på beina på den glatte trappa.

Kona glemmer nok ikke synet som møtte henne da hun åpnet døra for sin ektemann den formiddagen.

Han var full som et øsekar, uten handleposer og uten sko. (Jeg aner ikke hvordan det gikk, om de fortsatt er gift, om han fremdeles drar på tur med danskebåten, eller om han fant skoene sine).

De fleste arbeidsplasser arrangerer jo en eller annen form for sammenkomst for de ansatte før jul som i utgangspunktet skal bety hygge og glede, hvor mat og drikke står sentralt. Ingenting er som å sitte ned rundt et bord og dele opplevelser og historier.

Gikk det hardt for seg på julebordet i fjor? Ta med kollegene på en rolig julelunsj i stedet. Dette er ordlyden som Lorry i Oslo bruker for å lokke bedrifter til seg. Og kanskje er det ikke så dumt. Kanskje flere skulle ta grep om det tradisjonelle julebordet, gjøre noe annet for å premiere ansatte, kanskje ta en lun lunsj isteden.

Post festum: Mandagen etter det fatale julebordet på Park, var det noen som var flaue og mye fliring rundt lunsjbordet, ingen bonger og mange kaffekopper. Da fikk jeg også høre historiene fra etter at jeg hadde dratt hjem. Den verste var hun som hadde elget seg så mye innpå en annens ektemann, og sagt og gjort mye rart. Hun var helt fra seg og leverte oppsigelsen sin. Det var full oppstandelse, olme blikk, latter og sladder. Men etter en god stund i skammekroken trakk hun den tilbake. Det var tross alt ikke SÅ farlig. Det hadde jo bare vært julebord.

Les også:

Lucia-demonstrasjon mot sykehusnedleggelse i Oslo

Ville egentlig ikke være gift - banket kona og datteren

Sjuåring døde i varetekt i USA

Saken ble først publisert av Dagsavisen.

Helse og livsstil
Populært