Nytelsesrevolusjonen: Sex kvinner virkelig vil ha

Da Stephanie Theobald nylig holdt foredraget «sex og dom» ved Oxford-universitetet ble hennes selvbiografi Sex Drive utsolgt. I boka utforsker Theobald kvinnelig seksualitet. En voksende gruppe sex-positive feminister utfordrer i dag kulturelle forventninger. De spenner fra hackere til terapeuter, men deres felles mål er å gjøre kvinner i stand til å snakke om sine hemmelige drømmer om sex. Ved filmstjernen Gwyneth Paltrows Goop-butikk i Nothing Hill har både glassmontre med sexleketøy og kashmirgensere. Theobald mener dette er «et skritt i riktig retning. Man behøver kanskje fortsatt ‘velvære’-merkelappen for å trekke kvinner inn i butikken, men det er flott at slikt nå snakkes om offentlig.»

I tiden etter #MeToo, der sex ofte ble fremstilt som umoralsk, farlig eller potensielt ulovlig, har kvinners nytelse ifølge Theobald blitt politisk viktig.

– Raseri får oss ingensteds hen, sier hun, og oppfordrer til en nytelses-revolusjon.

Stephanie Theobald har skrevet boka Sex Drive. Foto: Amelia Troubridge.

– Den første seksuelle revolusjonen dreide seg om menns lyster. På 70-tallet spurte menn seg fremdeles om kvinner fikk orgasme, og om de gjorde det – hvem brydde seg? #MeToo handlet om menn som påtvang kvinner sine drifter. Nytelsesrevolusjonen handler om at kvinner hevder sin egen lyst.

I boken hennes, en slags «Thelma og Louise» møter «Eat Pray Love»-road trip på tvers av USA, leter Theobald etter USAs første bølge av nå legendariske sexpositive feminister fra 1970- og 80-tallet, i et forsøk på å kartlegge en ny vei til seksuell tilfredsstillelse for seg selv, etter samlivsbrudd i et tiårig forhold.

– Mitt vanlige mønster var å bli lei av sex, være utro, bli oppdaget og forårsake kaos, sier hun.

– Så jeg tenkte jeg skulle være åpen om hvordan jeg hadde behov for å dra på leting etter mine egne drifter igjen.

Hun tar leserne med gjennom et motkulturelt USA, fylt av marijuana-kjærligheter på pinne, eksotiske nytelses-kulter og «økoseksuelle», på en reise som også blir en reise inn i hennes egen kropp.

Skamfri seksualitet

Kvinnene Theobald møter i boka har kjempet for en skamfri tilnærming til seksualitet i flere tiår. Blant dem er 89 år gamle Betty Dodson , hyllet som «en av de første feminister» av Gloria Steinem, og forfatter av boken av Sex for én. (Hun gjenoppstartet nylig sine masturbasjonskurs fra 1970-tallet). Den 85 år gamle sex-eksperten Joycelyn Elders fikk sparken av USAs tidligere president Bill Clinton under aids-epidemien i 1994, da hun våget å foreslå at man burde snakke om onani i skolen. Og Whitney Wolfe , grunnlegger av den feministiske dating-appen Bumble. Da hun ankom California ble Thoebald innviet i grenselandet av selvtilfredsstillelse, der kult-sex-kunstner Annie Sprinkle lærer henne hvordan hun kan oppnå tantriske «energiorgasmer.»

Språket er fortsatt et av de siste tabuer omkring kvinnelig seksualitet, sier Theobald. Hun viser til nevrologen Barry Komisaruk ved Rutgers-universitetet, som studerer kvinnelig seksuell nytelse og smerte. Komisaruk ble fortalt at han kunne få støttemidler til sin forskningsstudie om «Smertefrihet ved vaginal stimulering» dersom han tok bort ordet «vaginal» fra utkastet.

– Snarere enn å være frivolt eller noe man skal ‘unne seg’ mener jeg det rett og slett er farlig å ikke snakke ærlig om kvinnelig seksualitet. Den gamle visa bedrifter brukte å elske om kvinnefrigjøring har fint liten betydning om ikke man tar hensyn til seksualiteten, sier Theobald.

Dagens sex-eksperter oppfordrer til at språket omkring kvinners nytelse og dets kilder må avstigmatiseres.

– Vulva er mer enn vagina

– Vi må virkelig begynne å bruke riktig ord om våre kjønnsorganer, sier Betty Dodson.

– Vi har en ‘vulva’, ikke en ‘vagina’. Vulva omfatter klitoris, de indre og ytre kjønnsleppene, urinrøret og vagina. Sistnevnte har kun følelse i seg på grunn av nervene fra klitoris. Om vi bare sier ‘vagina’ utelater vi den viktigste delen av kvinnens kjønnsorga; klitoris.

Det blir ofte oversett at kvinner har 8000 nerveender i klitoris, mens menn har 4000 i penis. På utgivelsesdagen til «Sex Drive» kjørte Theobald omkring i London i en gul Mustang med en 1,2 meter lang klitoris i baksetet.

– Vi har sportsbiler, menn har sykler, sier hun.

Den franske smykkedesigneren Anne Larue har utformet en klitorisformet pendant viet seksuell frigjøring i forbindelse med utgivelsen av boka. Den første versjonen brukte tidligere Vogue-redaktør i Paris, Carine Roitfeld. Den Oscar-vinnende skuespilleren Emma Thompson har uttalt at boka «inspirerte meg til nye høyder.»

Dataforsker og foreleser ved Goldsmiths-universitetet Kate Devlin ser et tilsvarende fokus på mannlig tilfredsstillelse i sex-teknoindustrien. Da hun skrev boka «Tenning: Forskning, sex og roboter» I 2017 var sexroboter bare et glimt i øyet til en ingeniør. Et år senere ruller sexrobotene Harmony fra California-selskapet Realdoll av samlebåndet: perfekt utformede plastkvinner. Samtlige markedsføres til menn.

Dr. Kate Devlin, dataforsker. Foto: Mramoeba/Wikimedia.

– Vi har en slags forestilling om den perfekte kunstige elsker, og det bruker å være en sexy kvinne, en femme fatale. Det er sprøyt, sier Devlin, som ønsker å utarbeide konsepter som er mer tiltalende for kvinner, mer sensuelle, intime og personlige.

Sexrobot for kvinner?

– Det har vært snakk om å fremstille en mannlig versjon av sexrobotene, men det er fremdeles i startfasen, og for å være helt ærlig ser jeg ikke appellen for kvinner.

Devlin lanserte Stobritannias første sexteknologiske hackaton i 2016, der 50 kodere fra hele verden ble invitert til å pønske ut måter man kan utforske slik teknologi.

– Det åpnet virkelig opp for ideer om hvordan vi kan bygge sexteknologi som ikke ligner mennesker, som ikke er en form for kunstig kvinne, sier hun.

– Markedet for sexroboter er foreløpig svært kjønnet. Det står fast i ett spor. Brorparten er dukker med et robothode og en AI-chatbot som personlighet. De objektiverer kvinner. Om vi kan bevege oss bort fra hele kjønnsgreia og lage teknologi som gjerne er i naturlig størrelse, men ikke ser menneskelige ut, kan vi ta i bruk smarttekstiler og sensuelle materialer som reagerer ved berøring.

I fjorårets hackaton utviklet en av gruppene et «smartslør» til å kjæle med kroppen.

– En annen brukte augmented reality til å skape en sensuell sky av roseblader med en rekke små vibrerende motorer som kan stimulere huden mens bladene omslutter en, sier Devlin.

– Samlingen kastet også ut ideen om en «påfugl» som reagerer på fysisk stimulering, med en hale som åpnet seg når kvinnen var opphisset.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Produksjonen av sexroboter er i full sving i den kinesiske havnebyen Dalian. Foto: NTB Scanpix/AFP.

Vulvagrotte

En annen lystsone for kvinner er å finne på musikkfestivalen Shambala i Northamptonshire, der besøkende inviteres til å sitte i en gigantvulva kalt Lady Garden-installasjonen. Den tok form i 2016, med tanken om at det å skape en anatomisk korrekt fremstilling av kvinnelige genitalier vil bidra til samtaler om kvinners seksualitet, samtidig som det ville være et bra møtested. I fjor var installasjonen en «vulvagrotte» i skogen, med plass til seks personer.

Bilde fra musikkfestivalen Shambala. shambhalamusicfestival.com

– Man vandrer gjennom kjønnsleppene, gjennom to lag tekstiler. Den er pyntet med pels og annet som gjør det koselig inni, sier performancekunstneren Camilla Mason (26), kreativ direktør ved Lady Garden og en av kunstnerne som står bak installasjonen. Besøkende utfordres også til å finne Glitorus, en anatomisk korrekt skulptur av en klitoris som henger oppe i trærne og er dekket med øko-glitter.

– Ideen var å se om du kunne lokalisere den. Ikke alle klarte det, noe som gjorde det hele enda morsommere.

Reaksjonene på installasjonen varierte avhengig av tid på døgnet og alderen til de besøkende, sier Mason.

– Nesten alle syntes det var kult, og det førte til mange samtaler om kvinnelig seksualitet, kjønnsorganer og bare det å være kvinne, som var mitt viktigste mål. Jeg ville også at det skulle være morsomt og lekent, og knyttes til gjenbruk av materialer, samt utdanne folk om hvordan vagina og klitoris er bygget opp.

Les også: Norske besteforeldre onanerer mye, viser forskning på europeiske eldre

– Vis litt respekt

I løpet av det første året fikk installasjonen besøk av en del gutter i alderen 16-18.

– De var litt frekke og høylytte. Men det andre året la jeg merke til at hvis en gutt, eller hvem som helst sa at ‘dette er merkelig, hva handler det om?’ var det noen andre, vanligvis en jente, som ville si ‘ikke si slikt, vis litt respekt.’ Jentene tok ordet.

I denne generasjonen mener Mason at «anatomi er noe som ikke diskuteres eller ses på.»

– Selv jeg visste ikke nøyaktig hvordan klitoris var formet før jeg slo det opp. Man lærer ikke om det på skolen. Men om du ser på den minner den om en penis. Når man er et foster utvikler den seg enten sånn eller slik. Jeg tror både gutter og jenter har vanskelig for å forstå det. Det er også tabu knyttet til masturbasjon, der jenter ikke vet hvordan de skal gjøre det. Det er også noe det ikke snakkes om på skolen. Jenter har mye lavere sannsynlighet for å finne ut av det selv, og blir avhengige av gutten. Straks en jente lærer det selv kan hun bringe denne kunnskapen videre til dem hun har sex med.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Jeg tror det er farlig å ikke snakke om ærlig kvinnelig seksualitet, sier forfatter Stephanie Theobald. Foto: Shutterstock/Scanpix.

– Må snakke om kvinnelige plager

For sexterapeuten Kate Moyle er en «vulvagrotte» akkurat det som behøves.

Sexterapeut Kate Moyle. Foto: katemoyle.co.uk.

– I vår kultur er det fortsatt skam, tabu og flauhet omkring seksualitet, sier hun. Hun håper flere kvinner vil fortelle partnern om sine begjær, og snakke med dem om problemer de har.

– Jeg ser en viktig del av mitt arbeid som utdannelse, å gi presis informasjon og ‘normalisere det normale’. Når mennesker har problemer med sex, for eksempel at de ikke får orgasme, skammer de seg fordi de tror de er de eneste i verden som har det slik.

Det er først nylig vi begynte å høre om kvinnelig seksuell dysfunksjon, sier Moyle.

– Alle har hørt om impotens, men kvinner er bare så vidt i ferd med å lære om plager som vaginisme eller dyspareuni, som gir smerter under samleiet. Det hjelper ikke at vi fôres med en pyntet Hollywood-versjon av kvinnelig seksualitet, og at vi fortsatt er omgitt av skam og forvirring hva gjelder kvinners «seksuelle utrustning.» 25 prosent av kvinner skulker prøvetaking fra livmorhalsen fordi de er flaue. For unge kvinner er tallet enda høyere.

Seksualitet fortsatt viktig for eldre

LES SAKEN

Theobald retter også søkelyset mot hykleriet omkring kvinnelig seksuell helse, og peker på at dyspareuni bare utgjør en femtedel av antall studier som gransker erektil dysfunksjon (impotens). Ifølge søkemotoren PubMed var det i fjor 1954 studier om impotens, sammenlignet med 393 om dyspareuni. Theobald begynte selv å lide av vestibulitt i vulva (smerter) da hun var 40 år.

Les også: Sex på kanten - hvor går grensen for seksuell trakassering?

– Fra funksjonell til morsom sex

Den seksuelle revolusjonen startet for over 50 år siden, sier Moyle, «men vi har bare den siste tiden begynte å forstå at sex er nødt til å bevege seg fra funksjonelt til moro. Kvinner må lære hva de nyter, og utforske sine drifter, høre på lydbøker og lese erotisk litteratur.»

Listhaug ut mot feminisme og metoo

LES SAKEN

Hun mener problemet er at kvinner «fremdeles henger etter, i en samtid der sex er overalt man ser. Alle har en smarttelefon, det er sex i nærmest samtlige parfymereklamer, og antakelsen er at alle andre har fabelaktig sex.» Vi må få et mer realistisk bilde av sex, som reklamebyråsjef Cindy Gallops «Ha sex, ikke porno »-nettsted, som feirer #realworldsex , eller Anna Richards FrolicMe kvinne-vennlige pornografi.

– Men det handler ikke bare om å ha mer realistiske forestillinger, sier Moyle.

– Det handler om å forstå forskjellen mellom realistisk og urealistisk, det er der utfordringen ligger.

Om det er én enkelt myte hun vil slå i hjel vil de være at «menn og kvinner har ulike forventninger til sex.»

– Vi reagerer på berøring eller det vi leser eller ser på, men det er en forestilling om at vi bør tenne spontant, som kvinnen som vrir seg på sofaen i parfymereklamen. Menn vil også at kvinner skal ha bedre sex. Vi står alle i dette sammen.

Les også: Feminister preger Solberg-regjeringen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Mange jenter vet rett og slett ikke hvordan de skal masturbere, sier performancekunstneren Camilla Mason. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB Scanpix.

«Ydmykelseskonsept»

Dominatrix Reba Maybury er opptatt av å endre maktforholdet mellom kjønnene. Forestillingen om at dominatrixen er et slags «makttotem» er noe av det som tiltrakk henne til yrket.

Dominatrix Reba Maybury, foto fra hjemmesidene til radioprogrammet Mistress Rebecca's World.

– Jeg var fascinert av bildet av den mektige kvinnen, og jeg har alltid vært fascinert av sex og skam knyttet til seksualitet. Jeg synes det er latterlig hvor hemmelighetsfulle folk er omkring sine fetisjer, for alle har slike. Noen er bare mer ekstreme enn andre. For de fleste er fetisjisme mer subtilt og sensitivt.

Maybury, også kjent som Mistress Rebecca, er en selverklært politisk dominatrix. Hun leker med «ydmykelseskonsept», ved å bruke ord og maktspill snarere enn pisker og kostymer for å gjøre sine klienter underdanige.

– Jeg er interessert i menns mål, hvordan de bygger selvtillit og hvor skjør den selvtilliten ofte er, sier hun.

Maybury foreleser også i politikk og kritisk tenkning ved Central Saint Martins, og stiller ut sin kunst ved Arcadia Missa-galleriet i Soho (arcadiamissa.com).

– Stillingstitlene de ønsker seg, bilen de kjører, kvinnene de sier de tiltrekkes av offentlig, men ikke privat. Jeg har et skjema jeg ber dem fylle ut så jeg kan finne ut hvem som er deres favorittleder, favorittband og film. Straks jeg får av veien de kapitalistiske forestillingene om vellykkethet finner jeg frem til deres virkelige begjær. De fleste menn vurderer sjelden hva deres maskulinitet er bygget på, som er noe av det skremmende. All maskulinitet, sett fra et historisk perspektiv, er basert på å dominere kvinner.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– I vår kultur er det fremdeles en stor mengde skam, tabu og flauhet omkring seksualitet, sier terapeut Kate Moyle.

– Dominerer kun hvite og høyrevridde

Som sosialist av blandet etnisk herkomst velger Maybury å kun dominere hvite, fortrinnsvis høyrevridde, men.

– Jeg klarer ikke å få meg selv til selv å være liksomslem med noen annen mannstype. Det gjør opptredenen langt lettere, sier hun.

– Jeg ville aldri klart å være slem mot noen som ikke er hvit, fordi verden styres av hvite menn, eller hva?

Hun møter vanligvis sine kunder på nett, via Tinder eller Instagram, eller via radioprogrammet Mistress Rebecca’s World på NTS Radio, en nettradio med base i Hackney. Noen av «forholdene» forblir virtuelle, med webkameraer og teksting. Andre foregår i det offentlige rom, ofte på fastfoodrestauranter og i kafeer.

– Sett utenfra ville du aldri kunnet gjette hva som er dynamikken oss imellom. Vi fremstår bare som to vanlige mennesker som tar en kopp kaffe, forklarer hun. En av kundene hevdet han var en «kvinnesjåvinist» og Tory-medlem. Jeg syntes det var en motbydelig selvmotsigelse, og ville ikke la ham slippe unna med det. De som ønsker å domineres sier at alt de vil er å glede sin dominatrix, og hva kunne gledet meg mer enn å gjøre ham til sosialist?

Derfor har du negative følelser etter sex

LES SAKEN

Maybury har dokumentert disse møtene i novellen «Dining with Humpty Dumpty»

– Omkring 75 prosent boka er virkelig, resten er fiksjon, sier hun.

Hun har siden utviklet sin dom-virksomhet til en form for performancekunst.

– Jeg innså at jeg kan bruke jobben min som dominatrix til å være en versjon av en «kreativ medarbeider» i en bedrift, som en art director, der praktikantene gjør alt arbeidet. Tanken er at de gjør jobben for meg, og jeg tjener penger når det selges.

Samtaler med merkelig misogynist

I tråd med sin feministiske overbevisning donerer hun overskuddet fra sin nye bok «Bints! Samtaler mellom Mistres Rebecca og Elysium Harvester» til Swarm, sexarbeidernes fagforening.

– Boka er basert på min samtale med en veldig merkelig misogynist. Jeg fikk en annen submissive til å lage grafisk design, en tredje til å lage kunsten, en fjerde til å lage omslaget og en femte til å betale for det hele. Overskuddet går til sexarbeidere. Jeg forsøker å bruke disse mennene til å hjelpe kvinner til også å tjene penger.

Tror hun noen av mennene hun arbeider med faktisk vil endre politisk syn som følge av møtene med henne?

– Det er mitt mål, men det er komplisert. Det at jeg ble en «kunstner» skyldes min store frustrasjon med hvordan menn kan forlyste seg med fetisjisme som ikke har noe med deres daglige virke å gjøre. For eksempel en Tory som har en fetisj for mektige kvinner, men ikke bryr seg om sexarbeideres rettigheter og har et bruk-og-kast-forhold til kvinner generelt.

Aktivistene starter nå en samtale der kvinner ikke lenger er seksuelle varer, men seksuelle konsumenter. Det er på tide med nytelsesrevolusjonen.

Oversatt av Ole Peder Giæver /ABC Nyheter / © Guardian News & Media Limited