Er det greit å forske på blodet til døde mennesker?

Hva gjør forskere med helseopplysninger og blodprøver fra forskningsdeltakere som dør?

Det spørsmålet svarer etiker Lars Ursin ved NTNU og Maria Stuifbergen, rådgiver i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), på i en artikkel i tidsskriftet Journal of Medical Ethics.

Det finnes i dag mange ulike biobanker i Norge. De lagrer helseopplysninger og blodprøver fra personer som har sagt seg villige til å delta i forskning. HUNT er en av disse befolkningsbaserte helseundersøkelsene.

Men det er ikke vanlig å spørre deltakerne om hva de ønsker skal skje med deres materiale når de dør.

– Bør spørre deltakerne

Ursin og Stuifbergen anbefaler at forskerne bør spørre de som deltar hva de ønsker skal skje med biobankmaterialet deres når de dør.

– Det bør være et standardspørsmål. Deltakerne bør få muligheten til å si at materialet deres ikke lenger skal brukes etter deres død – eller at de synes fremtidig bruk er greit, sier Ursin som er forsker ved NTNU.

Ofte vil nemlig materialet bli brukt på stadig nye måter, og til forskning som deltakerne kanskje ikke visste rekkevidden av da de takket ja til å delta i biobankforskningen.

Biobankdeltakerne skal holdes oppdatert på hva materialet brukes til. Denne muligheten til å følge med på forskningsutviklingen – og eventuelt trekke seg hvis de er uenige i veien forskningen tar – mister deltakere som avgår ved døden.

– Vi foreslår i artikkelen et standardsvar på spørsmålet om hva som skal gjøres med materialet etter deltakerens død, nemlig at deltakeren samtykker til at materialet kan benyttes i all framtidig forskning som ikke er kontroversiell i sin samtid, sier Ursin.

Kontroversiell forskning

Oftest er forskningen som gjøres på materiale i biobanker ikke kontroversiell, og da omfattes den av såkalte brede samtykker, som alle deltakere gir før de blir blir med.

Men iblant ønsker forskerne å gjøre studier som er mer kontroversielle.

– Dette kan for eksempel være forskning basert på genetiske funn. Det kan også være forskning på kontroversielle temaer som alkoholbruk. I slike tilfeller vil man være nødt til å be deltakerne om et eget samtykke til å delta, sier Ursin.

Han er klar på at avdøde deltakere ikke kan innlemmes i denne kontroversielle forskningen.

– Det vil jo ikke være mulig å spørre dem, og dermed bør man gå ut ifra at det ikke er ønskelig, sier han.

Maria Stuifbergen sier at bakgrunnen for at det hittil ikke har blitt stilt spørsmål om hva materialet skal brukes til etter deltakernes død, er at mulighetene for god oppbevaring over lang tid har kommet gradvis.

– Blant annet på grunn av digitale lagringsløsninger og gode frysere, og også fordi ansvaret for forskningsprosjekt er blitt mindre avhengig av enkeltforskere. Nå blir disse spørsmålene aktuelle, og bør føre til tydeligere regulering, sier hun.

Filosofisk sett

Ursin påpeker at det filosofisk sett finnes to ytterligheter når man vurderer dødes rettigheter.

– Man kan tenke at alt materiale fra denne personen må trekkes, fordi man ikke lenger kan opplyse vedkommende om hva materialet hans skal brukes til. Dette mener vi er å gå for langt, siden personen har ønsket å delta i forskningen, og dermed antakelig er positivt innstilt til å bidra til videre forskning etter sin død.

Den andre ytterligheten vil være at det er fritt fram for å bruke materialet siden vedkommende er død.

– Et argument for dette er å hevde at døde ikke kan bli skadelidende, og at det dermed bare er å bruke materialet slik forskerne synes er best. Etter en gjennomgang har vi konkludert med at dette argumentet kommer til kort. Vi argumenterer for at det er rimeligere å si at man har interesser også etter at man er død, selv om man da ikke er klar over det som skjer. Og av det følger at vi som lever har et ansvar for å ta vare på den dødes interesser, sier Ursin.

Må spørre deltakerne

Ut fra disse betraktningene har forskerne kommet fram til forslaget om at deltakerne må spørres om hvordan materialet kan brukes etter at de har avgått ved døden.

– Dette bør eksempelvis inn i den nye forskriften om befolkningsbaserte helseundersøkelser, sier Ursin.

Det er Helse- og omsorgsdepartementet som har kommet med forskriften, og statssekretær Anne Grethe Erlandsen (H) kommenterer saken:

– Bør forskere pålegges å spørre deltakere hva de ønsker skal skje med materialet når de dør, og bør dette inn i forskriften?

– Avdøde forskningsdeltakeres interesser med hensyn til fremtidig forskning på materialet er ivaretatt på flere måter i gjeldende regler. Den forskningsansvarlige skal gjøre en forskningsetisk vurdering før materialet innsamles, og da vurdere hva som skal skje med materialet etter at forskningsdeltakerne dør og hvilken informasjon de skal få om dette.

– Materialet kan bare brukes til forskning som ligger innenfor det deltakeren har samtykket til, og all forskning på materialet må ha en forskningsetisk godkjenning, sier Erlandsen.

Erlandsen tilføyer også at pårørende har mulighet til å trekke samtykket tilbake på vegne av den avdøde.

– Kan bli mer tydelige

Professor Steinar Krokstad ved NTNU, daglig leder ved HUNT forskningssenter, sier han er glad for at det er en levende etisk debatt omkring helseundersøkelsene.

– Jeg tror de fleste har en forståelse av at materialet brukes etter at de er døde. Det står blant annet på våre nettsider at alt materiale forblir oppbevart på HUNT forskningssenter og benyttet i videre forskning når man dør. Men det kan godt hende det er klokt å være mer direkte og spørre om hvordan materialet skal kunne brukes etter deltakernes død, sier Krokstad.

På den andre siden kan for mye informasjon heller bidra til å forvirre enn å opplyse, og det er også en utfordring å vurdere hvor mange valg deltakere skal måtte forholde seg til, sier han.

– Men du skal ikke se bort ifra at i neste datainnsamling er vi mer tydelige på spørsmål om hvordan materialet skal kunne brukes etter deltakeres død, sier han.

Referanse: Lars Ursin og Maria Stuifbergen: Ethics of dead participants: policy recommendations for biobank research, Journal of Medical Ethics, juni 2018

Les også:

Henrietta døde i 1951 - men cellene hennes lever evig
Nye muligheter for å ta viktige blodprøver hjemme i stua
Vil beholde blodprøver fra nyfødte
Advarer mot evig lagring av blodprøver fra nyfødte

Denne saken ble først publisert i Forskning.no