Det handler om fettforakt, ikke bekymring for noens helse

Jeg kan være tilbøyelig til å forstå tankegangen bak hvorfor vi ikke må normalisere overvekt, og jeg sier heller ikke at det nødvendigvis er bare positive ting ved å være tjukk, men hvor går grensa for hva som er en akseptert tjukkas, og hva som ikke er det? Vi bærer jo tross alt kroppen vår ulikt, vekta ulikt, vi tåler ulikt, så hvordan kan man, med fakta i ryggen, og ikke bare antagelser, se på noen at de har en dårlig helse?

Det er mye etikk i denne debatten som må tas hensyn til og mener man skal ha i bakhodet at det i mange tilfeller handler om psykisk helse, og at det er ulike grunner til at man har havnet der man har. Det er jo ikke sånn at man setter seg ned og bestemmer seg for å bli tjukk. Det læres vi opp til at er det verste du kan være, så det er det jo ingen som vil.

Kunne jeg fått en sexy hamburger?

LES SAKEN

Oppigjennom mitt liv som tjukk har jeg møtt mange fordommer og beskrivelser av min kropp. Noen mener jeg er innafor, andre mener jeg er langt over grensen. Altså er hva som er «akseptabelt tjukk» hos folk i gata, er individuelt.

Jeg lurer derfor på hva slags mennesker det er som gir seg selv retten til å stå der som en bøddel og si «deg, deg, ikke deg, deg…». På hvilket grunnlag? Det de aller fleste av oss vet om helse, kommer gjerne fra kommentarfelt og artikler i diverse avsier, som igjen vier seg til det som er garantert å skape overskrifter. Er det ingen som stopper opp og tenker litt lengre enn nesetippen? Og om man ikke liker tanken på tjukkhet, bør man i det minste huske at det er mennesker det er snakk om. Mennesker man altså mener ikke skal normaliseres. Dette handler om fettforakt, og ikke om bekymring overfor noens helse.

Hva da med sykelige undervektige? Dette er en gruppe mennesker det sjelden snakkes om som problematisk, men som vi heller føler en enorm omsorg for.

Pene piker haiker ikke

LES SAKEN

Anoreksia er en høystatussykdom, som vi ofte forbinder med tynne, små jenter. Og det er absolutt en gruppe vi skal ha omsorg for, men hva med bulimikere? Eller overspisere? Vi føler ikke den samme omsorgen for tjukke folk, og går bare utifra at det handler om manglende selvkontroll. Mange nekter å godkjenne overspising som en spiseforstyrrelse, og emner det handler om å bare la være å kjøpe den posen med potetgull, men her har jeg lyst til å problematisere det litt; er det ikke manglende selvkontroll når du ikke klarer å la være å spise? Eller ikke klarer å la være å trene? Når du takker nei til ting, på bakgrunn av at du må trene – snakker vi da om å være sunn, eller har det tippet over til å bli en form for selvtvang?

Og hvorfor er eneste godkjente grunn til å være tjukk, hvis du har gått på medisiner og ikke kan gjøre noe med det?

Du slipper ikke unna hetsen og blikkene, men de som får vite det, de aksepterer det (hvis du er heldig). Det er som om man må veive en legeerklæring foran seg hvorhen man går, som for å unnskylde og forklare hvorfor man ser ut som man gjør.

– Til slutt var skammen min mye større enn kroppen min

LES SAKEN

Jeg pleier å dele inn tjukke mennesker i to kategorier. På den ene siden har du den «flinke» tjukkasen, hen som forsøker å gå ned i vekt for å tilfredsstille samfunnets krav om at en tjukk kropp er en feil kropp. Det er de samme menneskene som unnskylder seg ovenfor alle andre, og på den måten til en viss grad oppnår aksept. Så har du den «dårlige» tjukkasen, som har innfunnet seg med at det er sånn man ser ut, og velger å leve livet sitt og vie tiden sin til bedre ting enn slanking. Sistnevnte kategori er voldsomt provoserende for folk flest. Hvordan våger man, når man ikke passer inn i det bildet vi har av den perfekte kroppen, å ignorere dette når alle andre jobber så hardt?

Denne myten om at tjukke folk ikke kan ha spiseforstyrrelse er farlig. Vi kan ikke måle menneskeliv eller psykisk helse opp mot hverandre.

Jeg sier ikke at det er slik i alle tilfeller, men ingen vet hva som rører seg på innsiden av hverken kroppen eller hodet, ved å se på et annet menneske.

Da jeg var på mitt tynneste, fikk jeg endeløse komplimenter om hvor bra jeg så ut, og at nå – nå var jeg sikkert i knallform, og det ene med det andre. I realiteten hadde en heftig spiseforstyrrelse, brukte alle pengene mine på mat, kun for å kaste det opp, ønsket å ta mitt eget liv, orket nesten ikke gå ut, og hadde i tillegg et ødelagt spiserør og ødelagte tenner.

Men tynn var jeg, i hvert fall.

En slik tankegang sender ut signaler om at det spiller ingen rolle, så lenge du blir tynn – koste hva det koste vil. Og der stiller jeg spørsmålet – er dette god helse?

Jeg tror aldri vi vil kunne normalisere overvekt, og derfor vil ikke den jobben som kroppspositivister verden rundt true hverken handelsstanden, sinte menn som ikke liker tjukke damer, kvinner som jobber hardt for å slanke seg og ikke vil at deres harde arbeid skal være til ingen nytte, eller alle de personlige trenerne som skriker så høyt om at normalisering av overvekt er farlig.

Å være tynn er også normalisert, og du ser alle de menneskene som både trener og lever helt normale liv. Hvorfor skulle det være noe annerledes med tjukke folk?

Det folk ikke tenker over, er at ved å normalisere noe er det lettere å skulle ta grep. Ved å slutte å selvhate, kan jeg nå i dag ta meg en joggetur med glede og fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg teller kalorier for hvert skritt jeg tar. Jeg kan spise frukt uten å bekymre meg for sure oppstøt når jeg kaster det opp igjen, og kanskje viktigst av alt – jeg fantaserer ikke konstant om hvordan det vil være å være tynn, altså en helt annen utgave av meg selv, for så å forsøke å ta mitt eget liv, fordi jeg vet at jeg aldri kommer til å bli det. Jeg har en bedre helse enn noen gang, fordi jeg koser meg med det jeg gjør. Jeg har det bra psykisk.

Å normalisere handler ikke om å drite i egen helse, eller bli blind for hvordan man ser ut. Jeg er tjukk, og jeg vet veldig godt hva folk rundt meg mener om det. Jeg har speil.

Vi må gjerne snakke om konsekvensene av å være tjukk, de er der, men vi må snart begynne å snakke om de psykiske konsekvensene av å hetses og til enhver tid føle at man er mindre verdt på bakgrunn av hvordan man ser ut. Å «fat shame» noen har ingen effekt. Mobbing er ikke noe som burde oppmuntres, men akkurat nå lever vi i et samfunn der det er verre å være tjukk enn slem.

Overvekt er en helserisiko, sett globalt, men det gir ingen rett til å nekte enkeltindivider i å ha et godt liv. Dette tar Helse uansett størrelse (HUS) hensyn til, og er en tankegang jeg ønsker at alle bare adopterer først som sist, enten man jobber med mennesker eller ikke. HUS er en folkehelsestrategi som er bygd på aksept, selvaksept og vennlighet. Slanking fører nemlig ikke nødvendigvis til mindre sykelighet og lavere dødelighet, og det er på tide at både helsebransjen og Ola Nordmann får økt kompetanse og forståelse om at det handler om mye mer enn å trene mer og spise mindre.

Og derfor kommer jeg til å fortsette min normaliseringskam til den dagen jeg dør, uavhnegig av årsak.