Spør psykologen: Hvordan kan jeg hjelpe kjæresten min?

Det kan være utfordrende i et forhold når den ene parten sliter. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix / shutterstock
Det kan være utfordrende i et forhold når den ene parten sliter. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix / shutterstock
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvinne vil gjerne hjelpe kjæresten som sliter og spør psykolog Danielle Legland om råd.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hei,

Jeg har en kjæreste med litt problemer, og ingen av oss vet hva som kan gjøres. Vi snakker om problemene, men han synes det er vanskelig å forklare og føler at ingen helt forstår. Han mener også at han ikke har noe «grunn» til å være nedfor. Problemene har vært der siden slutten av ungdomsskolen, han er nå 22. Problemene består i hovedsak av et par ting:

  1. Irritasjon ovenfor familie, og følelse av at familien er med han fordi de må. Ikke fordi de vil.
  2. Sliter med å stole på folk. Stoler på meg, men ingen andre.
  3. Følelse av å ikke strekke til i sosiale situasjoner. Og, igjen, at venner er med han fordi de «må», ikke fordi de har genuint lyst.

Alt bygger vel på lav selvtillit, og forverres ved at han kverner mye på det. Skal også nevnes at han er et utrolig godt likt menneske, og jeg vet flere av våre felles venner er ordentlig glad i han. Han har også mange venner. Han oppfører seg omgjengelig og sprer masse glede når vi er ute blant folk. Jeg er den eneste som vet om disse tingene, og jeg tror andre sliter med å se det. Han har oppsøkt psykolog et par ganger, men så vidt jeg forstår får han ikke så mye ut av det. Spørsmålet er, hva gjør man med problemet? Og hva gjør jeg som kjæreste når fyren åpenbart ikke har det bra? Det skal nevnes at vi to har det veldig bra med hverandre. Så innad hos oss eksisterer ikke disse problemene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvinne 20-29

Her kan du sende inn ditt spørsmål. Det er fint om du utdyper.

Psykolog Danielle Legland svarer:

Hei,

Det er trist å høre at kjæresten din har det slik. Samtidig tenker jeg at han er heldig som har en omsorgsfull kjæreste som deg som forsøker å hjelpe han. Å være pårørende for noen som strever på den måten kan skjære i hjertet, og man kan bli rådvill og frustrert over at man tilsynelatende ikke kan hjelpe vedkommende.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Du skriver at «han mener også at han ikke har noe grunn til å være nedfor».

Det er vanligere enn man kanskje skulle tro at det er vanskelig å peke på noe konkret som er galt når man føler seg nedfor.

Det kan da oppleves ekstra frustrerende at man aldri skal få kjenne seg ordentlig glad, når omstendighetene ellers tilsier at livet er bra.

Du beskriver at kjæresten din har lav selvtillit, har en følelse av å ikke mestre sosiale situasjoner, og ellers grubler og er nedstemt. Dette er nokså klassiske symptomer på depressive følelser og tanker, uten at jeg på noen måte kan sette en slik diagnose uten å ha truffet han. Du beskriver at dette har vært siden ungdomsskolen og at han nå er 22 år. Det vil si at han har hatt det slik i 6-7 år. Det er lenge, og bidrar til at jeg tenker at det bør tas ordentlig tak i dette. Jeg tror derfor det er viktig for deres relasjon også at han finner en annen person å prate med enn deg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spør psykologen: Kan det hende at jeg ikke har kommet meg etter jeg var utbrent?

Du nevner at han har gått til psykolog tidligere, men uten å ha noe særlig effekt av dette. Uten å vite hva som har skjedd i møte med disse psykologene, så vet jeg selv at kjemi har mye å si for utfall av behandling. Mange argumenterer for at en god allianse mellom terapeut og pasient være tilstede for at endring skal kunne skje. Dette er i stor grad psykologens/terapeutens ansvar å legge til rette for, men det er også viktig at han virkelig er motivert for å jobbe med de vanskelige tingene. Mange kan være motiverte til å få det bedre, men ikke til å nødvendigvis legge inn innsatsen som trengs. Det kan høres «strengt» ut, og jeg mener selvfølgelig ikke at det er mangel på vilje. Det jeg mener er at et terapeutisk løp kan innebære psykisk smerte, og det er det mange som ikke orker når man allerede har det vondt. Her tenker jeg at din rolle som kjæreste og tillitsperson kan være nyttig. Forsøk å motivere han til å finne en psykolog som kan være god for han, og motiver han til å stå i det når det blir tøft. Du kan eventuelt bli med han til fastlegen og fortelle slik du vurderer situasjonen, for å få en henvisning til riktig instans. Dersom det er mer aktuelt med en privat aktør er nettsiden finnenpsykolog.no hjelpsom.

Jeg ønsker dere lykke til begge to.

Flere spørsmål i spalten:

Spør psykologen: Jeg blir tappet for energi. Hva skal jeg gjøre?

Spør psykologen: Hva kan jeg gjøre for å få bedre selvfølelse?

Spør psykologen: Hvordan får jeg tilbake kontakten med vennene mine etter en kreftsykdom?