Pleiehjemsbeboerne som beviser at det aldri er for sent å lære seg et nytt språk

Da noen hang opp en lapp med informasjon om et franskkurs på pleiehjemmet Dundonald House i Ayrshire i England, oppdaget Mari Dougan til sin overraskelse at foreldrene var interesserte i å melde seg på.

Moren Patricia har bodd på pleiehjemmet i to år, og har hatt demens de siste ni årene. Dette har blant annet ført til at hun har mistet det meste av taleevnen. Til tross for dette kunne hun og ektemannen Eric delta på språkkurset sammen. Og familien har merket forandring hos Patricia.

– Jeg tror pappa ble med for mammas skyld, men han likte det like godt som henne. Etter å ha gått på franskkurset meldte de seg på italienskkurset, og det ble høydepunktet i uken. Mamma er klar over at hun er der, hun følger med og skriver ned et og annet svarord – noe som er stort. Hun er mye livligere når hun har vært på språkkurset, forteller Mari Dougan.

Det er entreprenøren Robbie Norval som fikk ideen til språkkursene. Norval started Lingo Flamingo i 2015, for å tilby språkkurs til eldre. I dag er 35 språklærere ansatt hos det sosiale entreprenørskapet. Disse holder kurs på pleiehjem og samfunnshus over hele Skottland, og så langt har flere enn 800 deltatt.

Les også: – Fysisk aktivitet beskytter mot demens

Fordeler med å være tospråklig

Kursene i fransk, italiensk, tysk og spansk består vanligvis av én time i uken, i ti uker. I følge Norval har det ikke bare vært lett å få forståelse for ideen om å holde språkkurs for eldre.

– Når vi forteller folk at vi holder språkkurs for eldre, er reaksjonen gjerne «hvorfor i all verden gjør dere det?» Heldigvis er holdningene i ferd med å endre seg, sier Norval.

Lingo Flamingo har samarbeidet med psykolog Thomas Bak hos Edinburgh University, noe som har vært avgjørende for å bygge opp troverdigheten til konseptet. Bak har forsket på demens i 20 år, og har blant annet funnet ut at personer som snakker to språk utvikler demens opptil fire år senere enn de som bare snakker ett. Det har også en positiv effekt for de som har vært utsatt for hjerneslag.

– Dette kalles kognitive reserver, noe som betyr at man greier seg bedre etter å ha fått hjerneslag. Dersom hjernen din er bedre trent, har bedre forbindelser … du kan fortsatt få demens, men du håndterer det bedre, i lengre tid, sier Bak.

Han forteller at selv mennesker som ikke er tospråklige, men lærer et nytt språk på et senere stadium i livet, opplever positive ringvirkninger av dette. Han har sett forbedringer i eldre menneskers oppmerksomhet, taleevner og hukommelse. Forbedringene har ingen sammenheng med IQ, og vil ofte fremkomme i større grad enn hos yngre personer som lærer et nytt språk.

Den positive effekten av å lære språk inntreffer også raskt. Thomas Bak så en markant forskjell i konsentrasjonsnivåene blant deltakerne i studien etter bare én uke med intensiv læring.

Les også: Studie: – For mye eller for lite søvn gir økt fare for demens

Aldri for sent å lære språk

Bak tror det aldri er for sent å lære seg språk, men at det tvert imot blir stadig viktigere med alderen. Han trekker frem variasjonen av oppgaver man må løse når man lærer språk, som et viktig moment. Til sammenligning trekker han frem sudoku, som han mener er som å dra på treningsstudioet og bruke all tiden sin på én maskin. Språk gir mer variasjon, sier han.

– Du må lære deg å skille mellom forskjellige lyder, du må lære nye konsepter som kan være veldig forskjellige fra morsmålet, du må lære grammatikk og du må lære deg hvordan ordene brukes i en samtale, forklarer Bak.

Det var flere pleiehjem som var skeptiske til ideen. Ett av pleiehjemmene var redd beboerne skulle bli forvirret av språkkurset, og bli så oppjaget at de måtte få beroligende midler. Det har ikke skjedd.

Norval har også møtt forutinntatte holdninger mot det å lære nye språk; blant annet at det er veldig vanskelig, og ikke noe for arbeiderklassen. I tillegg er trange budsjetter hos pleiehjemmene et problem. Hele språkkurset koster omlag 4000 norske kroner, uavhengig av hvor mange som deltar på kurset. Mange pleiehjem søker støtte fra det offentlige eller fra veldedighet, for å ha råd til å bestille kursene.

Les også: Forsker vil ha kampanjer mot aldersdiskriminering

– Litt av redselen for Alzheimers forsvinner

Kursmaterialet har blitt tilpasset brukerne, med stor skriftstørrelse og farger som skal være lette å gjenkjenne for de som har demens, samt tiltak som gjør det mulig for de som har mistet taleevnen å delta. En av gruppene skriver postkort til en lignende gruppe på et pleiehjem i Frankrike, og har arrangert timer sammen med lokale skolebarn.

– I tillegg til de kognitive studiene, har vi merket at dette hjelper på selvtilliten og den generelle trivselen. Dersom en person med demens greier å lære seg noen få ord, tenker han eller hun at «jeg kan faktisk lære nye ting». Litt av redselen for Alzheimers forsvinner, og de skjønner at de ikke glemmer absolutt alt. Det er også en veldig viktig del av dette, sier Norval.

Robbie Norval har nettopp implementert et program hvor frivillige språkinteresserte lingvister blir satt i par med demens-rammede som har gått tilbake til morsmålet (for eksempel urdu, punjabi eller polsk) og føler seg isolert på pleiehjemmet. Senere i år skal han også åpne en språk-hub i Glasgow, finansiert ved penger samlet inn fra betalende deltakere på kursene på pleiehjemmene.

– Alle stiller likt

Sarah Duff hos Dementia Resource Centre i Aberdeen er i ferd med å arrangere fest for de som har bestått spanskkurset, med flamencogitarist og det hele. I begynnelsen var hun bekymret for om læreren ville greie å se forskjell på de forskjellige nivåene av demens. Men i etterkant sier hun at alle hadde likt seg godt på kurset, som startet i januar, uavhengig av hvor mye spansk de greide å lære seg.

– Det er vanskelig å sette ord på hvor fint dette har vært. Kurset har fått med seg de som ikke var med på noe annet. Når du har en diagnose som demens, er det flott å bruke hjernen og lære et nytt språk, men det er også godt å føle tilhørighet i en gruppe, få seg nye venner, og ha det gøy, sier Duff.

Mari Dougan forteller at en av de største gledene for foreldrene hennes, var at demensen ble bortimot irrelevant mens kurset pågikk.

– Alle stiller likt. Ingen er bedre til å snakke språket enn noen andre, uansett om du har demens eller ikke. Mens timen pågår, er ikke demensen der.

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter / ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited.