– Ingen kommer til å huske meg etter min død

<p></p><p>– Jeg ville ikke turt å drømme om at jeg, tretti år senere, skulle sitte her og tjene til livets opphold gjennom opera. Det er fortsatt et sjokk for meg, sier operasjef Annilese Miskimmon.</p>
– Jeg ville ikke turt å drømme om at jeg, tretti år senere, skulle sitte her og tjene til livets opphold gjennom opera. Det er fortsatt et sjokk for meg, sier operasjef Annilese Miskimmon. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Operasjef Annilese Miskimmon ser på seg selv som «en vanlig person». Hva er det egentlig?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Belfast, sent på trettitallet. En ung mann lener seg mot et rekkverk og ser ut over elven. Oppe på broen går en vakker kvinne. Mannen liker henne, går henne i møte og sier at han synes hun er pen. De forelsker seg men oppdager det uforenelige: Hun er protestantisk, han katolikk. Hennes protestantiske familie krever at hun bryter med mannen. Men de nekter. Nekter også å gi barnet sitt til The laundry, som ville ha drept det «urene barnet». Annilese Miskimmon ville aldri blitt født hvis ikke besteforeldrene trosset samfunnet og bygde en familie, på tvers av religionene.

August 2017 står Annilese Miskimmon i et kontrastløst, kommunegrått rom, bare en vegg unna Oslofjorden. På skjenken står to slitne blomsterbuketter som kan ha hatt sin glanstid for ganske nøyaktig ti dager siden. Da begynte Miskimmon jobben som operasjef ved Den Norske Opera & Ballett. Hun peker på en designer-liggestol i ull i hjørnet som hun ikke kan sitte i, for da sovner hun med en gang.

– Har du problemer med å sove?

– Nei, jeg har et hemmelig triks. Lavendelolje.

Pressens historie om Operaen kan gi våkenetter. Vi brukte 4, 2 milliarder kroner på å bygge Operaen. En NTNU-rapport anslår at det tar 17 milliarder å drive den i førti år. Det er ikke skandaløst høyt, men viser at det koster å lage Opera. Den sammensatte kunstformen krever også instruktører som holder mange tanker i hodet samtidig. Operaregissør Miskimmon har en CV som teller regi eller instruksjon på «alle» operaklassikerne. At hun har taket på den rollen, viser nominasjonene eller prisene som hun har fått, som Irish Times Best Opera Production, The Royal Philharmonic Society Awards, UK Theatre Awards, South Bank Arts Awards, Canadian Dora, og Irish Times Theatre Awards. Men Operasjefen skal også tenke økonomi. Hun ser allerede dilemmaene. At hun ikke har råd til å bygge ensemble, for eksempel. Og i april kom hun på kant med sangerne, som hun ikke lenger vil ha kun i faste stillinger, men gi åremålsstillinger.

Les også: Miskimmon: Mediene blåser opp konfliktene rundt Operaen

Operasjef Annilese Miskimmon Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen
Operasjef Annilese Miskimmon Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen

«I Puritiano handler om en kvinne under stort stress.» Slik begynner Miskimmon beskrivelsen av Bellinis opera, som hun var instruktør for i Århus. I videoopptaket fra 2016 forklarer regissøren «Elvira»s stress: borgerkrigen i landet, og motsetningen mellom protestantismen og katolisismen. Samtidig med at Miskimmon sluttfører dette prosjektet for Den jyske opera, reiser hun stadig til Oslo fordi hun snart skal ta over etter Per Boye Hansen, som til manges overraskelse ikke får forlenget sitt åremål. Boye Hansen er godt likt i kunstneriske miljøer. Både operamusikerne og uavhengige profesjonelle mener Boye Hansen høyner det kunstneriske nivået i operaens program. Året etter kommer Miskimmons uttalelse om at produksjonene blir bedre av åremålsstillinger. I april i år sender musikksjef Karl Heinz-Steffen et åpent avskjedsbrev til Aftenposten og offentliggjør at han trekker seg musikksjef på grunn av Miskimmon. Han kaller henne vanskelig å samarbeide med. For Miskimmon kommer dette som et sjokk. Hun opplever det ikke som om de har forsøkt samarbeid, og ønsker at han hadde gitt henne en sjanse.

Les også: – Hvis ikke Operaen skal kunne ha faste stillinger, hvem skal da ha det?

«The Troubles» er konflikten som begynner med en menneskerettsmarsj i Londonderry 5. oktober 1968, og som i bunnen handler om Nord-Irland tilhørighet. En katolsk minoritet ønsker at Nord-Irland skal bli en del av Irland. Den protestantiske majoriteten i landet ønsker å forbli britisk. Den spente situasjonen slår ut i vold, uro, protester, terror. I 1969 sender britiske myndigheter soldater for å opprettholde ro og orden. Når de ikke klarer det, avsetter de den nordirske regjeringen og innfører direkte lederskap fra London. Nå blir Annilese født i Bangor utenfor Belfast. Moren er lærer og underviser i politikk. Faren er utdannet ingeniør men leder et velferdshjem for syke. Anniles får en lillebror, og lever et såkalt «vanlig liv» i småbyen. Men også den har blitt mindre livlig siden The Troubles begynte, er ofte mørk, med væpnet politi gatene. Også Miskimmon opplever et stort sikkerhetsoppbud og checkpoints ved flyplassen når hun skal reise.

– Når du er et barn godtar du alt og tenker at sånn som du har det, er normalt. Som tenåring er det vel vanlig å tenke mye på døden. Men selvsagt … Når det er masse bomber rundt deg så tenker du på døden på en mer dramatisk måte. Det ga meg mange gaver og gjorde at jeg tenkte over livets faktum og de store spørsmålene i livet. Jeg flyktet ikke minst inn i kunsten. Ti år gammel oppdaget jeg operaen, gjennom min far, som ble med i en amatør-operagruppe.

Miskimmon blir snart med i et barnekor. Profesjonelle operasoloister kommer fra England og instruerer og deltar.

– Jeg ville ikke turt å drømme om at jeg, tretti år senere, skulle sitte her og tjene til livets opphold gjennom opera. Det er fortsatt et sjokk for meg.

Les også: Operadirektøren til krig mot sine ansatte

– Kunne du ha valgt andre kunstformer?

– Jeg elsker teatret, dansen; elsker å jobbe under samme tak som Ingrid Lorentzen. Også bildekunsten elsker jeg, og god TV og filmkunst. Jeg er forelsket i ord, men … operaen har plass til det største og mest komplekse. Det er dramatikk, musikk, og ord, er følelsesmessig og intellektuelt stimulerende, og setter meg i kontakt med de store mysteriene i livet. Jeg tror det er grunnen til at opera berører meg så mye. For jeg er en veldig vanlig person. Og man trenger ikke å være noen andre enn selg selv for å ha utbytte av opera.

– Hva er en vanlig person?

– Jeg opplever det som fantastisk at vi er født i milliarder og passerer gjennom verden. Ingen kommer til å huske meg etter min død. Samtidig vil det bare ha vært én Annilese i verdenshistorien. Kunsten minner oss om hvor ordinære vi er og hvordan vi samtidig er unike. Musikk, litteratur, teater er et snarspor gjennom menneskets historie. Akkurat nå er jeg midt i Monteverdis Ofreus. Den drar fortida så nærme meg.

Les også: Ny operadirektør arver storm

– Det er dramatikk, musikk, og ord, er følelsesmessig og intellektuelt stimulerende, og setter meg i kontakt med de store mysteriene i livet, sier Opera-sjef Annilese Miskimmo. Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen
– Det er dramatikk, musikk, og ord, er følelsesmessig og intellektuelt stimulerende, og setter meg i kontakt med de store mysteriene i livet, sier Opera-sjef Annilese Miskimmo. Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen

Tidlig på 30-tallet finner teaterinteresserte mennesker sammen i Bangor. Leser teaterstykker for hverandre og danner Bangor Drama Club. Amatørteateret farger byen i sterke farger, og gjør den til et usannsynlig arnested for profesjonelle skuespillere og instruktører. Femti år senere er Miskimmon en av de unge som går til godtemplarforeningens storsal for å spille, lese, være i miljøet.

The Troubles intensiveres når Miskimmon er tenåring. Overalt i Nord-Irland endrer de mest livlige områdene seg når mørket faller på. Folk frykter volden. Få puber og kinoer holder åpent. Belfast, som er bare en times togtur unna Bangor, stenger stålporter seg om sentrum. Bare noen få barer og kinoer holder åpent. De som vil danse, spise og møte andre etter sekstiden om kvelden trekker til forsteder. Ifølge myten om Orfeus har musikk og kjærlighet overskridende kraft. I Bangor opplever man begge deler, i amatøroperaen. Der blir Miskimmon og de andre instruert av Dan som har jobbet med drama for BBC og studert litteratur på Christ College i Cambridge. Når han oppfordrer Miskimmon å søke til Cambridge, da gjør hun det.

– Jeg hadde ikke søkt dit uten Dan. Vanlige folk som meg gikk ikke på Cambridge på den tida. Men jeg kom inn og fikk et liv spekket av musikk, litteratur, dramatikk. Jeg bodde i et 1800-tallsbygg og levde som i en roman.

Miskimmon blir med i student-dramagruppa og regisserer operaer. I fagene gjør hun det så godt at hun får stipend for å ta videreutdanning i kunstledelse i London. Hun blir kontaktet av operafestivalen Glyndebourne som tilbyr henne regioppdrag. Miskimmon regisserer i Glyndebourne i sju somre og driver den walisiske nasjonaloperaen i Cardiff. Frilansoppdrag tar henne ut av Storbritannia. Hun kommer over stillingen i Århus, som hun søker, og får.

Les også: Hun blir den nye operasjefen

– Er det en sammenheng mellom ditt alvor, situasjonen i Nord-Irland, og kjærligheten din til opera?

– Nå når du sier det sånn så tenker jeg at du sikkert har rett. Når du vokser opp blir alt kodet og symbolsk. Man ser overflaten av alt, men samtidig virkeligheten, som er noe annet. Dette er hvorfor opera er så bra. Der er alt symbolsk og meningsmettet. Situasjonen i Nord-Irland handlet om forholdet mellom folk, og det gjør også opera. Og overalt finnes hemmeligheter. Også i familien min. Jeg er i en prosess av å avdekke hemmeligheter. Som at mine besteforeldre var på hver sin side av den religiøse konflikten, men holdt sammen likevel. Når du er barn aner du lite om hva som foregår i slekten. Jeg tok biter av familiehistorien, det som ble meg fortalt, og syntes det så ut som at dette og dette hadde skjedd. Man lager sin egen, magiske versjon av virkeligheten. Derfor ble jeg regissør.

– Kommer du til å gjøre noe kunstnerisk ut av slike familiehemmeligheter?

– Jeg har faktisk gjort det, i Puritani, der handlingen blir satt til 1970-tallets Belfast. Originalhistorien var om den engelske borgerkrigen. En protestantisk kvinne forelsker seg der i en katolsk mann. Vår Puritani er på sett og vis oppdatert til den religiøse konflikten i Nord-Irland. Hver familie har sine historier. Vi må ikke glemme å fortelle de historiene. Jeg hører folk si at opera er for urealistisk. Mitt svar er «unnskyld, har du lest avisene i det siste?» Hver uke leser jeg noe som er like urealistisk.

Norske aviser skriver om dramatikken bak teppet på Operaen. Fra 2014 og utover vurderes Operaen innenfra og utenfra. Operaen mener at den er for alle, uavhengig av økonomisk og klassemessig bakgrunn. Men en ekstern rapport har konkludert at Operaen kan oppfattes som elitistisk. Operaen setter hodejegere på jobben med å innhente søkere til Boye Hansens stilling. 11 kommer til intervju, og i desember 2015 skriver «alle» aviser at den som tar over etter Boye Hansen er Miskimmon. De to kjenner hverandre litt fra før, fra seminarer og symposier i bransjen. Våren 2013 møtes Miskimmon, Boye Hansen og bransjefolk på operahøyskolen Vadstena-Akademien. Per Boye Hansen snakker blant annet om konfliktene som kan oppstå mellom kunstneriske og økonomiske hensyn. Miskimmon er neste innleder og snakker om hvorfor noen verk blir produsert og andre ikke blir. At det handler om den perfekte balansen mellom kunstnerisk kvalitet og økonomi.

– Jeg prøver å holde de to tankene sammen i min lille hjerne, sier hun, som, for Den jyske opera er både daglig- og kunstnerisk leder, og må tenke penger og kunst samtidig. Men, sier hun til publikum, som i hovedsak består av utøvende operakunstnere: Jeg er på deres side. Det er her jeg trives best. Med kunstnerne, i prøverommet.

I juli forlater Miskimmon Århus og ektemannen og flytter til Oslo. Hun begynner et språkkurs og oppdager at norsk er lettere å lære enn dansk. Tråkker i marka, gleder seg til å gjøre det samme når snøen kommer, og skjønner at det å gå turer i fjell og mark kan bli en viktig hobby. Hun kjenner seg i det hele tatt ganske på plass, nå, tilbake i byen som en gang ga henne ideen om at Skandinavia er en god plass å jobbe og de skandinaviske fine å jobbe med.

Men de har også forventninger. Miskimmon å forene tradisjoner og moderne kunst. Aftenpostens kommentator ber henne «låne øret til panelet som mener at Operaens legitimitet ligger i evnen til å engasjere brede grupper av publikum.» Til Morgenbladet lover hun «å kjempe mot alle elitistiske tendenser i operaen».

– Hva gjør det med arbeidet ditt at Operaen får så mye skattepenger?

– Jeg tenker mye på at jeg har en forpliktelse ovenfor skattebetalerne. Jeg kommer fra Storbritannia, der det politiske systemet ligner. Det er en hellig plikt å gi så mange som mulig tilgang til kvalitetskunst. Jeg ønsker å bidra til en utvikling som gjør dette huset åpent for alle. Jeg er ikke glad før jeg har fått alle i Norge til å gå i operaen.

Foto: NTB scanpix
Foto: NTB scanpix

Urealistisk? Tja. Da hun jobbet i Århus ga hun 1500 billetter svært billig til folk som ikke hadde vært i opera før. Et av stykkene i kommende sesong vil få den publikumsvennlige lengden av én time. Miskimmon ønsker dessuten norskspråklig opera. I mai, til operahusets 10-årsjubileum, setter hun opp en opera om Olav den hellige og norsk middelalderhistorie.

Miskimmon har også et ansvar for operakunsten. Musikere, dansere, lysdesignere, scenografer må ha sterke enkeltkunstnerskap. Det tar tid og dedikasjon å utvikle disse. Ny forskning viser at norske kunstnere bruker historisk stor andel av arbeidstiden på ikke-kunstrelevante jobber for å klare seg økonomisk. Fulltidskontrakter gagner kunstnerskapene best. Men operaen har visst ikke råd. Samtidig melder mediene at topplederlønningene har økt et gjennomsnitt på 140 prosent fra åpningen til 2017. Når musikksjefen går av får han med seg en etterlønn tilsvarende 400.000 kroner. Pensjonene blir kostbare. NRK Kulturnytt melder at Operaen er «teknisk konkurs», omtrent når Miskimmon kommer inn i bildet. Da er det at hun støtter åremålsstillinger, ikke bare faste ansettelser for nye sangerne i Operaen. Men skulle gjerne vært fast ansatt i Oslo selv. Åremål kan bli fornyet hvis styret er fornøyd. Det ligner frilanstilværelsen, som gir avkastning når hun presterer. Hvordan opplever Miskimmon å være på en evig audition?

– Selv i perioder med fast ansettelse har jeg vært opptatt av å prestere. Det er vel fordi jeg føler det som et så stort privilegium å jobbe med opera. Særlig mye er det et privilegium når pengene er skattebetalernes. Jeg føler at jeg skylder staten å jobbe hardt. Det er også min jobb å støtte de andre kunstnerne i å gjøre sitt beste. Det er ikke lett å være kunstner. Jeg håper at de kan oppleve meg som en støttende operasjef. En som vet hvordan frilansere har det.

– Du har flyttet på deg hele livet. Og nå er du her. Hvordan liker du deg i Oslo?

– Livet er et eventyr og en del av eventyret er jobben. Dette er en internasjonal bransje. Hvor jeg enn jobber, jobber jeg med folk fra hele verden. Jeg er alltid nysgjerrig på folk. Jeg elsker folk. Kanskje særlig de som ligner meg minst. Det er sånn jeg lærer om verden. Når jeg ser tilbake på livet, så ser jeg hvordan jeg har fått store utfordringer. Men jeg har ikke fryktet de. Heller ikke dette, å skulle jobbe på denne store, viktige institusjonen. Jeg ser på det som et privilegium. Jeg jobbet i det gamle operahuset i seks uker for en forestilling for noen år siden. Alle jeg der jobbet med var fantastiske folk. Jeg likte Oslo veldig godt også. Jeg har aldri hatt en plan for karrieren min. Det er bare disse mulighetene som kommer og man ender opp med å gjøre ting. Livet mitt er en overraskelse. Og det ble veldig internasjonalt.

Men så stopper Miskimmon opp og svarer på nytt, litt annerledes:

– Det er ikke så uvanlig at karrieren bygger seg opp slik. Frilanseren bygger karrieren sånn: prosjekt på prosjekt, fra sted til sted.

– Hvor er «hjem»?

– Hver gang jeg reiser hjem til Nord-Irland er jeg urolig for at jeg skal kjenne meg fremmed. Men jo eldre jeg blir jo mer føler jeg meg hjemme. Det er noe veldig vakkert over plassen. Og folk er veldig varme. Men å jobbe med opera motiverer meg mye. Og jeg valgte Oslo. Jeg elsker disse menneskene og møtene med min arbeidsfamilie.

Miskimmon ser forbi meg. «Bare kom inn altså,» sier hun. Pressekontakt Hedda står i døråpningen. Ser på klokken. En taxi venter utenfor. Miskimmon skal til Musikkhøgskolen. Juryarbeid for Dronning Sonjas internasjonale musikkonkurranse. Miskimmon drar på seg en mørk blazer, går fra de tørste blomsterbukettene og forteller at hun gleder seg. «Det er så høyt nivå på sangerne,» forteller hun, drar på seg en jakke og går med lange steg gjennom matte korridorer og ut til det blendende sterke sollyset, det som reflekteres i hvit marmor og stille oslofjord, og forsterkes, forsterkes.

(Artikkelen er først publisert i Dagsavisen)

Fem favoritter

Musikk: Da jeg vokste opp var favorittbandet Deacon Blue fra Skottland

Film: Favoritten fra barndommen er Mary Poppins

Litteratur: Miss Garnets Angel av Salley Vickers fordi boken er satt i Venezia, som jeg elsker og giftet meg.

Mat: Ulster fry frokost (natronbrød, potetkaker og stekte tomatoer, pølser, sopp egg, bacon, blodpudding)

Sted: Jeg er lykkeligst ved havet, og særlig i Irland

Annilese Miskimmon

Født 8. mars 1974 i Bangor, Belfast.

Tok over som operasjef ved Den norske opera og ballett 1. august.

Studerte litteratur i Cambridge og kunstledelse i London og var frilans operaregissør mens hun ledet den walisiske nasjonaloperaen og Den jyske opera i Århus.

Gift med Danny McCallig som tar over som kappelan ved St. Edvards kirke i Oslo.

(Dagsavisen)

Personvernpolicy