MOR GJORDE OPPVEKSTEN VANSKELIG: Elisabeth er ikke bitter på moren sin, selv om hun ble utsatt for omsorgssvikt. Barndommen hennes gikk tapt, men nå hjelper hun andre. Foto: Privat
Når de voksne sliter med alkohol:Morens alkoholisme tok barndommen fra Elisabeth
Da Elisabeth var liten, gikk hun og var redd hele tiden. Slik opplevde barnet at mor drakk:
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Når mor drakk, merket jeg det først på at hun snøvlet. Blikket ble utydelig, og hun kunne bli innesluttet og stille, eller veldig sint. Jeg gikk og var redd hele tiden da jeg var liten. Hun var ikke voldelig eller sa stygge ting til meg, men humøret hennes svingte veldig, minnes Elisabeth Gjetøy (28) fra Averøy.
Så lenge Elisabeth kan huske, drakk moren.
Prøvde å glatte over
- Da jeg var fem-seks år, forsto jeg at det var fordi mamma drakk, at hun endret seg. Det var omtrent samtidig med at jeg begynte å rydde tomflasker, for jeg skjønte at far ikke burde se det når han var hjemme. Far hadde et helt vanlig forhold til alkohol, men han var ofte på sjøen. Jeg hadde vel oppfattet at han ble lei seg, og at de kranglet om det, selv om de forsøkte å skjule det for meg.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen- Men det var ikke bare jeg som forsøkte å glatte over. Hele familien ryddet faktisk etter henne. Det betyr jo også at alle forsto at hun drakk for mye. Men hverken far eller resten av familien visste hva han skulle gjøre, sier Elisabeth.
I dag er hun samboer med Espen og mor til tre år gamle Selma. Hun snakker om oppveksten uten de store faktene eller ord. Stemmen er lav og rolig. Det virker som om hun betrakter sin barndom med en viss tristhet, samtidig på en vurderende avstand.
Godteri gjorde enda mer skade
- Når mor var edru, var hun smilende, oppegående, reflektert og smart. Hun ga mye omsorg. Hun hadde mange venner. Hun var flink til å prate. Men det var ikke mange slike øyeblikk. Hun var edru når hun var på jobb, og hvis hun var med meg på fritidsaktiviteter. Det var på kveldstid at hun begynte å drikke. Utad så alt bra ut. Jeg hadde nok mat og fine klær. Det var hun opptatt av. Hun var veldig forfengelig, forklarer Elisabeth.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Det var altså ingen åpenbare tegn på omsorgssvikt. Fasaden var fin: mor og far og enebarnet Elisabeth, som bodde i det fine, store huset ved sjøkanten. Familien hadde et rederi med flere ansatte. De var ikke hvem som helst. Men hver kveld satt Elisabeth alene i stuen og så på TV. Foran seg hadde hun en stor bolle godterier. På kjøkkenet satt moren og drakk.
- Godteriet var nok et bilde på hennes dårlige samvittighet.
– Når hun var full, var hun veldig opptatt av at jeg skulle kose meg og se så mye TV jeg ville. Hun orket ikke å ta opp kampen og sette grenser for meg. Jeg ble så tykk. På skolen ble jeg ertet for det.
Les også: - Du ser på meg som en junkie som står og henger på gata, men jeg føler meg som mye mer enn det
En kartong om dagen
- Hvorfor hun drakk? Hun hadde opplevd mye i barndommen og ungdomstiden, og i en periode sluttet hun nesten å spise. Hun hadde anoreksi og ble faktisk innlagt på grunn av undervekt. Mor hadde et komplisert forhold til egen kropp. Hun visste ikke hvordan hun skulle håndtere følelsene sine, så hun regulerte dem med alkohol.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Det er mye du ikke forstår, Elisabeth», sa hun da jeg forsøkte å spørre hvorfor hun drakk. I dag, som voksen, og som terapeut for rusmisbrukere, tenker jeg at det ikke nødvendigvis trenger å ligge en slik årsak til grunn for at man ruser seg. – Jeg tror at det også kan være tilfeldigheter. Men jeg tror at de fleste har en sårbarhet med seg som gjør at de er mer utsatt for å utvikle et rusproblem. Generelt vil jeg si at de ikke klarer å stå i vanskelige situasjoner og følelser, og tar i bruk noe for å komme seg vekk.
Les også: - Jeg levde med følelsen av at hver dag var den siste, og trodde det var vanlig
Solgte til og med bundaden hennes
Da Elisabeth ble eldre, og ikke lenger lot seg avspise med godterier, konfronterte hun moren.
- Men hun fornektet det helt. Hun kunne si: «Jeg drikker meg jo ikke full». Med det mente hun at hun ikke falt bevisstløs om på gulvet, så da var det greit liksom. Men hun drakk fra hun kom hjem fra jobb og fortsatte utover kvelden til hun sovnet. Hun drakk en kartong vin - altså mellom to og tre liter - hver dag i visse perioder.
Artikkelen fortsetter under annonsenElisabeth er ikke bitter på moren sin. Og det er utrolig når hun forteller hvordan hun hadde det år ut og år inn. Moren solgte til og med bunaden hennes og tok konfirmasjonspengene for å kjøpe seg alkohol. Da var foreldrene blitt skilt, og pengene strakk ikke like langt lenger.
- Da jeg konfronterte henne med det at bunaden min var borte, rettferdiggjorde hun det med at det var trangt etter skilsmissen, og at hun hadde gjort det for oss begge. Men hun beholdt bunadssølvet, fordi hun hadde et håp om å kunne kjøpe en ny bunad til meg.
Etter overspisingen besluttet Elisabeth seg for å ta av noen kilo, men hun mistet kontrollen over slankingen og raste plutselig ned i vekt. Det ble lagt merke til, og helsesøster ga henne en bok om kropp og selvbilde. Men hvordan det sto til hjemme, var det ingen som spurte om.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Endelig hjelp
Da Elisabeth var 16 år, kom hun på sykehus.
- Jeg våknet opp og så min mor ved sengen, og hun drakk. Hun hadde tatt med seg vinkartongen i vesken. Det hadde hun tenkt på! Jeg ble så fortvilet og sint at jeg ropte og skrek til henne.
Nå var det noen hos BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) som begynte å titte nærmere på Elisabeth. Endelig fikk hun hjelp.
- Jeg fikk kontakt med en psykolog som var helt fantastisk. Hun fulgte meg opp tett, og det hadde ingen gjort før. Hun fikk meg til å skjønne at det var normalt at jeg hadde de reaksjonene jeg hadde, og hvilke grenser jeg skulle sette. Jeg hadde aldri før satt grenser for mamma, det lærte jeg nå. Å flytte til pappa var egentlig ikke noe alternativ for meg. Han var mye borte, og jeg var redd for at mamma kunne drikke mer hvis jeg flyttet fra henne.
Artikkelen fortsetter under annonsenDen antagelsen stemte. Da Elisabeth dro til Trondheim for å studere etter videregående, begynte moren å drikke om natten også. Det endte som det måtte. En morgen på vei til jobb ble hun stoppet i en promillekontroll. Hun ble dømt og måtte på avvenning.
Det endte med døden
- Det var i 2006 at hun kom under behandling for første gang. Uten at det hjalp så mye. Allerede på bussen hjem begynte hun å drikke igjen. Hun mente at nå hadde hun lært å drikke, så det var bare å fortsette. Da kikket jeg vekk. Jeg ga ikke opp, og hadde hele tiden et håp, men det var tøft å innse at hun kanskje aldri ville klare å slutte, sier Elisabeth.
Artikkelen fortsetter under annonsenOg det ble slik. Elisabeths mor var flere ganger inne for avvenning, uten at hun klarte å slutte å drikke. Men etter hvert klarte hun å være åpen om sin alkoholisme, og det var viktig for Elisabeth: At de kunne snakke om det som var så vanskelig.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen år med misbruk krevde sitt av kroppen. Våren 2013 døde Elisabeths mor av leversvikt. Hun ble 54 år.
- Det å vokse opp med alkoholmisbruk hos en eller flere foreldre innebærer en oppvekst preget av uforutsigbarhet, frykt, avmakt og ansvar. For de fleste innebærer det svikt i omsorgen, både fysisk og psykisk. For mange innebærer det også å være utsatt for vold, sier Ingvil Øiestad Løvik, Leder for Kompasset i Trondheim.
Konsekvensene det kan få for den enkelte kan være store og det dreier seg om doblet risiko for utvikling av egne alkoholproblemer, økt risiko for utvikling av psykiske lidelser, somatiske lidelser, forkortet levealder, drop-out fra skole og jobb og økt risiko for ung uførhet.
- De som kommer til oss ønsker seg et bedre liv for seg selv, selv om foreldrene ikke slutter å ruse seg. Mange trenger da å bearbeide vonde barndomsopplevelserog få hjelp til ta hensyn til egne behov og finne nye gode mestringsstrategier. Noe som har fullt mulig. Denne hjelpen kan de få gjennom å gå i terapi eller rådgivning, understreker Løvik.
Artikkelen fortsetter under annonsenOgså gode minner
- Mor og jeg var nære hverandre. Vi lo mye sammen. Vi var på jentetur til Kreta da jeg var 16. Da var hun edru, og vi hadde det så artig. På en måte hadde det vært lettere for meg om hun hadde vært en heks. Da kunne jeg tatt avstand til henne, men jeg fikk veldig mye av henne også. Jeg var veldig glad i henne. Det var jeg aldri i tvil om. Jeg savner henne veldig, og jeg syns det er sårt at datteren min, Selma, aldri vil bli kjent med mormoren sin.
Artikkelen fortsetter under annonsenElisabeth er utdannet sykepleier, og i de fire første årene etter endt utdannelse jobbet hun på hjerte- og lungekirurgisk avdeling ved St. Olavs hospital i Trondheim. Men da hun fikk Selma, ble det veldig tøft for Elisabeth.
- Med ansvaret for et lite barn skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe. Det ble for hardt å ta vare på mamma, som fortsatt levde, i tillegg til en baby. Espen hadde lest om «Kompasset» og sa at dette var noe for meg, forklarer Elisabeth.
Artikkelen fortsetter under annonsenHer lærte hun det
«Kompasset» er Blå Kors’ tilbud til barn av rusavhengige. Der fikk hun lære å sette grenser, og om hvorfor hun tenkte og følte som hun gjorde; at det var normale reaksjoner på en unormal livssituasjon.
- Jeg er så glad for all den gode hjelpen jeg fikk hos dem. Men at jeg vokste opp med en mor som drakk, vil jo alltid prege meg. Mine minner og opplevelser fra barndommen blir jo hele tiden sett i lys av mammas alkoholisme, sier hun.
Etter hvert vokste det frem en tanke i Elisabeth, nærmest et behov, om å få bruke seg selv ved å hjelpe mennesker med rusproblemer og deres nærmeste. Hun sluttet i jobben, og arbeider i dag som miljøterapeut på en rusklinikk ved St. Olavs Hospital.
- Med det jeg har vært igjennom, klarer jeg mye bedre å sette meg inn i hvordan pasientene og pårørende har det. Så det er nok ikke så rart at jeg i dag jobber spesielt mye mot pårørende. Dette gir meg mye. Her får jeg brukt mitt personlige engasjement og min egen erfaring, sier Elisabeth. – Jeg føler jeg har kommet på rett plass.
Les også:
- Jeg velger å ta med meg det gode
- Du blir grenseløst glad i andres barn også
- Mamma og pappa ante ingenting
I
