Meny

Mamma med spiseforstyrrelse

- Treåringen min begynte å ta frem badevekta til meg hver morgen

REDD FOR Å PÅVIRKE: For 24-år gamle Nina Marie var det frykten for at døtrene skulle bli påvirket av hennes sykdom som fikk henne til å søke hjelp for sin spiseforstyrrelse. © FOTO: Privat

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nina Marie er mamma til to - og har en alvorlig spiseforstyrrelse.
Fakta om spiseforstyrrelser

Anoreksi - viljemessig redusert inntak av mat, ofte kombinert med høyt aktivitetsnivå og frykt for å legge på seg. Anoreksi kan føre til alvorlig og helsefarlig vekttap.

Bulimi - ukontrollert overspising, etterfulgt av kompensasjon i form av oppkast eller overdrevet fysisk aktivitet. Mange med bulimi har normal kroppsvekt.

Tvangsspising - ukontrollert overspising uten kompensasjon, jevnlig eller i perioder. Mange er overvektige, og noen har perioder hvor de slanker seg.

Uspesifisert spiseforstyrrelse - betegnelse som fanger opp dem som befinner seg i grenselandet mellom diagnosene, eller de kombinerer trekk fra ulike typer spiseforstyrrelser.

Ortoreksi - handler om å være opphengt i å spise sunt.

Sammensatte årsaker: Psykologiske og sosiale faktorer ligger ofte til grunn for misbruk av mat. I tillegg spiller kulturelle faktorer som slankepress og sykelig magert kvinneideal en sentral rolle. Matmisbruk er også et symptom på følelsesmessige konflikter. Mat, sulting og tvangstrening misbrukes i et forsøk på å skyve vekk problemer man ikke klarer å løse på andre måter.

Kilde: Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser

Slik snakker du med barna om spiseforstyrrelser

  • Barn blir tryggere av forklaringer, så snakk med dem om mors sykdom
  • Tilpass informasjonen til barnas alder
  • Ikke føl at du må si mer enn det er behov for, barna trenger ikke bombarderes med informasjon
  • Svar på spørsmål så åpent som mulig
  • Husk på at barn ofte fanger opp mer enn man tror
  • Betrygg barna med at sykdommen ikke er noe de har skyld i

Kilder: Senter for spiseforstyrrelser og psykolog Kjersti Solhaug Gulliksen ved Poliklinikk for spiseforstyrrelser på Gaustad.

- Det var den morgenen jeg visste at jeg måtte gjøre noe med livet mitt, forklarer Nina Marie Solheim om dagen da den eldste datteren hennes trakk badevekten frem fra under skapet på badet - fullstendig klar over at mamma ikke kunne kle på seg før hun hadde stått på vekten.

- Da skjønte jeg på en måte hvor farlig dette er for jentene mine, og hvor redd jeg egentlig er for at de skal vokse opp i den troen at vekt og kropp er det viktigste i livet , sier 24- åringen. Hun er ikke alene om å være mor og ha spiseforstyrrelser. Marianne sultet seg gjennom tre svangerskap.

Flere mødre forteller også om hvordan de sliter med spiseforstyrrelser i vårt forum din baby.

Skade barna

24-åringen forklarer at hun til en viss grad hadde levd i en boble hva sykdommen sin angikk inntil da.

Hun sa til seg selv at hva hun spiste, eller ikke spiste bare angikk henne selv.

- Jeg ville ikke tenke på at jentene mine kunne bli påvirket, at dette kunne skade dem. De var jo så små, tenkte jeg. De skjønte jo ikke hva som foregikk. Men nå så jeg plutselig hvor ille det var. Og da måtte jeg gjøre noe. Jeg måtte få hjelp, forklarer Nina Marie til Foreldre & Barn.

Ville bare slanke seg

Nina Marie vet akkurat når hennes spiseforstyrrelse begynte å ta form - og når det ble verre.

- Jeg hadde vært gravid to ganger på to år, og hadde gått opp mange kilo. Og så satt kiloene bom fast. Plutselig kjente jeg ikke igjen kroppen min.

24-åringen forteller om hvordan det som begynte som en nokså uskyldig slankekur, snart hadde utviklet seg til noe langt mer alvorlig.

- Jeg begynte å drikke slankedrikker, hvor du skal bytte ut måltider med en måltidserstatter-drikk, forklarer Nina Marie.

- Da jeg begynte med dette veide jeg 83 kg. De første 15 kg kom raskt av, men så stagnerte det litt. Og da fikk jeg vel litt panikk først. Jeg tenkte at jeg har jo ikke gått ned nok i vekt ennå, det kan ikke stoppe nå.

Så den unge tobarnsmoren begynte å passe på hva hun puttet i munnen også.

- Jeg begynte å spise mindre og mindre, og plutselig var det slik at jeg fikk dårlig samvittighet når jeg spiste vanlig mat.

Skjulte sære spisevaner

Nina Marie lyktes lenge med å holde sykdommen skjult for både familie og venner.

- Jeg jobbet skift, så det var ikke så ofte at samboeren min og jeg satte oss ned for å spise noen måltider sammen, forklarer hun.

- Når han var hjemme, var jeg som regel på jobb og omvendt.

Å være sosial ble mer og mer vanskelig for den unge jenta.

- Man blir jo bestandig servert noe i sosiale sammenhenger, påpeker Nina Marie.

- Ofte kom jeg opp med unnskyldninger for å ikke dra, slikt at jeg slapp forklare hvorfor jeg ikke spiste noe. Alternativet for meg var å dra, spise, for så å ha det helt fryktelig i etterkant, og måtte gå å tenke på hva det egentlig var jeg spiste, og hva jeg kunne komme til å legge på meg av.

Når mamma har en spiseforstyrrelse.

FØR HUN BLE SYK: Nina Marie ville bare ta av det hun hadde lagt på seg når hun var gravid. Så mistet hun kontrollen. © FOTO: Privat

Barna lurte på hvorfor mamma ikke spiste

Men å skjule at du nesten aldri spiser noe, går ikke i lengden.

- Den lille uskyldige toåringen min begynte til slutt å spørre om hvorfor mamma aldri ville ha noen ting, hvorfor jeg aldri spiste middag sammen med dem, forteller Nina Marie.

- Og i mangel på noe bedre svar, begynte jeg å si at det var fordi jeg hadde vondt i magen. Men barn får med seg mer enn man tror, og etter noen runder med samme spørsmål og samme svar, så begynte hun også å ha "vondt i magen" når det var tid for måltider.

Dette kombinert med episoden med badevekten fikk plutselig Nina Marie til å åpne øynene.

- Jeg begynte å bekymre meg for hva slags forbilde jeg egentlig var for døtrene mine. Jeg vil jo så gjerne være frisk, være en normal mamma med et normalt forhold til mat og måltider.

Ble innlagt på sykehus

I vår, med en BMI på bare 16, ble Nina Marie innlagt på sykehus i 12 uker.

- Det var 12 lange og intense, men også gode uker, forklarer hun.

- Jeg fikk blant annet en spiseliste, og er stolt av at jeg klarte å følge denne nesten umiddelbart. Og selv om porsjonene ikke var så store; 1 brødskive til frokost og andre "brødmåltider", og ca. 1 liten potet med tilbehør til middag, så ga det en umiddelbar følelse av mestring, sier tobarnsmoren.

Nina Marie med begge døtrene.

VILLE DELE HISTORIEN SIN: Nina Marie vil gjerne at andre skal kunne få mot til å be om hjelp etter å ha lest hennes historie. © FOTO: Privat

Men kampen er ikke over for den unge tobarnsmoren.

- Jeg går til psykolog og fysioterapeut to ganger per uke nå, forteller Nina Marie. Fra februar skal hun være dagpasient to dager i uka.

24-åringe forklarer at hun også sliter med angst og depresjoner, som følge av sykdommen.

- Jeg sover mye, gjerne på dagen slik at jeg skal være uthvilt til jentene kommer hjem fra barnehagen. Det er en lang vei å gå, og selv om det å ta livet med ro på denne måten gjør at jeg ofte føler meg unyttig og lat, så innser jeg at det kanskje nettopp er dette som må til for at jeg skal bli frisk. Og det er jo ingenting jeg vil mer enn akkurat det.

Sliter med skammen

En spiseforstyrrelse fører ofte med seg en følelse av unormalitet og skam. Denne følelsen har også Nina Marie kjent på kroppen.

- De fleste tenker jo at dette er en typisk fjortissykdom, men det er langt fra hele sannheten. Jeg er bekymret for hvor ye tid og krefter sykdommen tar fra meg og er konstant redd for at dette skal påvirke jentene mine. Jeg er redd for at de skal få et unormalt og usunt forhold til mat, sier hun.

Det er sårt for den unge moren å tenke på hva andre tenker.

- Jeg skammet meg over å være så opptatt av mat og slanking som jeg er. Her har jeg to nydelige jenter, en flott kjæreste og på mange måter det perfekte liv, og likevel "kaster jeg bort" tid på denne sykdommen, forklarer Nina Marie.

- Dette er noe som er veldig sårt for meg, men jeg jobber hver dag for å bli frisk, tar små, men gode skritt.

Fortsatt en vei å gå

Nina Marie forklarer at hun de siste ukene har kommet over i kategorien normalvektig.

- Men det er likevel en kamp. Jeg får angst for hvert gram jeg legger på meg, og er livredd for at vekten ikke skal stoppe å gå oppover.

Derfor trener hun, et desperat forsøk på å holde kroppen i sjakk.

- Jeg har fortsatt ei spiseliste som jeg skal følge og. Det klarer jeg fint de fleste dager, men ikke alle. Nå skal jeg for eksempel spise 1,5 brødskive til frokost og andre brødmåltider, og full middagsporsjon. Men det er ikke lett.

Å være normalvektig betyr ikke at man er frisk.

- Problemet sitter jo i hodet mitt enda. Jeg tenker jo enda like mye på hva jeg spiser, måler ubevisst hvor mye jeg putter i meg, og det krever energi og konsentrasjon å få i seg maten. Men jeg vil bli frisk. Og jeg skal bli frisk, forklarer den ærlige ungjenta.

Frykten for å påvirke er vanlig

At mødre som sliter med spiseforstyrrelser sliter med skyldfølelse for hva de gjør med barna sine er slett ikke uvanlig.

- Det er klart man mange er redde for å videreføre sine følelser rundt dette med mat til barna, forklarer daglig leder ved Senter for Spiseforstyrrelser i Stavanger, Tone Anita Østrådt, til Foreldre og Barn.

- Mange tror spiseforstyrrelser er et problem som begrenser seg til ungdommer og helt unge jenter, men realiteten er at det er en sykdom som omfatter mange flere og en større grupper enn man tror. Og mange av disse er jo også mødre.

Psykolog Kjersti Solhaug Gulliksen ved Poliklinikk for spiseforstyrrelser på Gaustad er enig i at å være mor og ha en spiseforstyrrelse kan være en ekstra bekymring:

- Min erfaring er at kvinner som har spiseforstyrrelser og som også er mødre bekymrer seg mye for om de er en god rollemodell for barna sine. Mange strever med morsrollen i forhold til sykdommen sin, og er selvsagt redde for effekten dette kan ha på barna.

Psykologen forklarer at for kvinner som har barn kan situasjonen med en sykdom som en spiseforstyrrelse være en veldig krevende opplevelse.

- Man skal, i tillegg til å takle sin egen sykdom og tanker rundt denne, som ofte er veldig tidskrevende, også være tilstede og ivareta barnas behov, forklarer Gulliksen.

En spiseforstyrrelse starter ofte i en situasjon hvor livet kjennes uoversiktelig og kaotisk. For noen kan det å ha fokus på konkrete ting som mat, kropp og vekt bli en måte å oppleve kontroll over situasjonen på. Men etterhvert vil mange oppleve at spiseforstyrrelsen "tar kontrollen", og at situasjonen blir enda mer kaotisk og strevsom.

- Mange kvinner med spiseforstyrrelser kan streve med motivasjonen for å gå i behandling og tenker ofte at de skal klare å bli friske på egenhånd, forklarer Gulliksen.

Hun påpeker at de fleste som oftest trenger hjelp og støtte fra behandingsapparatet for å arbeide seg ut av spiseforstyrrelsen.

Barn ofte motivasjon til å bli bedre

Mange kvinner som har barn forklarer ofte, i likhet med Nina Marie, at det er frykten for å påvirke barna som gjør at de til slutt søker hjelp og støtte i kampen mot spiseforstyrrelsen.

- Det er en krevende jobb og skulle begynne behandling og terapi, men vi ser ofte at for mødre er blir jobben med en gang lettere når de fokuserer på at dette skal de klare, både for sin egen del, og ikke minst barnas, forklarer Østrådt.

Gulliksen har samme erfaring.

-Frykten for hva denne situasjonen gjør med barna kan motivere pasienter til å oppsøke hjelp for sykdommen sin, forklarer psykologen.

- Mange sliter med skam over spiseforstyrrelsen og hvordan de lever med den, og opplever det som en lettelse å endelig klare å be om hjelp og starte på veien mot å bli bedre.

På Modum Bad har man et eget opplegg for mødre med spiseforstyrrelser. Her fokuserer de på hvordan familien skal takle dette sammen, og hvordan de snakker med barna om mors sykdom.

Snakk med barna om sykdommen

Ekspertene mener det er viktig at foreldrene snakker med barna om sykdommen. Barn har ofte lett for å ta på seg ansvar når ting ikke er som det skal hjemme, og det er derfor viktig å snakke med dem.

- Barn senser ting som skjer rundt dem, ofte i mye større grad enn vi tror, forklarer Østrådt.

Gulliksen er enig:

- Barn har sjeldent vondt av å snakke om ting, og vil ofte bli betrygget av å få forklaringer på et nivå som de kan forstå.

Gulliksen understreker at gjennom å oppsøke behandling kan pasienter få hjelp til å finne måter å snakke med familien og barna om sykdommen på.

Snakk med barna om sykdommen

Ekspertene mener det er viktig at foreldrene snakker med barna om sykdommen. Barn har ofte lett for å ta på seg ansvar når ting ikke er som det skal hjemme, og det er derfor viktig å snakke med dem.

- Barn senser ting som skjer rundt dem, ofte i mye større grad enn vi tror, forklarer Østrådt.

Gulliksen er enig:

- Barn har sjeldent vondt av å snakke om ting, og vil ofte bli betrygget av å få forklaringer på et nivå som de kan forstå.

Gulliksen understreker at gjennom å oppsøke behandling kan pasienter få hjelp til å finne måter å snakke med familien og barna om sykdommen på.

Helse og livsstil
Populært