– En dag i 1941 kom læreren min på skolen med solkors på jakka. Alt raste sammen.

91 år gamle Emil Høie i leiligheten på Kjelsås i Oslo.
91 år gamle Emil Høie i leiligheten på Kjelsås i Oslo. Foto: Mimsy Møller

En hel generasjon norske skoleelever ble forsøkt nazifisert av NS-regimet under krigen, noe som satte varige spor. Emil Høie (91) var en av de unge som opplevde det.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Eidsberg i Østfold, 8. april 1940. Det gikk mot våronna på familien Høies gård Lindhoel ved Glomma. Denne ettermiddagen ble 13 år gamle Emil Høie med faren sin opp til hovedveien for å ta imot noe kunstgjødsel fra en kar som skulle komme inn fra Moss.

– Åssen er det i Moss? spurte faren.

– I morra er vi i krig, sa sjåføren.

– Det er ikke sant! utbrøt faren.

13-åringen sto taust ved siden av og hørte sjåføren fortelle at det gikk rykter i Moss om at mannskap på frakteskøyter som kom inn til kai hadde fått beskjed underveis om at en svær flåte var på vei nordover i Skagerrak. Skipene i flåten kjørte med slukte lanterner. Det betydde at de var i krig, fortalte sjåføren til far og sønn Høie, der de sto ved hovedveien denne vårettermiddagen i 1940.

– Så det var den tyske flåten på vei nordover for å okkupere Norge?

– Ja. Sånn fikk vi greie på krigen. Det har sitti i huet mitt siden, sier Emil Johan Høie, som nå går inn i sitt 92. år. Nå er han eldre, enslig mann i en lys omsorgsleilighet i en blokk på Kjelsås. Bilder på vegger og hyller forteller om seks voksne barn, 11 barnebarn, tre oldebarn, plaketter og utmerkelser om mange år i Forsvaret.

– At jeg opplevde krigen som barn, har nok forma meg som person. Det var nok derfor jeg valgte Forsvaret, sier Høie.

Saken fortsetter under

Emil Høie (t.v.) og fetteren Johan leker hjemme på gården i Eidsberg, noen år før krigen brøt ut. FOTO: PRIVAT
Emil Høie (t.v.) og fetteren Johan leker hjemme på gården i Eidsberg, noen år før krigen brøt ut. FOTO: PRIVAT

I disse dager er det svimlende 79 år siden den ettermiddagen 8. april, da han sto der ved hovedveien og hørte på en kar fra Moss. Han har hatt et langt liv siden. Likevel strever Høie litt med å holde tårene tilbake når han forteller om dette til Dagsavisen. Dette minnet sitter fortsatt så sterkt i: Å være en ung gutt på 13 år, og så plutselig få vite at den trygge verden slik du kjenner den, brått er forandret for alltid. Nå kunne alt skje.

Les også: Nazifiseringen som mislyktes (DA+)

Minelegging i fjorder

Emil Høie kremter litt, tar seg inn igjen, og forteller at de i tida før 9. april 1940 ikke hadde sett noe i avisene om at det kunne bli krig i Norge.

– Vi hadde hørt om mineleggingen i norske fjorder, men foreldrene mine snakket aldri om at de var redde for at det skulle bli krig, sier Høie.

– Men så kom ettermiddagen 8. april. Da vi kjørte hjem til gården med kunstgjødselen den kvelden, var alt normalt. Men om morran dagen etter så vi de tyske bombeflya gå inn mot Fornebu. Flyleia lå rett over Glomma, og gården vår lå mot elva, sier Høie.

Samme morgen, den 9. april, ble Emil Høie sendt på skolen med matpakke som vanlig. På radioen hadde de hørt at Oslo var besatt av tyske tropper, og at kongen og regjeringen hadde flyktet nordover.

– Vi var litt engstelige og redde på skolen den dagen. Jeg spurte: «Blir det krig? Er dette farlig?» Det satt en tagg av angst i meg, sier Høie. Da han kom hjem, var huset tomt og begge foreldrene borte. Moren hadde kjørt faren til mobilisering ved svenskegrensa. Faren kom tilbake etter noen dager.

Selv om nyhetene kunne være skremmende, framsto hverdagen som ganske normal for Emil Høie og de andre barna på den lille grendeskolen de neste vår- og sommermånedene. Men høsten 1940 begynte det å stramme seg til. Det ble mer og mer tydelig at Norge var i ferd med å bli et nazistisk diktatur. 25. september 1940 erklærte rikskommissær Josef Terboven den nasjonalsosialistiske «nyordningen» av Norge. NS ble eneste tillatte parti og ble en del av okkupasjonsregimet via sine ni statsråder. Samme dag fikk Kirke- og undervisningsdepartementet en NS-leder, og norsk skole skulle styres ut fra et nazistisk samfunnssyn, etter mønster fra Hitler-Tyskland.

Les også: – Jeg er redd unge som vokser opp i dag skal tro at nordmenn bare var kule motstandsfolk (DA+)

– Det lå og ulma

Okkupasjonsregimet gikk ellers inn for å nazifisere alle samfunnsområder, inkludert politi og rettsvesen, men skolen og skoleelevene ble ansett som en spesielt viktig arena. Kampen om norske barnesinn var i gang, og en hel generasjon barn og unge skulle de neste årene bli utsatt for ideologisk og politisk press for å bli oppdratt til borgere i et nasjonalsosialistisk Norge. «Nasjonalsosialistenes krav om totaloppdragelse betød at hjemmet gradvis måtte fravristes sin innflytelse over ungdommen», skriver historiker Nicola Karcher i sin bok «Kampen om skolen» (2018). Også i Norge skulle foreldrenes rolle i barnas liv gradvis tones ned, mens barn og unge skulle tvangsrekrutteres til Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF). Presset på de unge skulle bli hardt – også for unggutten Emil Høie i Eidsberg.

Han husker godt da alle vanlige ungdomsforeninger og idrettslag ble forbudt. Speiderbevegelsen ble for eksempel tvangsoppløst. Han husker også stemningen da NS-presset begynte mot lærerne.

– Det begynte å røre på seg blant lærerne. Det lå og ulma, sier Høie.

Noen år før, da Emil Høie gikk i 3. klasse, hadde han fått en ny lærer på den lille grendeskolen han gikk på. Denne unge læreren ble straks veldig populær blant ungene.

– Han var sosial til tusen. Å ta seg av oss elever, var nesten viktigere for ham enn selve skolearbeidet, forteller Høie.

– Han var veldig interessert i idrett. I alle friminutt drev vi på og hoppa, løp, kasta ball og spilte håndball. Om vinteren var det ski og hoppbakke i skolegården, om sommeren tok han oss med på sykkelturer og badeturer. Han hjalp oss, han støtta oss, og var en drivkraft i grenda. Han var en du hadde tillit til, sier Høie, som trist legger til:

– Så en dag i 1941 kom læreren min på skolen med solkors på jakka. Alt raste sammen. Vi blei så skuffa!

Emil Høies lærer var blitt nazist.

Emil Høie og skolekameratene opplevde at den tidligere så populære og sosiale læreren forandret seg totalt.

– Læreren vår ble en helt annen person. Jeg vet ikke om jeg kan bruke et sånt uttrykk, men han var blitt det jeg vil kalle en «hysterisk nazist». Eller kanskje «aggressiv nazist» er bedre ord, sier Høie, som nå også begynte hørte ordet «Hitlerjugend» for første gang. Hitlerjugend var det tyske nazipartiets ungdomsorganisasjon.

– Læreren min var tilhenger av Hitlerjugend, og mente at det var det eneste riktige. Slik skulle samfunnet bygges, mente han. Han fikk en innstilling som var helt umulig, og han var veldig ivrig etter å starte opp ungdomstjeneste på vår skole. Han ba om å få starte arbeidet med å rekruttere til ungdomstjenesten i vårt distrikt, forteller Høie.

Les også: Glødende nasjonalsosialist og forhatt Hamsun-frue. Og hun angret ingenting (DA+)

«Hva gjør vi med dette?»

NSUF planla å tvinge alle norske skolebarn til pliktig ungdomstjeneste. Barn og unge fra 10 til 18 år måtte stille på møter for å få ideologisk og fysisk opplæring. Slik skulle de bli gode nasjonalsosialister i framtidens Norge.

Etter sommerferien 1941 møttes Emil Høie og de andre elevene igjen på skolen. Der var den tidligere yndlingslæreren deres ivrig etter å komme i gang med Ungdomstjenesten. Elevene fikk med seg et registreringsskjema hjem, som de skulle fylle ut. De ble bedt om å gjøre det der og da, men Emil Høie skjønte at dette skjemaet var det viktig å få med hjem til foreldrene. De der hjemme ble straks skeptiske når de fikk se nærmere på skjemaet, og forsto at dette var et tidlig forsøk på å rekruttere sønnen til NS sin ungdomstjeneste. Foreldrene var begge aktive organisasjonsmennesker, og politisk hellet de mot Arbeiderpartiet, tror Høie. Faren ringte broren sin, som da var professor ved Landbrukshøyskolen på Ås. Han hadde kontakter i Hjemmefronten.

– Han spurte Hjemmefronten: «Hva gjør vi med dette?» forteller Høie.

Etter en stund fikk familien beskjed om at de skulle skrive under, slik at Hjemmefronten kunne få mer informasjon om hva NS-regimet pønsket på med ungdommen.

– Jeg skulle snoke til meg informasjon, som jeg skulle formidle videre til foreldra mine. Så skulle de si det videre til Hjemmefronten, sier Høie.

Slik ble Emil Høie, da 14 år, en slags hemmelig agent for Hjemmefronten, via onkelen sin. Senere leverte han også illegale aviser i nærområdet, og familien hans var av dem som i all hemmelighet hadde radio, der de smuglyttet på London.

Mye sang og spill

Men selv om han skulle rapportere, var det bare det at Emil Høie ikke likte møtene i NSUFs ungdomstjeneste. Han ble etter hvert full av motvilje og hadde ikke lyst til å gå dit.

– Hva var det du ikke likte?

– Jeg ville rett og slett ikke ha noe med nazismen å gjøre, sier Høie.

15 år gamle Emil Høies skolebevis som elev i okkupasjonsskolen. Foto: Privat
15 år gamle Emil Høies skolebevis som elev i okkupasjonsskolen. Foto: Privat

– På de møtene var det mye sang, spill og gymnastikk. Til å begynne med var det vanlige sanger vi lærte, men etter hvert begynte de å flette inn sanger som lignet mer på politiske kampsanger. Det å lære å hilse, si «heil og sæl», var også viktig der, og vi lærte hvordan vi skulle holde opp i armen i en bestemt stilling, forteller Høie, og demonstrerer nazihilsenen.

– Vi lærte også om Solkorset, hva det sto for og slikt. Læreren vår var tidlig ute med å sette i gang dette, dette skjedde altså allerede høsten 1941. Det var først da Vidkun Quisling tok over makten i februar 1942, at det virkelig begynte å stramme seg til, sier Høie.

Like etter at Vidkun Quisling hadde dannet sin regjering i februar 1942, kom en egen lov om Ungdomstjenesten.

– NS-regjeringen påla alle norske skolebarn å tjenestegjøre i NSUF fra de var 10 til de fylte 18 år, forteller historiker Nicola Karcher til Dagsavisen.

– Det overordnede målet var å nazifisere norsk ungdom ved å tvinge dem inn i en Hitlerjugend-lignende organisasjon, sier hun.

«Enhver gutt og jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og sitt fedreland tjenestegjøre i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking», sto det i loven.

Dette pålegget gjaldt alle norske skolebarn, inkludert Emil Høie, som meget motvillig allerede var i gang.

En annen nazistisk ungdomsorganisasjon var Unghirden, som også gjorde sitt for å nazifisere norske barn og unge. I hirdavdelingene skulle de unge trenes opp til å bli med i den voksne Hirden. Hirden var inspirert av Hitler-Tysklands «Sturmabteilung» (SA), og bar uniformer. De var organisert militært og inspirert av norrøn historie.

Saken fortsetter under

Unghirden paraderer på Stortorget i mars 1942. FOTO: NTB SCANPIX
Unghirden paraderer på Stortorget i mars 1942. FOTO: NTB SCANPIX

Les også: «Æresretten idømte forfattere skriveforbud etter krigen. I realiteten var det ytringsforbud» (DA+)

– Skulle jo ligne på speiderbevegelsen

– Det var mest barn av NS-folk som ble med i Unghirden, sier Karcher.

Emil Høie kan huske at noen han kjente på skolen ble med i Unghirden.

– Ja, det var noen i klassen min som ble med der, noen jenter. De uniformene de hadde, var jo pene plagg. Det skulle jo ligne litt på speiderbevegelsen. Det trakk nok litt hos mange, tror Høie, som husker at foreldrene til akkurat disse jentene ikke var nazister.

Etter det Dagsavisen forstår, var det i mange tilfeller NS-foreldrene som meldte inn sine barn i Unghirden.

Kampen kunne være hard i skolegården under krigen, barna imellom. Kom barn på skolen med rød topplue, eller de var pyntet med den protestsymbolske bindersen på jakka, kunne det bli slått hardt ned på av en nazistisk skoleledelse. Barna i NSUF og Unghirden kunne bli brutalt mobbet av de andre.

– Barna i Unghirden, og barn av NS-folk, kunne bli mobbet på skolen, både av andre elever og av lærerne, forteller Bente Clausen, daglig leder ved Oslo Skolemuseum. Dette gikk fram av en utstilling museet hadde i 2015, som handlet om det å være elev i Oslo-skolen under okkupasjonen. De ville ha fram elevenes perspektiv, og de ville gjerne ha tak i tidsvitner, som selv hadde vært med i Unghirden som barn. Museet ville få fram et nyansert bilde av okkupasjonsbarnas hverdag. De gikk ut i Aftenposten og etterlyste tidligere hirdbarn og deres historier.

– Ingen meldte seg. Ingen, sier Bente Clausen i dag.

– Det var tydelig at temaet var veldig betent fortsatt, og at hirdmedlemskap stigmatiserte familiene, sier Clausen.

– Han nazisten hadde en pistol

Mange av tidsvitnene som var barn under krigen har nå gått bort. I 2015 døde fagforeningsmannen og NKP-eren Jan Rugstad fra Skien, 87 år gammel. Først da han var 82 år gammel fortalte han offentlig til lokalavisen at han ble med i Unghirden som 14-åring.

Unghirden paraderer på Fornebu under krigen. FOTO: NTB SCANPIX
Unghirden paraderer på Fornebu under krigen. FOTO: NTB SCANPIX

«Jeg har det vondt når jeg tenker på hva jeg sto for i krigsårene», sa han til Telemarksavisa i 2010. «De fire årene i Hirden er ikke noe jeg gjerne forteller om», uttalte han. «Jeg kan egentlig ikke forklare hvorfor jeg ble unghird. Jeg var bare tenåring og det lå ingen politisk gnist til grunn. Det var ikke enkelt å være på skolen disse årene. Det utviklet seg til en protest og stahet mot dem som ikke ville hilse på meg», sa fagforeningsmannen, som også har sagt han hele livet hadde forsøkt å fortrenge denne tida, og gjøre bot for den.

At det kunne være farlig å nekte å bli med i NSUF, fikk Emil Høie og familien snart merke.

– Jeg gikk på noen, men jeg trivdes ikke, og var mye borte. Det hendte jeg rømte hjemmefra for å slippe unna, forteller Høie.

– En i skolestyret var blitt nazist, og skolen begynte å se på oss som «vanskelige», sier Høie, og viser fram et brev fra skolemyndighetene til onkelens familie i Ås. Fetteren hans hadde nektet å møte hos Ungdomstjenesten. I brevet står det nevnt at Ås-familien hadde slektninger som er «vanskelige», og mente da Emil Høies familie i Eidsberg. Brevet er signert med «heil og sæl».

– Da det nærmet seg slutten på folkeskolen i sjuende klasse, skulle det være sommeravslutning i Ungdomstjenesten. Jeg bestemte meg for at det skulle jeg ikke gå på. Jeg fikk med meg fetteren min, og så dro vi på en lang sykkeltur som varte nesten en uke, forteller Høie.

– Vi sykla opp langs Mjøsa og helt til Lillehammer og tilbake igjen. Da vi kom hjem, var slåttonna i gang. Jeg måtte jobbe hjemme. Men plutselig en dag kom det en kar utpå jordet. Han var tydelig nazist fra statspolitiet, og han skulle snakke med far.

– Jeg gjemte meg, men sto der og lytta. Jeg hørte at de snakka om meg, og at de nevnte ordet «Ungdomstjenesten». Han nazisten hadde en pistol i baklomma. Akkurat det har festa seg i huet mitt, sier den eldre mannen alvorlig.

– Måtte ikke skje

Nazisten tok med seg Emil Høies far i en bil. Dagen etter fikk han komme hjem igjen, med muntlig, men klar beskjed om at hvis ikke sønnen hans kom på møter i ungdomstjenesten, skulle de konfiskere gården. Legge den inn under staten, kanskje gi den videre til frontkjempere.

– Det måtte ikke skje. Foreldra mine ville stått på bar bakke, sier Høie.

Da Emil Høie begynte på realskolen, høsten 1942, ble det stille fra nazistene. Familien hans var heldige. En av Emil Høies onkler fikk seks måneder på Grini fordi sønnen hans nektet å tjenestegjøre i NSUF. Emil Høies familie ble likevel ikke helt kvitt redselen for å miste gården. De ventet, men hørte ikke noe mer.

– NS-myndighetene måtte etter hvert gi opp forsøket på å indoktrinere alle norske skolebarn gjennom Ungdomstjenesten. Protestene fra lærerne og foreldrene var massive over hele landet, støttet av Kirken, og var en sentral del av holdningskampen under krigen i Norge, sier Nicola Karcher.

Det store flertallet av lærere nektet også å bli medlemmer i det nazistiske Norges Lærersamband. De organiserte seg i illegale, landsomfattende nettverk, fikk i stand hemmelige motaksjoner, og aktiviserte foreldrene. Emil Høies nazistiske lærer ble etter krigen forøvrig dømt for landssvik og mistet jobben som lærer.

Eidsberg i Østfold, 7. mai 1945. Den 17 år gamle Emil Høie satt og spiste ettermiddagsmat med foreldre og søsken hjemme på gården Lindhoel i Eidsberg. Våronna var i gang og de hadde mye å gjøre, men plutselig sa faren hans: «Nei, nå stopper vi jobben for i dag». Familien så overrasket på ham. «Vi trenger ei ny flaggstang», sa han. Så dro de ut i skogen, fant et passende tre, fraktet det til gården med hest og vogn, fikk snekret en flaggstang. Emils mor gikk opp på loftet og hentet det gamle norske flagget, som hadde ligget innpakket i møllkuler i fem år. Forbudt av okkupasjonsmakten, nesten glemt i de tunge årene.

– Det var litt av jobb. Men da heisa vi det norske flagget om kvelden! Da sto det ti mennesker rundt flaggstanga og gråt, sier Emil Høie, og strever litt med tårene denne gangen også. Men han tar seg fint inn igjen, og får sagt:

– Det var fred.

Og dagen etter ble det virkelig det.

Familien Høie etter krigen: F.v.: Emil, Inger og Ingebret. Foran: Mor Johanne og far Ivar. FOTO: PRIVAT
Familien Høie etter krigen: F.v.: Emil, Inger og Ingebret. Foran: Mor Johanne og far Ivar. FOTO: PRIVAT

Saken ble først publisert på Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden