Politikk på alle kanter

Alt er politikk for Catherine Opie. Det skjønner jeg raskt der jeg sitter med en kvinne som regnes som en levende legende innen fotokunsten. Den amerikanske vestkystkunstneren er på en rask visitt innom Henie Onstad kunstsenter, og jeg har fått en liten halvtime til å gjøre et intervju. Én uke før åpningen av hennes første, retrospektive utstilling i Europa er tid en knapp ressurs. Flere journalister enn undertegnede har hun ikke tid til, og da gjelder det å vurdere nøye hva vi skal snakke om. Det går bra, hun er velvilligheten selv og samtalen flyter lett. Kunstneren gir utfyllende og interessante svar på de spørsmålene jeg stiller. Vi blir fort enige om at 30 minutter er håpløst utilstrekkelig, og at vi kunne snakket i timesvis.

Catherine Opie må kunne kalles et feministisk ikon og en forgrunnsfigur i den amerikanske «queer»-bevegelsen. Selvportrettene hennes viser at hun er dypt inne i lesbisk, masochistisk sex og selvskading i form av «skarifikasjon». Det innebærer at «tatoveringene» skjæres inn i huden slik at det skapes arr. Men der hun sitter ved enden av bordet, propert kledd med konservative briller og monogram på herreskjortens mansjett, fremstår hun som det mest normale mennesket jeg kan tenke meg. Hun er profesjonell og velvillig imøtekommende. Hun er reflektert, politisk bevisst og samfunnsorientert. Og hun er helt klart bevisst sin egen status som banebrytende kunstner.

Les også: Mer enn ord

Trump

Det er først når Catherine Opie (født i Ohio 1961) kommer innom farens konservative grunnholdning at engasjementet bobler opp. Konflikten som oppstod i familien kunne blitt et enormt problem da hun bestemte seg for å «komme ut av skapet». Det var faren som reagerte kraftigst da hun fortalte dem at hun var lesbisk og at hun i 1994 hadde skåret inn «Pervert» på brystkassen. Det gikk en stund før faren hadde fått fordøyd alt sammen. De ble forsonet og han uttrykte at han var stolt av henne før han døde. Å stå opp for seg selv er jo, tross alt, en god, konservativ verdi.

Amerikanske Catherine Opies vanlige utseende retter oppmerksomheten mot kjønns- og identitetsproblematikk, som i bildet av henne selv med sønnen Oliver. I morgen åpner Henie Onstad kunstsenter en retrospektiv utstilling med fotografen. Foto: Mimsy Møller

Det er nå jeg forsiktig spør om hun vil snakke om president Trump. Faren var jo en innbitt, for ikke å si svoren republikaner. Han hadde også USAs største samling av politisk kampanjemateriell, som i dag er på The Smithsonian Institution i Washington DC. Så det er kanskje ikke rart det blir hett? Kontrollert hett. Hun setter øynene i meg og forventer full oppmerksomhet:

– Vel. Jeg er født i 1961, og jeg har vært vitne til et enormt oppbud av skiftende, politiske fortellinger. Jeg vokste opp i en veldig konservativ familie der politikk var en del av hverdagen. Men til tross for alt det jeg har opplevd, var det å gå fra Obama til Trump omtrent det verste som kunne hende. Vi har nådd bunnen som nasjon. Jeg beklager for alt vi påfører dere europeere og mennesker i hele verden. Men du kan selv tenke deg hvor mye verre det er å være amerikaner. I ren frustrasjon har jeg blitt som faren min. Jeg har samlet alle aviser og magasiner siden Trump ble valgt. Studioet fylles opp, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Men noe må det jo komme ut av det, sier Catherine Opie.

Les også: Feedback fra en reise

Homofobi

Politikk og kjønnsidentitet har vært grunnleggende forutsetninger i det meste, for ikke å si alt Catherine Opie har gjort. Hun ble kjent for en serie portretter der hun selv og hennes lesbiske venner fremstår som menn. De avfotograferte kvinnene er iført løsbarter og -skjegg, og det er forbausende hvor lite som skal til før du feiltolker ansiktene som menn. Jeg har selv prøvd å skygge for barten, og det var en aha-opplevelse å se hvor lett jeg ble lurt.

Serien heter «Being and having» og er fra 1991. Den dreier seg om lesbisk identitet i en tid da AIDS var blitt en epidemi. Homofobien var enormt stor, og lesbiske kvinner som likte å kle seg i sort lær og kjøre rundt på motorsykkel var blant de mest utsatte. Serien portretterer kvinner i hennes eget miljø. Samtidig er den også en konfronterende undersøkelse av (kvinnelig) identitet og kjønns-stereotypier.

– I tillegg til bartene er modellenes direkte blikk det som forvirrer deg mest, sier hun. – Vi er ikke vant til fremstillinger av kvinner der de ser rett på deg. Kvinner skal være sexy og unnvikende, ikke direkte og selvbevisste. Det finnes så mange regler som former vår oppfatning av kjønn og identitet, og et direkte blikk hører ikke til de allment aksepterte, feminine egenskapene, forklarer hun.

Les også: Europa etter Trump

Catherine Opies «The Shoe Closet» fra serien om Elizabeth Taylor. (Copyright: Louisana museum for moderne kunst).

Selvskading

Hun innrømmer at hun rammes av de samme stereotypiene selv. I et intervju i magasinet D2 sier hun at hun reagerte på sønnens preferanse for feminine leker og klær. Rasjonelt sett synes hun ikke det er det minste rart at gutten hadde slike preferanser, men det at hun reagerte betrakter hun som en dypt rotfestet homofobi. «(…) hvis jeg kan føle homofobi, kan alle det.» sa hun til Dagens Næringslivs magasin på telefon fra Los Angeles, der hun har bodd de siste tyve årene.

Catherine Opies kunstnerkarriere er tett knyttet til hennes feminine og lesbiske identitet. I tillegg til selvportrettene fra 1994 der hun stiller seg nakent til skue, er nære venner og bekjente i det lesbiske miljøet i Los Angeles en sentral og vesentlig del av motivkretsen. I 2004 laget hun en ny versjon av selvportrettet med «Pervert» skåret inn på brystkassen. I 1994 hadde hun en lukket maske i lær over ansiktet, flere titalls nåler stukket gjennom huden på armene, og skarifikasjonen var fortsatt blodig. Tyve år etter er arrene på brystkassen fortsatt tydelige, men nå ligger sønnen Oliver ved brystet mens hun ammer ham. Han ble til ved at en venn donerte sæd. Han er en sentral figur i utstillingen, både som modell på det berømte selvportrettet, og som motiv på bildet Henie Onstad kunstsenter bruker på plakaten.

Samme året som hun tok de berømte selvportrettene kommer et stort skift i Catherine Opies produksjon. Serien «Freeways» (1994–95) er bilder av mennesketomme motorveibroer. Det hadde seg slik at hun fikk en jobb i fotoverkstedet på University of California, der hun nå er blitt professor, og for å komme på jobb måtte hun kjøre på motorveien. Det inspirerte henne til å fotografere de enorme brokonstruksjonene. Hun ville ha dem tomme for biler, så hun stod opp i grålysningen.

Når jeg spør hva det var som forårsaket dette skiftet svarer hun at de er en annen side av samme sak: – Da jeg kjørte på motorveien undret jeg meg over disse broene og om de var hunnkjønn eller hannkjønn. Da jeg var liten ble jeg gjerne tiltalt som «sir» fordi mange trodde jeg var gutt. Siden det har jeg vært interessert i å kartlegge samfunnet, se på kjønnsroller og identiteter. Portrettene var en måte å se på individet i samfunnet, her kunne jeg se på landskapet som et individ og hvordan disse motorveikonstruksjonene fyller det landskapet de står i. Du kan også tenke på hvordan folk fyller gatene i demonstrasjonstog. Landskapet er politisk på samme måte som individet har en politisk rolle gjennom den du velger å være og de holdningene du eksponerer. Da jeg fotograferte unge menn som spiller amerikansk fotball var det individet jeg var interessert i, ikke gruppen som sådan.

Elizabeth Taylor

Den første portrettserien er blitt ikonisk, blant annet fordi hun brukte en sterk gulfarge som bakgrunn i alle bildene. På «Snap», den siste utstillingen på nylig stengte Museet for samtidskunst, så vi at den moderne fotohistorien er full av eksempler på at serien har vært en inspirasjonskilde. Tyske Thomas Ruff jobbet med samme oppsett i 1991, men hans prosjekt var mer allment og uten farget bakgrunn. To år senere, i 1993, laget Fin Serck-Hanssen sin serie «Tema Aids» med skarpt rød bakgrunn og samme, frontale portrettering. Den serien er vanskelig å tenke seg uten Catherine Opies serie som forlegg. Lill-Ann Chepstow-Lusty er en annen norsk fotograf som er inspirert av Catherine Opie. Hun har fotografert mye i homofile og lesbiske miljøer, og hun gjør det med en humoristisk snert.

Et annet spesielt prosjekt i Opies produksjon er serien «700 Nimes road». Det er adressen der skuespilleren Elizabeth Taylor bodde, og Catherine Opie fikk anledning til å fotografere i huset hennes i 2010. Hun holdt på i seks måneder, og hun startet fotograferingen tre måneder før den berømte filmdivaen døde. Hun møtte henne aldri, men hun så at Taylor betraktet henne gjennom gardinene i det store huset.

– Hvordan skal du best portrettere den mest berømte filmskuespilleren i vår tid? Det ble mer intimt å gå inn i rommene og skapene hennes. Det ville lett blitt veldig formelt hvis hun hadde sittet for meg, sier hun.

I USA er Catherine Opie kjent på linje med Robert Mapplethorpe og Diane Arbus, men i Europa er hun fortsatt lite kjent. Det ønsker direktøren ved Henie Onstad kunstsenter å gjøre noe med. Når jeg spør hvorfor Tone Hansen har valgt å hente Opie til Norge sier hun at hun har et veldig interessant blikk på verden rundt seg: – Vi er de første som løfter henne frem i Europa, og håpet er at dette skal resultere i at hun får større oppmerksomhet. Sist uke åpnet hun utstilling på et galleri i London, og da holdt hun en presentasjon på National Portrait Gallery. Til nå har presentasjonen av det homofile miljøet i veldig stor grad vært preget av menn. Derfor er det viktig å hente frem en sentral, kvinnelig stemme. Hun dokumenterer subkulturer i USA, men bildene hennes er mer enn det. De er en del av kunsthistorien, og de gir makt og stemme til mennesker som er marginalisert. Det er det verdt å ta tak i, sier Tone Hansen om utstillingen som står til 7. januar.

Saken ble først publisert på Dagsavisen.no