Få trodde på John Capes’ mirakuløse flukt fra havdypet
Den engelske ubåtmaskinistens overlevelseshistorie er en av de mest utrolige fra 2. verdenskrig, faktisk så utrolig at mange nektet å tro at den kunne være sann.
Det er kvelden 6. desember 1941 og 2. verdenskrig har lagt sine dystre skygger over Europa. I de italiensk-kontrollerte farvannene mellom de greske øyene Zakynthos og Kefallinia i Middelhavet går britiske HMS «Perseus» opp til overflatestilling med 61 mann om bord for å lade batteriene i nattens mulm og mørke.
Det skal bli siste gang den 12 år gamle ubåten bryter vannskorpen.
I et tomt torpedorør ligger den 31 år gamle maskinisten John Capes og hviler. Plutselig rives han ut av søvnen av et fryktelig smell. Ubåten er blitt rammet av en mine, og «Perseus» stuper ned til havbunnen. Soveplassen hans står brått i loddrett stilling, Capes kastes tvers over rommet og alt blir svart.
Etter at ubåten har kræsjlandet, kommer Capes seg fortumlet på beina. Nå begynner kampen for å overleve i et vrak omgitt av et trykk seks ganger så høyt som det på overflaten, 50 meter over ham.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenKvestede lik i mørket
Under 2. verdenskrig var Middelhavet farlig farvann for allierte ubåter. Fire av ti ubåter som gikk inn her, ble senket i løpet av krigsårene: Enten ble de bombet fra luften, jaktet ned av sonarer eller fikk et ublidt møte med miner som ventet på dem i overflaten.
Når det fatale først inntraff, var den uskrevne regelen at de gikk ned med mann og mus.
Havbunnen er full av forvridde stålvrak som tjener som våt gravplass for mannskapet om bord. I løpet av krigsårene er det kun fire personer som beviselig klarte å berge livet i forbindelse med angrep på ubåt, men ingen kunne måle seg med John Capes’ historie:
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEtter at han forsto at han kunne stå oppreist, brukte Capes de neste 20 minuttene på å famle rundt i mørket til han omsider fant en lykt. Vann piplet inn i alle kriker og kroker rundt ham, og i maskinrommet ventet det ham synet av et dusin kvestede kropper.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Krigssommeren
Ferden til overflaten
Det viste seg at tre andre også hadde overlevd ulykken. Etter å ha hjulpet dem til nødventilen, utstyrte han seg selv og skipskameratene med Davis Submarine Escape Apparatus - små oksygentanker med munnstykke, neseklype og briller.
Det ble stadig vanskeligere å puste, og de fire overlevende måtte forlate ubåten om de skulle beholde livet. Men redningsutstyret var aldri blitt testet for dybder på mer enn tretti meter, og nå befant de seg på femti meters dyp. Capes kunne heller ikke huske å ha hørt om noen som hadde overlevd en flukt fra den dybden.
Først måtte trykkforskjellen utlignes ved å fylle et avstengt kammer med vann fra utsiden.
Da nødventilen ble åpnet, strømmet det raskt inn vann mens Capes dyttet de tre andre ut etter tur. Han tok en solid slurk av en romflaske han hadde funnet, før han selv tok seg gjennom den trange luken. Trykket gjorde reisen opp til overflaten smertefull, og det kalde vannet gjorde ham nummen.
Artikkelen fortsetter under annonsenEndelig, etter femti meters krevende oppdrift, brøt Capes overflaten og kunne fylle lungene med frisk luft. De tre andre mennene var ikke å se.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: «Mannen som reddet verden»
«Kursk»-mannskapets tragiske skjebne
John Capes’ utrolige historie er omtalt i boken «På livets grense – Hvordan kroppen takler ekstrem natur», ført i pennen av lege og forsker ved Institutt for klinisk medisin på Norges arktiske universitet, Erik Sveberg Dietrichs.
Capes går som en rød tråd gjennom kapitlet som omhandler dybde, og til ABC Nyheter forteller Sveberg Dietrichs at han under arbeidet med boken lette etter historier om mennesker som har overlevd under havoverflaten.
– Det er mange kjente, tragiske historier om ubåtmannskaper som har forulykket. Vi kjenner alle til historien om atomubåten «Kursk» som forliste utenfor Murmansk. Noen vil kanskje erindre at flere overlevde eksplosjonen som senket ubåten. De fant fram til et rom som ikke ble fylt med vann, og var i live en god stund etter ulykken. Det vet vi av brev som ble funnet i lommen til en av de avdøde.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Derfor ble jeg interessert i om noen hadde overlevd ubåtulykker. Det finnes flere eksempler, men de fleste har fått hjelp utenfra. John Capes sin historie er unik - han flyktet fra havbunnen uten hjelp utenfra.
Les også: – Dette er det mest ekstreme vi kan utsette oss for
Ble holdt skjult i halvannet år
Den mirakuløse flukten fra ubåtvraket hadde lyktes, men for Capes var det hele så vidt begynt. I det fjerne så han noen hvite klipper som reiste seg opp fra det kalde Middelhavet og han la på svøm gjennom bølgene i håp om å kunne sette sine bein på fast landjord.
Artikkelen fortsetter under annonsenDagen etter ble den bevisstløse engelskmannen funnet av to greske fiskere på en av Kefallinias strender. Capes’ liv hang i en tynn tråd dersom de italienske okkupantene fikk kloa i ham, det samme gjaldt for de som eventuelt ble tatt på fersken i å huse en engelskmann.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
Likevel valgte de greske øyboerne å skjule Capes, og det neste halvannet året ble han flyttet fra hus til hus rundt om på øya. Underveis gikk Capes ned over tretti kilo som følge av den begrensede tilgangen på mat, og han farget håret svart for ikke å skille seg ut.
I mai 1943, under en hemmelig operasjon organisert av den britiske flåten, ble Capes smuglet ut fra Kefallinia i en fiskebåt.
Les også: Dette er Hellas beste strender
Forstår hvorfor mange stilte seg skeptisk
John Capes mottok en medalje for å ha berget seg ut av ubåten, men det var mange som stilte spørsmålstegn ved om han i det hele tatt hadde opplevd det han påstod. Han var kjent som en dyktig historieforteller, og detaljene i historien varierte gjennom årenes løp.
Sveberg Dietrichs har ingen problemer med å forstå hvorfor mange stilte spørsmål ved John Capes’ historie.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Ikke mange har klart å rømme fra en sunken ubåt. Forliset skjedde midt på vinteren, i kaldt og opprørt hav og ingen av de andre ombord overlevde. I tillegg skal ikke Capes sitt navn ha vært på mannskapslisten, han haiket visstnok med ubåten og lå og sov i et torpedorør da ulykken inntraff.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Amerikansk skipsvrak fra krigen funnet
Gjorde funnet som bekreftet historien
Da John Capes døde i 1985, var det mange som ikke lenger feste særlig lit til hans vanvittige historie. I tillegg til det faktum at han ikke sto på mannskapslisten, var et av de mest sentrale motargumentene at ubåtkommandører var blitt beordret til å skru igjen nødlukene utenfra for å forhindre at de skulle åpne seg ved et uhell under angrep.
Men i 1997, i forbindelse med en serie dykkeoperasjoner utenfor Kefallinia, ble HMS «Perseus» lokalisert av den greske dykkeren Kostas Thoctarides. Han tok seg ned til ubåtvraket der han med egne øyne kunne se den åpne nødventilen i skroget over maskinrommet.
Artikkelen fortsetter under annonsenOg innenfor den trange luken fant Thoctarides romflasken Capes hadde tatt en siste slurk av før han tok fatt på den farefulle og iskald ferden opp til overflaten, 56 år tidligere.
Les også: Makabre minner fra fortidens Wien
(Saken fortsetter under)
– Kan lære mye av historien
Erik Sveberg Dietrichs mener vi kan lære mye av utrolige historier som den om John Capes’ opplevelser under andre verdenskrig.
– Det er viktig at vi ikke gir opp forsøket på å redde forulykkede mennesker før alt håp er ute. Da John Capes ble funnet kald og bevisstløs på stranda på den greske øya Kefallinia, kunne lokalbefolkningen ha trodd han var omkommet. I stedet fikk de ham i hus og holdt ham i skjul for italienske soldater over lang tid.
– I dag forliser mange båter i samme område. Det er viktig at vi gjør en innsats for å redde mennesker som er i nød, avslutter Sveberg Dietrichs.
Les også:
Kan endre vårt syn på Norge og 2. verdenskrig
Kritiserer regjeringens historikere