Vidar Helgesen om ulven, døden og Ari Behn

Ulven skremmer ikke en mann med pacemaker i brystet. Vidar Helgesen har opplevd verre kriser. En av dem med Ari Behn.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PORTRETT: Etter en tid som minner om 35 tikk fra en bestefarsklokke i en stue uten lufting, åpner han munnen. Støvet reiser seg, støvet som ligger over loftsstuede bøker fra handelshøyskoler, familiebedriftens første bokførte regnskaper, på antikvariske trebinds av Høyres historie, den som smyger seg inn i gamle penger, ned i skrivemaskiner og som først virvles opp ved en gjennomlufting som den opposisjonen har blåst inn over ham i januar, svarer Helgesen:

– Ja-a.

Han knirker som Kåre Willoch, men slik har det vært siden han leste seg gjennom familiens leksikon på Nøtterøy mens det ute spratt baller og hvinte i sykkeldekk.

– Ja-a, det har vært mer enn vanlig. Det må jeg si.

Slik kunne det vært. Slik tegner man de unge gamle. Slik var det ikke:

– Nå fikk jeg nesten lyst på øl, er det første Vidar Helgesen sier.

Det er tretten-fjorten år og en del selskapsliv og noen CV-tillegg siden vi møttes, men det blir ingen øl. Han bestiller farris, espresso og et brett petit fours – en dristig nok bestilling etter å ha gått på ulv intravenøst siden rett før jul og etter å ha stått skolerett i Stortinget for andre gang, blitt mørbanket, overkjørt og sendt på kontoret for en stående lunsj ved skrivebordet før han spretter over trikkeskinnene i Grensen, lav og like lett som før, som i gamle dager.

– Du får passe på at jeg ikke blir portrettert som nok en kjedelig høyremann, sier han.