– Hun er ikke mammaen min på samme måte lenger

Mariann savner den personen moren pleide å være før hun ble syk, men hun finner trøst i at moren hennes stort sett er i godt humør. Foto: Privat
Mariann savner den personen moren pleide å være før hun ble syk, men hun finner trøst i at moren hennes stort sett er i godt humør. Foto: Privat
Artikkelen fortsetter under annonsen

Moren til Mariann er én av 75.000 nordmenn som lever med demens. Det som trøster Mariann mest er at moren hennes har beholdt sitt gode humør og nydelige vesen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fakta om demens:

Det finnes flere typer demens. Alle typer forårsaker hukommelsessvikt. Vandreatferd er et vanlig symptom. 18 prosent vandrer ved milde former for demens, 50 prosent ved alvorlige former.

Alzheimers:

Omtrent 60 prosent av de som rammes av demens, har Alzheimer. Sykdommen er knyttet til feil i nedbryting av protein, slik at det dannes plakk og nevrofibrillære knuter i hjernen.

Vaskulær demens:

Omtrent 20 prosent har vaskulær demens. Den kommer som følge av redusert blodforsyning til deler av hjernen. Årsaken som ligger bak, kan være en eller flere tilstoppede blodårer som har ført til slag. Men det kan også være skade eller sykdom i blodårene i hjernen.

Frontotemporaldemens:

Kommer av forandringer i panne- og tinninglappene i hjernen. Demens med såkalt Lewy-lekamar, er ofte knyttet til Parkinsons sykdom. Det er uvisst hvor vanlig denne demensformen er.

Blandet demens:

Dette er trolig en hyppig tilstand, særlig i de seneste fasene av en demenssykdom. Det kan være en blanding av Alzheimers og vaskulær demens eller Alzheimers og demens med Lewy-lekamar. Kilde: Folkehelseinstituttet

– Det går ikke an å føre en vanlig samtale med henne lenger. Hun husker meg og søsknene mine, men hun husker ikke hva mine unger heter og hva de driver med. Noen ganger spør hun om de samme tingene mange ganger. Man kan bli sliten av å være sammen med henne over lengre tid, forteller Mariann.

Moren hennes fikk diagnosen Alzheimers for omtrent syv år siden, i en alder av 78 år, og siden da har rollene deres blitt snudd på hodet.

I dag er Mariann mer mamma for moren sin enn moren er for henne.

– Vi må følge henne til frisøren og på lignende gjøremål. Søsknene mine og jeg har fordelt uker mellom oss, så vi bytter på å dra hjem til henne og pappa for å gjøre ting hun ikke husker. Tømme søpla, vaske håret hennes og bytter ut håndklær.

Les også: Slik kan pårørende takle demens

Barna drar også på besøk til foreldrene for de fine stundene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hun liker å se på bilder, da kommer ofte minnene og gamle historier tilbake. Da hender det vi får en glimt av den mammaen vi hadde en gang. Så ler vi mye sammen, sier Mariann.

Mariann vil ikke stå fram med fullt navn fordi hun ønsker å beskytte personvernet til moren sin. På hjemplassen er de helt åpne om morens sykdom.

– Nå kan vi se litt humoristisk på det

Moren til Mariann er en av omtrent 75.000 personer som lever med en demenssykdom i Norge i dag. Å være nær pårørende til en med demens er vanskelig og slitsomt.

– Det var veldig tøft da hun fikk diagnosen. Jeg hadde en periode der jeg tenkte veldig mye på dette og var redd for hva som kom til å skje. Det var jo en sorgprosess vi måtte gjennom, sier Mariann, og legger til:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hun hadde nok vært syk i en del år, men det kom så langsomt på. Søsteren min skjønte at mamma var syk, men jeg ville tro det var normalt. De holdt på å flytte på den tiden, og jeg trodde hun bare var sliten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom å delta på pårørendekurs fikk Mariann og resten av familien jobbet med utfordringene knyttet til det å være stå nær en med demens. Kurset hjalp dem til å godta at mamma faktisk var blitt dement.

– Nå kan vi se litt humoristisk på det og le av ting som egentlig i er tragiske, men som blir tragikomiske. Vi er også heldige i uhellet, for moren min har beholdt sitt positive vesen og stort sett er hun i strålende humør. Det er jo en del som endrer personlighet når de får en demenssykdom, men vi føler vi har en bit av mammaen vår enda, og det er godt.

Les også: Livet med Alzheimer

Har mye glede i hverdagen

Moren til Mariann bor i en lettstelt leilighet sammen med ektemannen sin som snart blir 90 år. En ting som gir henne mye glede i hverdagen er dagtilbudet fra kommunen som hun kan benytte seg av tre ganger i uken. Da tilbringer hun dagen sammen med andre personer som har en demenssykdom mellom 8.30 og 14.30.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det har vært fantastisk for henne. Hun gleder seg sånn at hun står og tripper, ser ut av vinduet og går ut og venter på bussen. Der får hun stimuli vi ikke er i stand til å gi henne. De baker og lager mat, er ute i hagen og ordner med planter og urter, går tur og sånne ting. Jeg tror det har vært med på å bremse sykdommen hennes, sier Mariann til ABC Nyheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Blåbær kan bidra til å bekjempe Alzheimer

Livsstilsendringer som medisin

Geriatriprofessor Börje Bjelke forteller at du kan bedre demens-symptomene dine ved å føre en bedre livsstil. Foto: Privat
Geriatriprofessor Börje Bjelke forteller at du kan bedre demens-symptomene dine ved å føre en bedre livsstil. Foto: Privat

Geriatriprofessor Börje Bjelke forteller at livsstilsfaktorer kan virke like godt som medisiner mot demens.

– Det er små faktorer hver for seg, men når du legger dem sammen kan de utgjøre en stor del av behandlingen. Demenssykdom skyldes 65 prosent gener, men 35 prosent kan vi gjøre noe med. Det finnes mange tiltak som gjør oss friskere enn vi kunne ha vært. Som å mosjonere minst tre ganger i uken i 30 min, gjerne mer. Sosial interaksjon er også viktig. Vi må ha flokken rundt oss og interagere for å fungere bra. Videre kan det hjelpe å ha et godt kosthold, sier Bjelke til ABC Nyheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er snakk om allmenne livsstilsfaktorer som har veldig stor effekt når man begynner å legge dem sammen. Men å passe på at man selv følger disse livsstilsrådene når man har en demenssykdom er ikke så lett.

– Når man selv rammes av en sånn sykdom er man ikke alltid alert nok til å følge med selv. Med demens forsvinner man bort fra verdensbildet litt etter litt. De friske hjernene må følge med og etter hvert ta litt over for den syke, sier Bjelke.

Da kan dagtilbud fra kommunen være til stor hjelp, både for å aktivisere og sosialisere personer med demens, men også for pårørende. Dagtilbud kan gi et pusterom fra ansvar og bekymringer for de nærmeste pårørende, og være med på lette byrden litt.

– I starten er demens en pasientsykdom. Etter hvert blir den en pårørendesykdom. Demens er ikke en individsykdom på noen måte, noen gang, sier geriatriprofessor Börje Bjelke, som har jobbet med pasienter med demens i 13 år, i både Sverige og Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Flere i Norge dør av demens

– Det gjør at pappa kan slappe av

Mariann forteller at dagtilbudet fra kommunen har vært til stor hjelp, både for moren og for faren.

– Pappa kan slappe helt av når hun er der. Da vet han at hun har det bra. Faren min har en del utfordringer. Han finner ikke igjen kjøkkenredskaper og viktige brev fordi moren min har rotet det bort. Det er ikke alltid han klarer å innse at hun er den samme og kan gjøre det samme lengre. Det er en utfordring for ham, sier Mariann til ABC Nyheter.

Ektefeller er en veldig stor pårørendegruppe for demenssyke. Det kan være vanskelig å oppleve at man må endre på årelange roller i hjemmet, og å miste sin nærmeste samtalepartner.

Morens demenssykdom har også vært et tap for Mariann og søsknene hennes. De savner den gamle mammaen sin.

Selv finner Mariann størst trøst i å vite at moren hennes stort sett har det bra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hun er så kjærlig og stort sett i godt humør. Da tenker jeg at hun i hvert fall ikke har det vondt.

Ikke alle dager er like gode. Det hender at moren til Mariann er bevisst på sykdommen sin. Det synes barna er vondt å se.

– Da har hun det ikke godt. Hun blir trist og urolig. Så det er de dagene og stundene også.

Les også: Forskning: – Andelen eldre som får demens er på vei ned