Meny

Fra pusete og rosa til sint og svart

«Purple Rain» ble en stor publikumssuksess i 1984 og tjente 68 millioner dollar i USA alene. Filmen vant Oscar for beste filmmusikk.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ti musikkfilmer fra et motsetningsfylt tiår der pastellfarger, puddelfrisyre og pannebånd var in.

Musikkfans i alle aldre verden over er i sorg etter nyheten om at popikonet og multitalentet Prince ble funnet død i sitt hjem Paisley Park i Minnesota i går kveld. Verden hadde tapt nok en stor musiker i løpet av få måneder, og både hyllester og minneord florer på sosiale medier.

Les også:   Et av popens fremste ikoner er død

I sitt minneord på VG.no, trekker musikkjournalist og -anmelder Morten Ståle Nilsen frem Prince' Oscar-vinnende musikkfilm fra 1984 som noe av det «alle» husker:

«Alle» som var unge på 1980-tallet vil umiddelbart peke på «Purple Rain» (1984) – filmen og platen som innebar det definitive gjennombruddet hans hos et bredt publikum. Den episke gitar- og vokalfinalen i låten med det samme navnet, er manges kjæreste minne fra det tiåret.

Les også:   Erna Solberg: – Han var spesiell for meg

(Saken fortsetter under video)

VIDEO: Verden minnes superstjernen Prince og fansen valfarter til dansefester for å hylle musikklegenden bak  «Purple Rain»:

«Purple Rain» var ikke den eneste i sin sjanger på 1980-tallet. I løpet av tiåret ble det produsert en rekke filmer der tidsriktig populærmusikk og dans står som sentrale ingredienser i samtidshandlingen.

Bli med på en tidsreise til tiåret vi elsker å hate, og oppdag eller gjenopplev ti av de beste musikkfilmene som strekker seg fra pusete og rosa til sint og svart.

Les også:   Verden vil ha svar på hvorfor Prince døde

«Fame» (1980)

En voldsom dansefeber herjer hele tiåret igjennom på kinolerretet, og det begynner i 1980 med «Fame». Denne kritiker- og publikumsyndlingen skulle senere bli TV-serie, musikal og realityserie før den i 2009 ble gjenstand for en råtten nyinnspilling.

I «Fame» følger vi talentfulle ungdommer gjennom fire års skolegang og filmen gjorde joggebukse, leggings og tights til mote. Den var samtidig en av de første til å benytte digitallyd i soundtracket, som med sine uforglemmelige sangnumre inspirerte mang en sjel til å ta en piruett på biltaket.

«Fame» skapte Oscar-historie som den første med to nominasjoner i kategorien Beste sang og vant med tittellåten, fremført av Irene Cara. Madonna, Tom Cruise, Michelle Pfeiffer og Emilio Estevez har forresten til felles å ha prøvespilt for en rolle i «Fame», og fått tommelen ned.

Les også:   Musikksmaken din avspeiler hvor empatisk du er

(Saken fortsetter under video)

«Pink Floyd The Wall» (1982)

To år tidligere hadde Alan Parker regi på Fame», men her befinner han seg i en helt annen galakse. Rockoperaen «The Wall»skildrer konstruksjonen og den endelige ødeleggelsen av en metaforisk veggoger løst basert på livet til Roger Waters og Syd Barrett, begge grunnleggende medlemmer av bandet Pink Floyd.

Filmen, som byr på minimalt med dialog, og med Bob Geldof i hovedrollen som karakteren Floyd «Pink» Pinkerton, drives fremover av musikken fra bandets klassiske 1979-album med samme navn. Den er rik på symbolikk, fattig på klassisk lineær handling og tåler gjentatte gjensyn.

Les også:  Høy musikk på fly førte til full slåsskamp

(Saken fortsetter under video)

«Wild Style» (1983)

«Wild Style», om graffitikunstneren «Zoro» og hans splittelse mellom kunst og privatliv, er regnet som den første hiphop-filmen. « Wild Style» fanget inn datidens tidlige hiphop-kultur og byr på storheter som Grandmaster Flash, Fab Five Freddy, Busy Bee og Cold Crush Brothers for å nevne noen.

30 år senere nyter «Wild Style» kultstatus, og filmens dialog er blitt samplet av artister som Nas, Cypress Hill, Beastie Boys og MF Doom.

«Wild Style» er et must for enhver med den minste interesse for hip hop.

Les også:   Start musikerdrømmen din i hotellsengen

(Saken fortsetter under video)

«Flashdance» (1983)

Alex jobber som sveiser på dagtid og eksotiske danser om natten mens hun drømmer om å komme inn på prestisjefylt danseskole. Regissør Adrian Lynes gjennombruddsfilm sørget for at leggvarmere, svettebånd og dansetøy nok en gang invaderte butikkvinduer og moteblader.

«Flashdance» er klassisk eksempel på Hollywood-kassasuksess - slaktet av kritikere og elsket av publikum. Filmen endte opp som tredje største kinosuksess i 1983 og platen har solgt over seks millioner kopier.

«Maniac»og «Flashdance... What A Feeling» ble begge nominert til Oscar for Beste sang, hvor sistnevnte vant prisen.

Les også:  Festivaler i Norge 2016

(Saken fortsetter under video)

«Breakin'» (1984)

Skal man se og høre breakdance på film så er Joel Silbergs «Breakin'» et must, med sin klassiske historie om hardtarbeidende jazzdanserinne som slår seg sammen med to breakdansere.

Plottet er inspirert av den tyske dokumentarfilmen «Breakin' And Enterin'», satt til hiphop-klubben Radiotron i Los Angeles, og byr blant annet på Ice-T i sin første filmrolle. Har man øynene med seg så kan man også få øye på actionhelten Jean-Claude Van Damme ikledd sort tettsittende singlet blant gatepublikummet under filmens første dansescene.

«Breakin'» ble i enkelte land lansert med tittelen «Breakdance».

Les også:   – Bowie banet vei for alle som kom etter ham

(Saken fortsetter under video)

«Purple Rain» (1984)

Prince brøt med alle machotradisjoner innen svart kultur. Han var outsideren som ikke var redd for å være frekk og kontroversiell, og hans androgyne fremtoning skapte nysgjerrighet og traff tidsånden perfekt.

Prince regnes for en av tidenes største i musikkhistorien og en komplett artist: låtskriver, sanger, komponist og produsent. «Purple Rain» forteller om hans eget liv og om vold, sex og nyskapende musikk. Soundtracket solgte ti millioner eksemplarer bare i USA, og 20 millioner internasjonalt.

«Purple Rain» ble en stor publikumssuksess, innbrakte 68 millioner dollar i USA alene, og Prince vant Oscar for beste filmmusikk året etter. I 1990 ble filmen etterfulgt av den langt mindre kjente «Graffiti Bridge».

Les også:  Springsteen avlyser konsert i protest mot «toalettlov»

(Saken fortsetter under video)

«Beat Street» (1984)

Hip hop, rap, breakdance og electric boogie startet som en protest i Harlem, men endte i konkurranser og danseoppvisninger. Produsent og musiker Harry Belafonte beskrev miljøet i filmen «Beat Street» der sprayboksgjengene fra T-banen i Harlem spredte sitt budskap utover verden.

Store hip hop- og breakdance-navn som New York City Breakers og Rock Steady Crew gjør opptredener underveis i filmen, og sammen med «Wild Style» har «Beat Street» fått æren for å ha introdusert hiphop-musikken, gatekunst og grafitti til blant annet Øst-Tyskland.

Omtrent samtidig med «Beat Street» kom også dokumentaren «Style Wars». Fra da og ut på 1990-tallet var grafitti regjerende gatekunstform.

Les også:   Bryan Adams snur ryggen til Mississippi

(Saken fortsetter under video)

«Girls Just Want To Have Fun» (1985)

Janey er millimeter fra å oppfylle drømmen om å bli danser i det populære ungdomsprogrammet «Dance TV». Men en militant far og rike rivaler legger hindringer i veien.

«Girls Just Want To Have Fun» har åpenlyst lånt fra «Flashdance» og «Footloose», men det som mangler av originalitet, dras inn på uforbeholden sjarm og underholdningsverdi. En ung Sarah Jessica Parker gjør helhjertet innsats før hun senere skulle bli et ikon gjennom hovedrollen i TV-serien «Sex And The City» (eler «Sex og singelliv» som den ble kjent som da TV3 satte den opp på programplanen).

Filmtittelen «Girls Just Want To Have Fun» er basert på Cyndi Laupers monsterhit med samme navn fra 1983. Men som følge av rettighetsrestriksjoner, byr filmen på en versjon med den langt mer ukjente trioen Deborah Galli, Tami Holbrook og Meredith Marshall.

Les også:   Morten Harket skrinlegger a-ha – igjen

(Saken fortsetter under video)

«True Stories» (1986)

Talking Heads' ringleder David Byrne gjorde sin regidebut med denne sjarmerende og lavmælte musikalske montasjen om den mytiske byen Virgil i Texas og dens mange eksentriske innbyggere.

Byrne skrev sangene, fremført av både skuespillere og Talking Heads. Britiske Radiohead har tatt navn etter en av filmens låter. Dessverre ble det aldri utgitt et eget soundtrack med versjonene fremført i filmen, blant annet av John Goodman.

Samme år slapp imidlertid Talking Heads albumet «True Stories», som inkluderte bandets egne versjoner av låtene som er brukt i filmen.

Les også:   Den femte Beatle er død

(Saken fortsetter under video)

«Oliver og gjengen» (1988)

Vi avslutter denne musikalske tidsreisen til 80-tallet med helaftens tegnefilm signert Disney, der Charles Dickens klassiker om den hjemløse gutten Oliver har fått en twist. Filmen markerte første skritt mot det som er kjent som Disneys gullalder, og var den første som i utstrakt grad benyttet seg av dataanimasjon.

«Oliver og gjengen» er en av få Disneyfilmer som utspiller seg i samtid med urban setting i New York og leverer et knippe fengende sanger med moderne touch. For eksempel Billy Joel som fremfører «Why Should I Worry?».

«Oliver og gjengen» var Disney-konsernets første forsøk på musikalformen på etter flere års pause, og gjeninnføringen av musikalen skulle ta Disney til nye høyder i tiåret som fulgte.

Les også: 

Prince funnet død i heisen

Neil Young trekker all musikk fra strømme-tjenester

Slik vart me kvitt piratene i Norge

Helse og livsstil
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus