Skuddår: Nå er det damenes tur til å fri
Ifølge gamle tradisjoner er 29. februar dagen da damene får fri til mennene. Dersom han sier nei, kan det få følger.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Hvert fjerde år dukker det opp en ekstra dag på kalenderen i februar, og i århundrer har det vært tradisjon hos irene og britene at kvinner kan gå ned på sine knær og fri til sine menn 29. februar.
Dette skal kunne spores tilbake til en avtale som ble inngått mellom helgenene Sankt Bridget og Sankt Patrick i Irland på 400-tallet. Flere historikere mener imidlertid at det var skottene som i 1288 la grunnlaget for at kvinner på denne ene dagen hvert fjerde år kunne fri til sitt hjertes utkårede.
Og det skulle få følger for mannen dersom svaret ble nei.
Les også: Derfor var det skuddag 24. februar
(Saken fortsetter under)
I mange hundre år har 29. februar vært ansett som den ene dagen hvert fjerde år der kvinner kan tillate seg å fri til en mann. Foto: Colourbox
Huskeregel med unntak
La oss først se litt på selve årsaken til hvorfor vi i det hele tatt har en ekstra dag hvert fjerde år. Det hele skyldes Jordens rotasjon rundt solen som tar 365 døgn, 5 timer, 48 minutter og 46 sekund for å være pinlig nøyaktig. Ettersom vår kalender teller 365 dager, samles det resterende opp i fire omganger slik at det hvert fjerde år er totalt 366 dager.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVed å inkludere skuddårsdag, holder kalenderen vår tritt med jordens rotasjon. Her i Norge kom skuddåret på plass da den gregorianske kalenderen ble innført 1. mars 1700. Kalenderen ble først introdusert i Italia, Spania, Portugal og Polen i 1582, som en erstatning til den julianske kalender som var blitt innført av Julius Cæsar i år 46 før Kristus.
En god huskeregel er at skuddåret faller på årstall som kan deles med 4. Men ingen regel uten unntak; hundreår som ikke kan deles med 400 faller utenfor. År 2400 er med andre ord det neste hundreåret som også er skuddår.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Derfor feirer vi morsdag
Må kompensere for avslag
Det er mye tradisjon og overtro tilknyttet 29. februar. Spesielt siden det er en dag tilrettelagt for gifteferdige kvinner som er lei av å vente på at ting skal skje. For irske kvinner skal det ikke overraskende bringe lykke å fri.
Artikkelen fortsetter under annonsenEn del av tradisjonen omfatter hvilken straff som venter mannen dersom han takker pent nei. I Storbritannia må han kompensere med et par skinnhansker slik at hun kan skjule at hun ikke har noen ring på fingeren. I tillegg skal hun ha en rose, et britisk pund og et kyss.
Formen på «boten» har variert frem til i dag, avhengig av hvor i verden du befinner deg. Noen steder er det enslige hanskeparet blitt høynet til tolv. I Irland skal menn gi den forsmådde kvinnen en silkekjole, mens finske menn skal spandere nok stoffer slik at hun kan sy seg et skjørt.
Les også: De ble drept på kjærlighetens dag
(Saken fortsetter under)
En del av tradisjonen på de britiske øyer, tilsier at mannen skal gi skinnhansker til kvinnend ersom han takker nei til frieriet. Da kan hun skjule at hun ikke har noen ring på fingeren. Foto: Colourbox
Greske par styrer unna skuddår
Tradisjonen har for lengst spredt seg over Atlanterhavet, der dagen ofte omtales som «Sadie Hawkins Day». Navnet slekter på den noe uformelle Sadie Hawkins-dansen som arrangeres på amerikanske skoler. Da er det jentene som skal invitere med seg guttene på dans, og ikke omvendt.
Artikkelen fortsetter under annonsenKjært barn har gjerne flere navn, og ettersom mange velger å fri 29. februar, blir dagen også ofte kalt «Ungkarsdagen».
Men i Hellas er skuddåret i sin helhet sett på som et dårlig år å gifte seg, og ikke minst selve skuddårsdagen. Visstnok unngår et av fem forlovede greske par å sette ring på hverandres fingre i et skuddår siden faren for skilsmisse skal være overhengende.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Krigsveteran møter sin tapte kjærlighet etter 71 år
Hjelpemiddel eller anti-feministisk?
Til tross for at vi som oftest ser mannen på kne med ring i hånden og Bambi-blikk, er det ikke mange av dagens kulturer som reagerer dersom det er kvinnen som frir. Den gamle frieri-tradisjonen er for mange en artig kuriositet, men er også blitt møtt med kritikk. En av de kritiske røstene tilhører Katherine Perker, ekspert på amerikansk tradisjonshistorie.
– Fra 1904 og frem til 1960-årene gjorde skam og latterliggjøring det vanskelig for kvinner å benytte seg av muligheten til å fri til menn. De ble ofte omtalt som desperate, agressive og lite feminine, skriver hun i boken «Glittering Mockery: Twentieth-Century Leap Year MarriageProposals».
Artikkelen fortsetter under annonsen– I en tid med økende likestilling for kvinner, kan det å bli tilbudt en spesiell tillatelse til å fri en gang hvert fjerde år i beste fall virke latterlig. I verste fall er det fornærmende.
Les også: Lange arbeidsdager kan være en fordel for kjærligheten
(Saken fortsetter under)
Anti-feministisk slagside
Lynn Niedermann har skrevet om skuddårsfrierienes historie. Hun mener tradisjonen ikke er så anti-feministisk som blant annet Perker mener.
– Den kan ses på som noe som gir damene mulighet til å ta ansvar når deres elskede enten er for uerfaren eller engstelig til å foreslå ekteskap, sier hun til Huffington Post.
– Jeg tror nok tradisjon fikk en anti-feministisk slagside da man begynte å kalle den « Sadie Hawkins Day», der ideen er at kvinner trenger ekstra hjelp til å gjøre opp for egne mangler, ikke mennenes.
