Gitte Haug hadde tysk mor og norsk far

GITTE HAUG: Kom til Norge som 16-åring, som datter av en norsk far og tysk mor.
GITTE HAUG: Kom til Norge som 16-åring, som datter av en norsk far og tysk mor. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen & Privat

Hun kom alene til Norge etter krigen. Uønsket av sin far. Forlatt av sin mor.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

85 år gammel debuterte Gitte Haug (86) som forfatter med en erindringsbok om sine og morens krigsopplevelser.

Moren sendte henne til Norge fra et krigsherjet Tyskland, men freden ble ingen dans på roser, den heller.

Den lille damen bærer en stor konvolutt til Oktober forlag i 2014. Håret ligger muntert i musefletter, men hennes originale, maskinskrevne bokmanus er alt annet enn muntert:

«Grunnen til at manuset ikke er utgitt før nå, er at stoffet hittil har vært for dyrebart. Nå er jeg 85 år. Det begynner å haste.»

Boken Kvinner i krig ble snart en realitet.

Gitte vokser opp i Berlin med sin tyske mor. Moren og hennes norske far blir skilt da Gitte er liten. Han kommer på besøk.

TYSKLAND: Gitte ble født i Tyskland, og opplevde krigen sammen med sin mor, før hun ble sendt ut av det krigsherjede hjemlandet sitt. Foto: Privat
TYSKLAND: Gitte ble født i Tyskland, og opplevde krigen sammen med sin mor, før hun ble sendt ut av det krigsherjede hjemlandet sitt. Foto: Privat

«Da tok han meg med ut og kjøpte dyre leker – men jeg elsket ham ikke. Han kranglet mye med mor eller bestemor, og var fjern, syntes jeg. Så kom krigen, jeg var ti år, og han ble borte for godt.»

Når hun som 16-åring kommer alene til Norge, traumatisert og redd, skal han fornekte henne.

Stor familie, men alene

Høyt over Oslo bor Gitte i den lille leiligheten med den store utsikten. Særlig mer enn ettroms trenger hun ikke.

– Jeg er jo ganske alene, forteller Gitte Haug til ukebladet Hjemmet.

Tre barn har hun gitt liv, men bare en sønn er igjen.

Datteren ble med sin far til Canada som toåring, siden har ikke mor og datter sett hverandre. En sønn døde etter en motorsykkelulykke da han var 16 år.

Hun peker på bildet av den vakre middelalderkirken på Hvaler, i hvitmalt stein med mørkt tak.

– Der ligger han begravet. Det hender jeg lengter dit. Han var en god gutt. Søvnen er ikke så bra, jeg har gamle skader som begynner å gjøre vondt.

To ganger tidligere skrev Gitte sin dramatiske historie. Første gang på tysk, men de papirene ble borte. Andre gang skrev hun på norsk — de ble også borte.

– Så kom historien over meg igjen, og jeg hadde tid til overs. «Ok, nå begynner det å lakke og li», tenkte jeg. Jeg husker alt, helt fra jeg var liten jente. Som barn var det mye jeg ikke skjønte, men gjennom livet har min erfaring fra sykepleien og psykologi hjulpet meg til å forstå.

30 år gammel blir trebarnsmoren Gitte den eldste i sitt kull på sykepleierutdanningen i Oslo. Siden tar hun spesialskolen i psykiatri. Utdannelsesvalget skal bli en av hennes største gleder. Og en av hennes største sorger.

Etterkrigens Norge er intet sted for en skilt mor. Særlig ikke for en skilt mor med ambisjoner.

Gitte må leve og overleve. Hun må ta valg som skal risse seg inn.

FAMILIE: Gitte til venstre i bildet med sine foreldre (nærmest henne) og svigerforeldre. Foto: Privat
FAMILIE: Gitte til venstre i bildet med sine foreldre (nærmest henne) og svigerforeldre. Foto: Privat

Uten strøm og vann

21 år gammel blir Gitte mor til sitt første barn, ei jente. Oktoberdagene er kalde, det er også hytta hos svigerforeldrene i kolonihagen i Oslo. Vinteren igjennom er de uten strøm og vann. Hovedstaden har hverken jobb til Gittes mann eller hus til den lille familien. Gitte finner ingen som kan hjelpe.

– Jeg var flink, likevel var det umulig å gi datteren min det jeg ønsket.

Den gang var det vanlig at menn dro til Canada for å tjene penger som skogsarbeidere. Mange kom tilbake.

– Min mann tok med seg datteren vår, vi ble skilt, og hun ble ivaretatt av hans foreldre. Hun vokste opp i Canada og siden USA. Hun ble gift, og fikk to gutter, som jeg aldri har truffet. Vi skrev brev i mange år, men jeg tror hun ble lei av min dårlige engelsk. Vi har ikke vekslet brev siden 1980-tallet. Jeg gråt en del den gang, og jeg postulerte et mantra for meg selv: «Det verste er å gråte over seg selv. Å ikke være i stand til å rette opp, å bære skyldfølelse.»

SVIKTET: Gittes mor tok livet sitt, og hun ble avvist av sin far. – Det har satt sine spor, sier hun Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
SVIKTET: Gittes mor tok livet sitt, og hun ble avvist av sin far. – Det har satt sine spor, sier hun Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

– Jeg tror ikke jeg kan forsone meg med det vonde. Jeg er mer opptatt av min egen konsolidering, det å dyrke mine talenter og intellektuelle interesser.

Gitte peker på malerier på veggene og skulpturer på hyllene. Skapertrang har hun alltid hatt, men livet med små barn var en nådeløs kamp.

Kontrakt med kommunen

Hun gifter seg for andre gang og får to sønner. Når guttene er tre og seks år, blir hun skilt og tar fatt på sykepleien.

– Vi skal ta hånd om guttene dine dersom du inngår en arbeidskontrakt, lover kommunen.

Sønnene blir plassert i et lite familiehjem i Fredrikstad. Hun besøker dem så ofte hun kan.

– De trivdes. Jeg tok det nøkternt, var bevisst mitt valg om utdannelse.

- Det fantes ingen annen mulighet enn å sende dem bort.

Hun snakker om sine tre ekteskap og ler litt. Sier at hun «holdt på å ta livet av sine tre menn». Den siste døde nylig.

– Jeg er ikke typen som satser på ekteskap. Jeg har alltid vært sjefen, selvstendig og egenrådig.

En arv fra mor, kanskje? Hennes kjære Mutti.

En mors kamp

Ett vet unge Gitte da krigen kommer til Berlin og hun må flykte med moren fra bomberegnet til en liten gård på landet — hun vil bli som moren: Sterk, men myk, vakker, intelligent, språkmektig, diplomatisk og modig, og med røyken i munnviken.

«Mor, min kloke, modige Mutti, var vel snart ved enden av sine krefter. Vi hadde ikke strøm, bare fyrstikker og stearinlys. Mor spiste ikke – enten fordi det lille som fantes av brød skulle tilkomme meg, eller fordi det slett ikke fantes noe. Men hun røkte, som hun alltid hadde gjort. Hun var 45 år, fremdeles vakker — men veldig tynn.»

KOS: Lille Gitte i dyrehagen i Berlin før krigen. Siden skulle det bli mindre barnlig lek. Foto: Privat
KOS: Lille Gitte i dyrehagen i Berlin før krigen. Siden skulle det bli mindre barnlig lek. Foto: Privat

Omkvedet fra moren til de russiske soldatene som stadig tråkker gjennom gården er: «Vær human, kamerat. Vi er norske, allierte, husk Stalin har sagt: ’Vær human’.»

Etter krigen gjør Gitte ingen forsøk på å fortelle noe til sine nærmeste.

– De kunne ikke forstå. Vi var umulig å formidle på en slik måte at folk virkelig forstår. Opplevelsene kan være så såre og traumatiserende, derfor vernes de om.

- Jeg snakket nesten ikke med mine menn og barn om krigen.

Så og hørte forferdelige ting

Da Gitte satte seg ned og skrev for tredje gang, kom gjemte minner. Alt ble klart.

«Det var natt, og vi lå og pustet. Ingen søvn. Vi lyttet — en del uro ute i korridoren. Tramping. En dør ble slått opp, stemmer i kommandostil. Flere stemmer, rabalder, så et smell og et dunk. En mannsstemme. Et smell — og et høyt skrik. Nytt smell — som et piskeslag. Høye skrik og jamring. Jeg fór opp i panikk, og mor ville holde meg, legge begge hendene over ørene på meg. Jeg ristet henne av og gråt hysterisk. Vi sloss. Jeg sloss med min mor — i hysterisk angst, men også i vill protest. Så kom gråten igjen.»

– Unge mennesker skjønner ikke hva jeg snakker om. Som å oppleve sult. Se hvor liten jeg er — jeg fikk ikke nok mat.

- Å høre folk bli torturert, å se døde mennesker, det kan ikke formidles. Jeg tror åpenheten har en pris.

Etter skrivingen fikk Gitte en depressiv reaksjon. Med innsikt i psykologi forsto hun hva det var, og kjenner seg selv godt nok til at hun visste at depresjonen ville gå over. Hun tok hånd om seg selv, slik hun har gjort helt siden hun måtte dra fra moren.

– I terapi har jeg kun hatt meg selv, jeg har brukt det jeg har lest og lært. Jeg er et resultat av sterke krefter, ingen skjermende og veiledende hånd har ledet meg. Jeg har gjort som jeg har villet fra jeg var 15–16 år, på godt og ondt. Gjort er gjort.

FANGST: En glad dag på Hvaler. Det skulle vært flere slike dager. Foto: Privat
FANGST: En glad dag på Hvaler. Det skulle vært flere slike dager. Foto: Privat

Den edle jomfrudommen

Til den lille gården på landsbygda i Tyskland kommer stadig russiske tropper. Noen snille, noen slemme, noen fulle. Alle skitne og slitne. Gittes mor gjør alt for å beskytte tenåringsdatteren.

«Mor begynte å gjemme meg i skap eller under sengene. Tre soldater beordret gitarlærerinnen inn på mitt rom, og der ble hun voldtatt på min seng — og etterpå kom hun gråtende ut av rommet — og jeg gråt med henne. Hun løp ut av huset — jeg ville følge etter, men mor sa: ’Vi kan ikke hjelpe henne, vi må la henne løpe.’ Vi holdt oss inne, våget ikke se til dyrene, torde ikke kle av oss eller vaske oss — og på doen var vi ikke.»

–Mor kjempet som en løve for å bevare min jomfrudom.

Det klarte hun. Men da Gitte etter krigen kommer alene til Ringerike 16 år gammel og får vite at moren er død, kjennes det som et svik. De hadde jo en avtale om at moren skulle komme etter. Jomfrudommen synes med ett uvesentlig.

Avskjeden

Morens løfte var klart, men Gitte hadde ant uråd ved avskjeden i Berlin i 1945:

«Trengsel i det toget ruller inn — og stopper — alle vil først inn for å sikre seg sitteplass, enda det ikke er mer enn halvannen time til grensen — vi blir skjøvet frem, og holder på å miste kontakten — det er trengsel — og knuffing — og plutselig ligger jeg i armene hennes og så klynger vi oss til hverandre — vi gråter veldig, begge to — for med ett står det helt klart for meg at jeg aldri vil se henne mer.»

– Jeg tror mor visste at dette var siste gang. Jeg ville ikke reise uten henne, men hun gjentok at hun skulle komme etter.

Alene til Norge

Høsten 1945 reiser Gitte alene på sitt «displaced person»- pass.

Fra Danmark ankommer hun Oslo med buss. Hun ligger på flatseng på Losjen sammen med andre nykommere, det blir registrert og telefonert.

Hun snakker ikke norsk. Gitte husker knapt sin far.

Han bor på Røa og får henvendelsen: «Din datter er her, vil du ta deg av henne?»

– Han ville ikke vite av meg. Han hadde giftet seg på nytt og fått barn. Heller ikke hans to brødre ville hjelpe meg. Jeg ble betraktet som en inntrenger.

Gitte blir plassert på familiegården på Ringerike hos to tanter. Gården er forpaktet bort til et ungt ektepar uten barn. De ser Gittes ensomhet. De forstår.

De lærer henne å melke og kjøre hest. Fjøset og dyrene er terapi. «Æsj, det lukter fjøs av deg,» sier kusinen. Gitte bryr seg ikke.

SVIKET: Gitte fikk ikke beholde sin norske far lenge. Og da hun kom til Norge som tenåring, avviste han henne brutalt. Foto: Privat
SVIKET: Gitte fikk ikke beholde sin norske far lenge. Og da hun kom til Norge som tenåring, avviste han henne brutalt. Foto: Privat

Moren tok livet sitt

Så kommer brevet fra bestemor i Tyskland. Mutti har tatt livet sitt. Alene i rekkehuset i Küstrinerstrasse.

– Jeg ble fryktelig skuffet. Det opplevdes som et svik.

- Det var så mange ting jeg ville spørre henne om. Skitt au, nå gir jeg blaffen i den dumme jomfrudommen, tenkte jeg.

I kretsen er en ung motorsykkelhelt.

– Han var kjent i hele Norge. Med kald beregning kastet jeg min jomfrudom til ham, og ferdig med det. Jeg var lei av det edle. Vi hadde ikke mer kontakt, han var en ordentlig drittsekk.

– Jeg ble ikke som min mor. Til det har jeg for mye norsk bondeblod i meg, smiler Gitte.

– Som ung i Berlin hadde jeg lyst til å bli bondekone. Jeg ønsket meg til norske fjell etter å ha besøkt Norge som barn. Men jeg ble selvstendig og modig som henne, selv om jeg kom til Norge som en umoden jente.

Møtte faren

En dag vil faren treffe henne på en restaurant i Oslo. De sitter overfor hverandre, faren skyver en 100-lapp over bordet. «Nei takk, det er deg jeg vil ha,» sier Gitte.

– Han var lukket, kjølig. Jeg fikk ingen nærhet.

I fjøset gråter Gitte ut sin ensomhet. Hun lengter etter moren.

Tantene hadde ikke bedt henne komme, den ene er snill, den andre streng, hard og kjølig. Men Gitte synes hun har klart seg bra i livet.

– Jeg lærte fort norsk da jeg begynte å lese aviser. De første årene sa jeg aldri at jeg var halvt tysk, men i dag er jeg stolt av det. Tyskerne er flinke folk, det var en tragedie at de lot seg forføre av Hitler.

Og hun er glad hun valgte å få seg utdannelse.

– Det var fryktelig morsomt å begynne på sykepleien. Så stolt jeg var da jeg sto på den brede rådhustrappen i hvit uniform og var ferdig. Siden skulle jeg få arbeide med mange intelligente mennesker.

– Er du bitter?

Gitte drar på det.

– Jeg synes ikke det, til tross for mine mange tap. Jeg har også hatt et rikt liv.


Vil du lese flere slike artikler? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les også:

Quiz: Hva vet du om dronningen av England?

- Jeg har fått føle at å hjelpe gir mer energi enn mindfullness eller en spakveld

Dø sammen med barna. Eller flykte

Denne artikkelen ble først publisert hos klikk.no

Personvernpolicy