- Jeg levde det perfekte «Facebooklivet»

Her skjønner Laila at noe er galt. Sønnen er lagt på brystet hennes etter fødselen og hun føler ingen ting.
Her skjønner Laila at noe er galt. Sønnen er lagt på brystet hennes etter fødselen og hun føler ingen ting. Foto: Foto: Privat
Artikkelen fortsetter under annonsen

Laila var livredd for at andre skulle oppdage hva hun egentlig følte for sønnen sin.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

For to uker siden fortalte Stine Marie sin historie om fødselsdepresjon til Mammanett.

Hun etterlyste mer åpenhet rundt sykdommen og responsen lot ikke vente på seg.

Svært mange kvinner fortalte på Mammanetts facebookside at de hadde opplevd det samme. Laila Helgesen (32) var en av dem.

Store forventninger

Laila sier at hun alltid har ønsket seg barn. Da hun traff kjæresten Christer, kjøpte hus og ble gravid etter bare to måneder, var lykken komplett og hun gledet seg veldig til å bli mor.

– Jeg levde i den tro at morskjærligheten kom til å overfylle meg. Det var jo det alle sa! Jeg kom til å bli forelsket så fort jeg så ungen. Så fantastisk, forteller hun.

Klarte ikke ta på sønnen

Graviditeten gikk forholdsvis problemfritt, men fødselen ble noe dramatisk. Sønnen ble født prematur, i tillegg hadde han alt for lavt blodsukker. Da barnet omsider ble lagt på magen hennes, klarte ikke Laila å ta på ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det var vel da jeg innså at noe ikke var normalt. Jeg holdt hendene over ham, men klarte ikke holde rundt eller legge armene rundt ham. En pleier dyttet hendene mine ned på ham, sier hun.

Holdt fasaden

Laila forteller at hun i de første dagene etter fødselen levde det perfekte «Facebooklivet».

– Jeg hadde ingen følelser for ham. Jeg var mer opptatt av om pappaen hans fikk være på sykehuset sammen med oss, fordi jeg var livredd for å skulle være alene med sønnen vår. Det var Christer som skiftet den første bleia. Det var han som matet ham og ga ham den sårt nødvendige kjærligheten han fortjente.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
- Jeg kjenner fremdeles den vonde samvittigheten for at jeg ikke fikk gitt min sønn den morskjærligheten han fortjente, forteller Laila. Foto: Foto: Privat
- Jeg kjenner fremdeles den vonde samvittigheten for at jeg ikke fikk gitt min sønn den morskjærligheten han fortjente, forteller Laila. Foto: Foto: Privat

– Jeg holdt ham, men uten kjærlighet og følelser. Jeg var livredd mine egne følelser. Jeg var aldri så langt nede at jeg kunne skadet ham, men hadde jeg blitt spurt om å gi ham bort så hadde jeg sagt ja, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LES OGSÅ: - Jeg ville slenge babyen i elva!

Mange opplever forventningspress på sosiale medier

Catharina Elisabeth Arfwedson Wang, Professor og psykologspesialist ved Institutt for psykologi, UiT, sier mange kvinner som har fødselsdepresjon opplever forventningspress.

– Spesielt knyttet til sosiale medier hvor man skal fremstille seg selv på positiv måte, sier hun.

– Det kan være vanskelig når man har store forventinger til seg selv. Er man litt nedfor har man problemer med å skjønne det sosiale spillet. Man har vansker med å gjennomskue at det er «faking» på sosiale medier. Når man ikke er deprimert er det lettere å se at ikke alle har det slik. For mange fører det til skamfølelse, isolasjon og det kan utløse en større depresjon, sier professor og psykologspesialisten.

LES OGSÅ: Disse foreldrene deler litt for mye på Facebook

Slet med amming

Midt oppi det hele slet Laila med ammingen. Hun pumpet melk annen hver time hele døgnet og på natten gikk hun inn på intensivavdelingen hvor sønnen lå med melken hun hadde pumpet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg husker så godt hvordan jeg nærmest tvang meg til å se på sønnen min som lå der i senga si. Noen netter så måtte jeg snu for å gå tilbake for å vise pleierne at jeg var innom hos ham. Jeg hadde ikke noe behov for å se på ham, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LES OGSÅ: Stine Marie skjulte for alle hvordan hun egentlig hadde det

Isolerte seg

Etter ti dager på sykehuset så fikk familien reise hjem. Laila forteller at hun dro med en sterk følelse av ammepress og fortvilelse, samt en baby hun helst vill la bli igjen.

- I dagene etter fikk vi naturlig nok en del familiebesøk, sier hun. – Jeg husker at jeg fikk en kommentar om at det bare var Christer som tok seg av ungen.

Jeg skammet meg og ble redd for å vise meg ute blant folk. Viste det så godt at jeg ikke hadde noe kjærlighet for ungen?

– På dagtid mens Christer var på jobb så lot jeg lillegutt ligge i vuggen. Tok ham kun opp for å gi mat, bleie og obligatorisk gulvtid med leking. Jeg grøsser nå over hvor følelsesløs jeg var, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skjulte det for omverdenen

Laila håper at hennes åpenhet om fødselsdepresjonen kan hjelpe andre i samme situasjon. Foto: Foto: Privat
Laila håper at hennes åpenhet om fødselsdepresjonen kan hjelpe andre i samme situasjon. Foto: Foto: Privat

Da det var klart for det første hjemmebesøket fra helsesøsteren snakket de om løst og fast. Laila fortalte imidlertid ingenting om hvordan hun hadde det. – Det ble heller aldri ett tema, sier hun.

Den eneste som merket at noe var galt, var samboeren Christer. Laila forteller at han etter beste evne forsøkte å gjøre det beste for henne, uten helt å skjønne hva som foregikk. – Selv ikke til ham turte jeg å fortelle hvordan jeg hadde det, sier hun.

LES OGSÅ: - Jeg hater deg. Du hører ikke hjemme i kroppen min!

Kjente at hun elsket ham

Laila husker godt det øyeblikket hun første gang opplevde følelsen av kjærlighet for sønnen sin. En kveld da hun skulle stelle ham, begynte han å hoste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det virket som han ikke fikk puste. Jeg skrek etter Christer som kom løpende og løftet ham opp og ut i frisk luft. Jeg gråt av redsel og kjente for første gang hvor grusomt det hadde vært om jeg hadde mistet ham. Jeg gråt av lettelse fordi jeg skjønte at nå er jeg glad i ham! Da var han cirka seks måneder, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gradvis opplevde Laila at det gikk bedre og bedre å ta seg av sønnen sin, og hvordan kjærligheten vokste i takt med ham. Først ett og et halvt år senere klarte hun å fortelle fastlegen sin om hvordan hun hadde hatt det.

– Mange innestengte tanker kom og jeg fikk endelig bekreftet at jeg aldri var gal. Jeg oppdaget hvor godt det gjorde å snakke. Jeg skammet meg ikke lenger. Nå klarte jeg å snakke med Christer. Endelig fikk han svar på hvorfor jeg hadde vært som jeg var, sier hun.

LES OGSÅ: Disse kvinnene er mer sårbare for å få depresjon. Les saken.

Fortsatt dårlig samvittighet

Fem år senere kan Laila fortsatt kjenne på den vonde samvittigheten hun har for at hun i starten ikke fikk gitt sønnen den morskjærligheten han fortjente.

Laila håper at hennes åpenhet kan hjelpe andre i samme situasjon.

– Fødselsdepresjon er noe en ikke må gjemme bort. Jeg trodde jeg ble frisk da jeg begynte å elske sønnen vår, men innså at jeg ikke ble frisk før jeg begynte å snakke om det. Jeg var heldig som kun gikk i 1,5 år med det. Jeg vet det er mange som går lengre enn dette og det gjør meg vondt, sier hun.