Helene har forsøkt å ta sitt eget liv ti ganger

HUSKER LITE: Helene vet ikke hvorfor hun har slitt med selvmordstanker store deler av livet. Hun husker lite av barndommen. (Foto: Privat)
HUSKER LITE: Helene vet ikke hvorfor hun har slitt med selvmordstanker store deler av livet. Hun husker lite av barndommen. (Foto: Privat)

– Jeg skulle ønske noen hadde sett tegnene og snakket med meg.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik kan du hjelpe:

Hvordan oppdager jeg om en venn driver med selvskading?

Selvskading kan være vanskelig å forstå - også for den som er rammet. Selvskading handler om personer som opplever så høye nivåer av stress at de ikke vet hvordan de skal håndtere det på en annen måte.

Mange av de som har en selvskadende atferd gjør dette i hemmelighet. Om ungdommen er svært tilbaketrukket fra deg som forelder, kan dette være et første varseltegn som bør tas på alvor.

Andre varseltegn er:

  • Kutt eller brennmerker på armene, beina, magen
  • Funn av skjulte barberhøvler, kniver, andre skarpe gjenstander og gummistrikk (for å øke blodtilførselen eller gjøre huden nummen)
  • Vedkommende tilbringer lange perioder alene, spesielt på badet eller soverommet
  • Han/hun går iført klær som er upassende for været, som for eksempel lange ermer eller bukser i varmt vær

Hvordan kan jeg snakke om hans/hennes selvskading?

Det aller viktigste du kan gjøre er å validere vedkommendes følelser. Det vil si å anerkjenne at de har det svært vanskelig følelsesmessig, og dermed signalisere til ham eller henne at følelsene er gyldige. Det er ikke noe de "finner på" for å syte eller få oppmerksomhet. Husk at det å anerkjenne de vanskelige følelsene er noe helt annet enn å anerkjenne og godta den selvskadende atferden.

Noen konkrete tips:

  • Få øyekontakt og vær en respektfull lytter før du kommer med din mening.
  • Snakk på en rolig og beroligende måte.
  • Tilby din hjelp og støtte.
  • Tenk over hva som var nyttig for deg da du var ung og opplevde vanskelige følelser
  • Hvis vedkommende ikke ønsker å snakke, ikke press ham eller henne. Selvskading er et veldig følsomt tema, og den selvskadende atferden er vanligvis et tegn på at han/hun har problemer med å sette ord på egne følelser.
  • Det viktigste å vite for deg som forelder, dersom du har oppdaget at barnet ditt driver med selvskading, er at det er på tide å søke profesjonell hjelp.

Kilde: www.hjelptilhjelp.no

– Noen ganger har jeg blitt funnet halvdød uten at jeg hadde sagt noe til noen, andre ganger har jeg sagt ifra selv, forteller Helene Ferguson (30) til Kvinneguiden.

Første gang Helene forsøkte å gjøre slutt på livet var hun 13 år. Nå ønsker hun å vise de mange som sliter med selvskading og selvmordstanker at de ikke er alene, -og at livet kan bli bedre.

– Mange sier at selvmordsforsøk ikke er et rop om hjelp, men for meg var rundt halvparten av forsøkene nettopp det. I begynnelsen ville jeg ha oppmerksomhet. Men jeg ville også dø. Nå vet jeg at det finnes andre måter å si ifra på.

Les også Suzanne Aabels råd: Hva du ikke skal si til noen som sliter med angst.

Rammer yngre

I 2013 ble de registrert 554 selvmord i Norge. I følge Folkehelseinstistuttet er det vanlig å anta at rundt ti ganger så mange forsøker å ta sitt eget liv. I tillegg er mange selvmord skjult som ulykker i statstikken. Selv om tallene regnes som stabile, merker Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFFS) en skremmende utvikling.

– Det som bekymrer meg er at det går ned i alder på debut. Foreningen vår har eksistert i seks år, og da vi startet opp var folk bekymret for tolvåringene sine. Nå ringer de og forteller om niåringer som sliter med dette. Hvis det skal fortsette på den måten vil vi komme ned i barnehagealder på få år. Det er veldig skremmende, sier Lena-Maria Haugerud, daglig leder hos LFSS.

Kontaktarenaer som LFSS og Mental Helse er livsviktig. Helene Ferguson har ofte ringt Mental Helse, gjerne midt på natten.

– De har hjulpet meg enormt. En gang satt jeg der, klar til å kutte meg, og ringte dem. Det endte med at jeg la på og kastet barberbladet. Det er utrolig viktig å ha et sted der man vet man blir tatt på alvor. Jeg anbefaler virkelig å ta kontakt med dem, sier hun.

Tjue prosent av de som driver med selvskading ender faktisk i selvmord.

– Derfor er det enormt viktig å være til stede og hjelpe de som sliter før det går så langt, sier Haugerud.

Depresjon innenfra

For Helene har depresjonen og selvmordstankene vært der siden tidlig i tenårene, og hun har brukt mye tid på å finne ut hvorfor. Det er ikke så viktig lenger.

– Det viktigste er å ha det bra nå. Jeg jobber heller utfra at det er sånn det er, ikke hvorfor det er sånn.

Helene har endogen depresjon, en depresjon som kommer innenfra.

– Og det trenger ikke å være noe spesielt som trigger depresjonen. Ikke miljøet rundt og ikke noe i fortiden. Det kan være hva som helst.

Allerede som trettenåring begynte hun med selvskading og skrev et selvmordsbrev moren fant.

– Foreldrene mine prøvde å prate med meg om det, men jeg ville ikke prate med dem. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle si hvordan jeg hadde det.

Ble delvis lam

Det er lenge siden sist hun forsøkte å ta sitt eget liv. Sist var nyttårsaften 2013.

– Da tok jeg en overdose piller og hadde ikke sagt det til noen. Jeg våknet opp etter to dager fastklemt mellom veggen og senga og kom ikke løs. Jeg var blitt midlertidig lam i venstre bein og arm på grunn av nerveskader.

Hun ble funnet av faren og broren som kom hjem til henne etter at ingen fikk kontakt med henne. Hun hadde skrevet selvmordsbrev og var klar for å dø. I stedet ble oppvåkningen et vendepunkt.

Opplevelsen skremte henne voldsomt. Hun måtte på sykehuset og få morfin. Hun har nerveskader som fremdeles påvirker hverdagen, og må gå til fysioterapeut for å få tilbake førligheten.

– Siden har jeg ikke prøvd. Jeg har innsett at om jeg overlever kan jeg risikere å bli lam eller alvorlig syk resten av livet.

Kuttingen økte depresjonen

Helene kjenner ikke til noen episoder i livet som har ført til at hun ble suicidal. Da hun var atten sluttet hun på videregående og flyttet til Tønsberg. Der ble tankene mer intense.

– Jeg var mye alene og hadde mye tid til å surre meg inn i destruktive tanker. I tillegg kuttet jeg meg fryktelig mye, og kuttinga utløste enda mer destruktivitet og tanker om å ta livet mitt. Tankene ble mer og mer intense, og selv om jeg var veldig deprimert turte jeg ikke å gå til legen.

Selvskadingen «lærte» hun av et tv-program som trettenåring. Kuttingen gjorde smerten mindre i øyeblikket, men depresjonen og selvmordstankene ble verre. På det meste har hun sydd 65 sting.

Nå er armene og beina hennes fulle av arr. Hun går med vilje med t-skjorte og viser dem frem. Hun vil ikke skjule dem, fordi selvskading er noe mange mennesker driver med i det stille.

– Når folk ser dem har jeg opplevd at de stirrer, og at de stiller meg spørsmål eller kommer bort for å snakke med meg. Én gang var det en mann som spurte om han kunne be for meg. Og så satte han seg ned for å be midt på Bragernes torg i Drammen. Jeg er ikke religiøs, men det gjorde inntrykk.

En annen gang traff hun det som i dag er en av hennes aller beste venner.

– Hun kom bort til meg og sa bare «kan jeg få gi deg en klem?» Jeg synes det er viktig å ikke skjule arrene, men heller prøve å gjøre noe med tabuene rundt selvmord og selvskading.

Alltid slitt med å passe inn

Hun husker svært lite fra barndommen frem til hun begynte på skolen.

– Jeg husker ikke noe fra jeg var liten. Jeg vet ikke når mine første minner er fra. Har ofte tenkt at det er rart at jeg ikke husker noe. Jeg var sannsynligvis rundt seks tror jeg, når mine første minner er fra. Andre folk husker ting fra de er to-tre, sier hun.

Og til tross for at hun var svært skoleflink og fikk gode karakterer, slet Helene med å passe inn på skolen.

– Det var vanskelig å få venner. Jeg ble mest sittende for meg selv med en bok. Det føltes som jeg ikke kunne de sosiale kodene og derfor ikke visste hva jeg skulle gjøre for å bli kjent med folk. Men jeg ble ikke direkte mobbet heller. Jeg følte meg ensom og annerledes. Jeg drømte om å bli forfatter og skrev noveller jeg fikk gode tilbakemeldinger på. Men alle handlet om død eller selvmord.

Likevel var det ingen som forsto at hun skrev om seg selv.

– Ikke en eneste lærer så tegnene. Jeg har lyst til å