Tyskernes drøm om den ariske rase:Norskfødte Kari ble skilt fra moren sin og sendt til Tyskland som baby

Moren til Kari Rosvall var norsk. Faren var en tysk soldat. Kari ble født på et tysk-drevet fødehjem for barn i Norge i 1944. Da hun var ti dager gammel, ble hun tatt vekk fra moren sin med tvang, og etter et kort stopp på et barnehjem, ble hun sendt til Tyskland.

Der skulle hun etter planen fostres opp i den nazistiske ideologi, med den intensjon om å bruke barn som henne til å skape en ren arisk rase i Europa.

Det hele var en del av Nazi-Tysklands «Lebensborn»-program, som raknet ved slutten av Andre verdenskrig i 1945.

Da var det ingen som ville ha Kari Rosvall.

– Vi var vikingenes barn, elitemenneskene som skulle bli stamfedre og stammødre i Hitlers Europa. Bare det beste var godt nok for oss, men ved krigens slutt ble alt forandret. Da ble vi «nazi-lausungene», de blonde, blåøyde og grisefete, forteller Rosvall i romanen «Imbecill» fra 2011, skrevet av Siv Jägerung, som er basert Rosvalls liv.

Les mer om andre verdenskrig i Krigssommeren

Ville fostre frem ariske barn

«Lebensborn» var en tysk organisasjon startet av Heinrich Himmel i 1935, som skulle ha omsorg for barn som var «rase- og arvebiologisk verdifulle». Organisasjonen drev blant annet fødehjem der «ariske» barn kom til verden. Det var meningen at disse barna skulle komme i varig tysk pleie.

I 1941 ble det åpnet slike fødehjem i det tysk-okkuperte Norge. Gjennom okkupasjonstiden ble cirka 8000 barn med norsk mor og tysk far født på disse hjemmene, og registrert i et arkiv.

Rundt 250 av de norsk-tyske Lebensborn-barna ble skilt fra sine mødre med tvang og sendt til Tyskland. Kari Rosvall var én av dem.

Kari skulle imidlertid leve et voksent liv før hun fant ut sannheten om sitt første leveår.

Les kapittel 2 av Krigssommeren: Det måtte en kule til for å overbevise ham

Norge ville ikke ha «tyskerbarna»

De fleste av de bortkomne barna ble sporet opp og sendt tilbake til Norge. Det skjedde ikke med Kari.

– Det var en gruppe på 31 barn som ble funnet av britene på et barnehjem i Bremen. En norsk regjeringsoffiser som befant seg med britene fikk ordre om å ta med barna til Norge. De måtte dra via Sverige med båt. Da de kom dit ble de borte, for å si det sånn, sier statsstipendiat og doktor i historie, Lars Borgersrud til ABC Nyheter.

Norge ville nemlig ikke ha «tyskerbarna».

– I Norge så ville man sende alle de såkalte tyskerbarna til Tyskland, selv om det var snakk om mange tusen. Da det ikke var mulig prøvde de å sende dem til Australia isteden. Til slutt hadde de et håp om å sende dem til Sverige, uten at de lykkes med det, sier Borgersrud.

Han har skrevet boka «Overlatt til svenske myndigheter. De norske krigsbarna som ble sendt til Sverige i 1945», som handler om Kari og de 30 andre barna som aldri fikk komme hjem til Norge.

– Vi ble papirløse, og forsøkt adoptert bort i en fei. De satte inn store annonser i de svenske avisene: «Vær så snill å ta disse 30 barna», forteller Kari Rosvall til ABC Nyheter.

Borgersrud forteller at barna ble del av en hemmelig operasjon da de kom til Sverige. Norske og svenske myndigheter inngikk en avtale om at Sverige skulle ta barna og adoptere dem bort under dekkhistorien om at barna var statsløse, foreldreløse barn plukket opp i nazistiske konsentrasjonsleirer.

– Den hemmelige avtalen stred imot Folkeretten og en rekke internasjonale lover, inkludert en svensk-norsk avtale om familiegjenforening som ble inngått før krigen. Det hele ble gjort med stilltiende godkjennelse fra de norske myndighetene, forklarer historiker Borgersrud.

Les kapittel 3 av Krigssommeren: Sektretæren som var mesterspion

– De var redde for at noen skulle komme å ta meg

I Sverige tok det hele tre år før noen ville ta Kari fra barnehjemmet hun ble plassert i. Først da paret Simon og Valborg fant henne, fikk hun sitt første ordentlige hjem. Fordi Kari var blitt fratatt alle sine papirer, visste ikke hennes nye foreldre noen ting om hvem hun var eller hvor hun kom fra.

Det gjorde heller ikke lille Kari.

Simon og Valborg fikk heller ikke lov til å adoptere henne før hun fikk svensk statsborgerskap. Det tok 13 år. Rosvall forteller at det var svært vanskelig å få statsborgerskap fordi hun manglet papirer på sin identitet. Blant annet måtte en av lærerne hennes vitne om at hun faktisk kunne svensk.

– Foreldrene mine var så redde for at noen skulle komme å ta meg fra dem, fordi jeg bare var et fosterbarn, sier Kari.

Da hun ble eldre, begynte Kari å lure på hvor hun var født og hvor hun kom fra. Nysgjerrigheten fikk henne til å sende et brev til det svenske Røde Kors, som hadde fraktet henne til Sverige da hun var barn.

Etter en lang stund ringte de henne og fortalte at hun hadde en norsk mor og en tysk far, til hennes store overraskelse.

– De sa at jeg selvfølgelig skulle få treffe min norske mor, Åse, uten at de spurte meg om jeg hadde lyst til det. Men jeg var nysgjerrig, så jeg dro for å møte henne i Oslo da jeg var 22-23 år, forteller Kari Rosvall.

Les kapittel 4 av Krigssommeren: Raste gjennom Oslos gater med sykkelveskene fulle av våpen

Karis mor ville ikke fortelle noe

Møtet med den biologiske moren gjorde inntrykk på Kari.

– Vi var så like! Samtidig var det rart fordi hun snakket norsk og jeg snakket svensk.

Etter et lengre møte skilte de lag, uten at Åse fortalte Kari noe om hva som skjedde meg henne da hun ble født.

– Det eneste hun fortalte meg, var at hun fikk beholde meg i ti dager.

De to møttes ikke igjen før ti år senere, da Kari var på gjennomreise i Oslo og ville treffes. Det ble et kort møte, og Åse fortalte at det minnet henne om krigen å møte Kari.

Derfor møttes de aldri igjen.

– Hun led av depresjon etter krigen. Ingen var snille med kvinnene som hadde vært med tyske menn, verken under eller etter krigen. Jeg er glad for at jeg fikk treffe moren min i alle fall. Det var ikke alle barn som meg som fikk det. Flere mødre ville ikke møte barna sine igjen, fordi det ga dem for vonde minner om krigen, forteller Kari.

Les kapittel 5 av Krigssommeren: Torturen startet to timer etter at hun ble tatt

– Da jeg var 64 år fikk jeg vite sannheten

Kari møtte aldri sin tyske far. I voksen alder forsøkte hun å finne ut av hvem han var, uten hell. Kari vet heller ikke om hun er født som en følge av kjærlighet eller overgrep.

Etter å ha møtt sin mor ved to anledninger, visste Kari fremdeles ikke hvordan hun endte opp foreldreløs i Sverige. Det fikk hun først svaret på etter morens død.

I 2008 fikk Kari et brev i posten fra det norske Riksarkivet. Hun turte ikke åpne det, og ba mannen sin Sven åpne det.

– Han sa: «Nei, men Kari! Her er det jo et bilde av deg fra da du var en måned gammel». Det var sterkt, det kan jeg love deg. Før det hadde jeg ingen bilder av meg selv før jeg var tre år, forteller Kari til ABC Nyheter.

Sammen med bildet lå alle papirene som forklarte hva som hadde skjedd med Kari da hun ble født i 1944, og ble en del av tyskernes «Lebensborn»-program.

– Jeg fødtes da jeg var 64 år. Da fikk alle mine papirer.

Det var tøft for Kari å lære sannheten om hvorfor hun ble tatt bort fra moren sin som spedbarn.

Les kapittel 6 av Krigssommeren: «Man skulle tro de arbeidet for tyskerne»

– Jeg har tilgitt alle ansvarlige

Nå har hun nylig gitt ut en bok i samarbeid med en irsk journalist, der hun forteller sin historie. Boka heter «Nowhere’s Child», og prosessen med å lage den har hjulpet Kari til å forsone seg med det som skjedde med henne.

Men verken hun eller noen av de 30 andre barna har fått noen form for kompensasjon for at svenske myndigheter utslettet identiteten deres og fratok dem norsk statsborgerskap.

Historiker Lars Borgerud forklarer at datidens politikere mente den hemmelige avtalen var til det beste.

– De ansvarlige politikerne var klar over at dette skjedde. Men de var ikke ondsinnete mennesker som ville dem vondt. De tenkte at barna kom fra et helvete, og hadde familieforhold som var helt umulige. De norske politikerne tenkte at det var til det beste, forteller Borgerud til ABC Nyheter.

Kari Rosvall har bodd i Irland siden 1997, og har blitt irsk statsborger. Hun holder til i Dublin sammen med sin ektemann, Sven. I dag har hun kontakt med flere av sine norske slektninger. Hvem faren hennes var, vet hun fremdeles ikke.

– Jeg har det bra nå. Jeg har tilgitt alle ansvarlige for det som skjedde meg med.