Meny

Cameron satt forovervendt med selen feil – det kostet ham livet

Holly Wagner, Camerons mor, la ut dette bilder i sosiale medier bare dager før sønnen døde. Hun skulle ønske noen hadde fortalt henne at sønnen var feil sikret. Foto: Holly Wagner.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tre dager før ettårsdagen sin havnet Cameron i en bilulykke. Hadde han vært forsvarlig sikret i bilen, ville han sannsynligvis levd i dag. Nå forteller mammaen hans historien om Cameron – for å unngå at andre opplever det samme.

Cameron døde 13. mai 2013, knappe to uker etter ettårsdagen sin. Carina Henske i Trygg Trafikk har lest historien om den vesle gutten. (Les Camerons historie under.)

– Det er en sterk historie. Det er heldigvis ekstremt få dødsulykker med barn i bil i Norge, så vi har ingen nyere historier som kan sammenlignes med denne. Men det vi vet, er at det er fem ganger tryggere for barn å sitte bakovervendt. Cameron satt forovervendt, og ble kastet ut av bilen gjennom frontruten. Hadde han sittet bakovervendt, ville han sannsynligvis blitt i setet, også om selen ikke var helt riktig festet, sier hun.

I 2010 satt 20 prosent av alle barn i alderen 1-4 år bakovervendt i Norge. I 2014 var tallet 43 prosent. Det er mer enn en dobling, men det er fortsatt en lang vei å gå. I Nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet på veg er målet at 60 prosent av barn i alderen 1-3 år er sikret bakovervendt i bil innen 2018.

– Ja, vi har blitt mye flinkere, men særlig for treåringene er det fortsatt mye å gå på. Ideelt sett skulle det vært påbudt å ha barna sikret bakovervendt lenger enn til 15 måneder slik loven for bilstoler etter ny forskrift er nå, men vi er på rett vei, sier Henske.

Foreldre er flinkest til å sikre de minste. 88 prosent av ettåringene er sikret bakovervendt, 51 prosent av toåringene og bare 15 prosent av treåringene. Selv har Henske sikret sine barn bakoverendt til de var 5 ½ og 6 år gamle – nettopp fordi hun vet at det er så mye tryggere.

Les også:

Foreldre sikrer barna for dårlig i bil

Barn skal aldri sitte i forsetet

– Mange slurver med bilsikkerheten

Det visste ikke mammaen til Cameron. 23. november skrev hun dette blogginnlegget:

 Cameron i bilstolen sin. Han skulle ha sittet bakovervendt og uten vridde seler. Det gikk bra den gangen, men få dager senere gikk det veldig galt. Foto: Holly WagnerCameron i bilstolen sin. Han skulle ha sittet bakovervendt og uten vridde seler. Det gikk bra den gangen, men få dager senere gikk det veldig galt. Foto: Holly Wagner

Har du noen gang sett noen gjøre noe du visste var feil, men var for redd til å si det til dem? For eksempel... la oss si at du vet en del om sikring av barn i bil, og du ser en dame på parkeringsplassen utenfor butikken som lar barnet sitt sitte framovervendt i bilen når du vet at barnet burde vært bakovervendt med selene festet skikkelig. Du kjenner henne ikke, så du synes det er best å ikke blande deg - hun kan jo bli sint eller tenke at du er hysterisk.

FEIL!

Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok: FORTELL DEM HVORDAN DET SKAL GJØRES! Jeg var den mammaen - den som plasserte barnet mitt, det viktigste i verden, feil i bilstolen. Jeg var den mammaen som delte bilder i sosiale medier av ham i den bilstolen - feil sikret - uten at noen gjorde meg oppmerksom på at jeg gjorde feil. Jeg var den mammaen som lot venner og familie ta med barna mine i bil, og gikk ut ifra at de var trygge. Jeg var den mammaen som kjørte hundrevis av mil i bilen uten å bekymre meg for noe som helst. Jeg tenkte alt var helt perfekt... helt til det var for sent.

Det tar bare ett sekund å endre livet ditt.

Sønnen min var 11 måneder og 27 dager gammel da min (nå eks) kjæreste ikke stoppet ved et stopp-skilt. Min perfekte lille baby fløy gjennom frontruten... og ble funnet død i grøftekanten. Han ble gjenopplivet og var 16 dager på sykehuset. Han hadde åtte operasjoner de første tre dagene, men hjernen hans var ødelagt. Den ville ikke la kroppen hans ta opp næring, og barnet mitt holdt på å sulte ihjel.

Jeg fikk to valg:

1. La ham sulte i hjel

2. Avslutte livsforlengende hjelp

13. mai 2013 fikk Cameron vingene sine.

Nå er jeg den mammaen som ikke sover om natten. Jeg er den mammaen som bruker mesteparten av tiden i butikken på å unngå de små gutteklærne. Jeg er den mammaen som har lært av mine feil.JEG ER DEN MAMMAEN SOM VIL FORTELLE DEG AT DU SIKRER BARNET DITT FEIL!

Og vet du hvorfor?

For nå går det ikke én eneste dag uten at jeg skulle ønske at noen fortalte meg at jeg sikret barnet mitt feil FØR det var for seint.

Se filmen som Camerons mor har lagt ut på YouTube:

 

Slik forteller mamma Holly det som skjedde:

27. april 2013 begynte som en vanlig lørdag for oss. Jeg var på jobb mens Rhett (min daværende kjæreste) passet begge sønnene mine, Cameron og Connor. Han tok dem med til parken, og på besøk til foreldrene mine. Rundt klokken 19 hadde jeg sluttet på jobb, og ringte til Rhett for å fortelle ham at jeg var på vei hjem. Jeg kom rett til mobilsvar, men tenkte at telefonen sikker bare var tom for strøm, og kjørte hjem.

Da jeg kom hjem, begynte jeg å bli bekymret. Bilen var ikke der, og jeg ante ikke hvor Rhett og guttene var. Jeg kom fortsatt rett til mobilsvar. Jeg ringte alle, men ingen visste hvor de var.

Til slutt ringte telefonen min - mannen i andre enden sa han jobbet i politiet. Han sa at barna og kjæresten min hadde vært utsatt for en ulykke, og at jeg måtte skynde meg til sykehuset. Jeg fikk panikk, men kjørte rett til sykehuset. Da jeg kom fram, ventet en politimann på meg ved akutt-inngangen for å ta meg med inn. Det var da jeg skjønte at dette ikke var bra.

Han tok meg med inn i et romt rom på akutten, og sa at en spesialist ville snakke med meg. En dame kom inn og sa at kjæresten min hadde alvorlig hjerneskade og trengte operasjon, og at beinet hans var brukket på fem steder, og ville også trenge å opereres. Så sa hun at min eldste sønn, Connor, hadde brukket armen sin og var i sjokk, men at de trodde han ville bli helt frisk. Så gikk hun.

Jeg spurte alle som gikk forbi hva som hadde skjedd med babyen min, Cameron. De ba meg vente litt, og at en lege ville komme og snakke med meg om Cameron. Noen minutter senere kom en dame bort til meg. Hun hadde blod på operasjonsklærne. Jeg vil aldri glemme hvordan hun så ut.

Hun sa at Cameron var i et rom rett borti gangen. De prøvde å stabilisere ham, men det så ikke bra ut. Hun sa hun ville være ærlig med meg - det var ikke sikkert min skjønne babygutt ville overleve natten.

Han hadde mistet masse blod, og måtte opereres umiddelbart. Hun sa at de måtte åpne ham for å finne ut hvor alt blodet kom fra. Jeg ble bedt om å signere papirer på at jeg godkjente operasjonen. Jeg mistet pennen sikkert ti ganger før jeg var ferdig med signaturen min.

De lot meg se Cameron før operasjonen. De sa jeg måtte forberede meg - det kunne være siste gang jeg så ham i live, og han så ikke bra ut. Jeg gikk inn i rommet der de jobbet med ham. Han var dekket av blod fra topp til tå. Jeg kunne bare så vidt se ansiktet hans, og de hadde dekket til hodet hans med et teppe så jeg ikke skulle se det. Jeg skjønte senere hvorfor.

Jeg kollapset i venterommet mens jeg ventet på familien min. Så så jeg Connor, før noen tok meg med til operasjonssalen hvor de fortsatt jobbet med Cameron. Familien min hadde kommet, og ventet på meg. Mange tårer ble felt mens vi ventet på å få vite om babyen min fortsatt var i live.

Mens vi ventet kom to politimenn og snakket med meg om ulykken. De sa at bilen hadde rullet rundt flere ganger, og at Cameron var funnet bevisstløs i veikanten.

Cameron ble operert flere ganger like etter hverandre. Så kom kirurgen og hentet meg og familien min inn i et rom. Han sa at sønnen min fortsatt levde, men at han hadde masse skader. Han sa at da Cameron traff bakken, så må han ha landet på hodet. For tungen var bitt nesten helt av. De hadde sydd den på. Etter at de åpnet Cameron, oppdaget de at han hadde brukket noen ribbein, som hadde punktert en lunge og milten. De måtte fjerne milten, og fikse lungen. Han var lagt i respirator og de andre operasjonene måtte vente til neste dag, for Camerons vesle kropp taklet ikke mer nå. Han ble lagt inn på barneintensivavdelingen, og Connor lå på barneavdelingen.

Dagen etter fikset de armen til Connor. Like etterpå hadde Cameron sin tredje operasjon. Hjernen hans hadde begynt å hovne opp, og de måtte operere inn en monitor som overvåket presset i hjernen.

Den tredje dagen ble hevelsen i hjernen for stor. Presset var ekstremt høyt, og han måtte hasteopereres for fjerde gang. De måtte fjerne deler av hodeskallen for å lette på trykket, ellers ville han dø.

Dette var den dagen jeg fikk vite hvor ille Camerons hjerneskade var. Nevrokirurgen snakket med meg og familien min, og sa at Camerons hjerne var mørbanket med dype kutt overalt. For å gjøre en lang historie kort, sa han at sønnen min ville være en grønnsak resten av livet, og aldri kunne kobles fra livsforlengende hjelp. Han sa at Cameron aldri ville bli bedre, og at han faktisk kunne bli dårligere. Hvordan kunne han bli dårligere enn dette? Hele verden hadde rast sammen de siste dagene, og her var det en mann som sa at sønnen min kunne bli dårligere! La oss bare si at denne dagen nesten var verre enn den første.

Den fjerde dagen ble Connor skrevet ut fra sykehuset, og Cameron hadde sin femte operasjon. De fjernet monitoren i hjernen til Cameron for de hadde gjort alt de kunne, og trengte ikke monitoren lenger.

Dag etter dag ba jeg for barnet mitt. Millioner ba for ham - venner og familie, til og med fremmede kom for å be for ham. Det var det eneste håpet vi hadde. Vi trengte et mirakel.

Et par dager senere fikk jeg den grusomme beskjeden - Camerons hjerneskade var så alvorlig at kroppen sultet seg selv ihjel. Det var to valg - la ham sulte ihjel, eller stoppe den livsforlengende hjelpen nå slik at han slapp smerten.

Jeg ga ikke opp ennå. Jeg ville høre noen andres vurdering. To spesialister ble flydd inn for å vurdere Cameron. Jeg håpet og ba om at de skulle ha bedre nyheter. Men de sa akkurat det samme.

Jeg måtte ta et valg. Jeg visste jeg måtte det, men jeg klarte ikke. Først da jeg fikk holde Cam og kunne kjenne ryggraden, hoftene og halebeinet hans gjennom klærne, innså jeg at jeg var egoistisk. Jeg kunne ikke la sønnen min sulte ihjel bare for at jeg skulle få noen ekstra dager sammen med ham. Det var ikke måten å avslutte livet hans på. Han fortjente å slippe å lide mer. Det var da jeg tok valget.

13. mai 2013 reiste halve hjertet mitt til himmelen. Det er en dag jeg aldri vil glemme. Han sovnet inn ikledd en apedrakt mens vi spilte hans favoritt bibel-CD. Rommet var fullt av familie og venner, og Cameron lå i armene mine.

En kriminaltekniker sa at Cameron ikke hadde vært skikkelig fastspent i bilstolen. Da bilen krasjet, hadde spennen over brystet knekt, noe som førte til at Cameron hadde blitt kastet ut av bilen. Han sa at dersom Cameron hadde sittet bakovervendt, og med selene riktig festet, ville han sannsynligvis levd i dag.

Det er derfor jeg, Holly Wagner (Camerons mor), utdanner meg som Child Passenger Safety Technician og opprettet facebooksiden Camerons Story is Saving Lives. Camerons historie kan redde liv. Jeg vil at minnet om ham skal leve evig.

Neste gang du fester barnet ditt (eller andre barn) i bilen, ønsker jeg at du er sikker på at barnet er sikret rett, og at du alltid kjører trygt. Jeg unner ingen andre å oppleve den smerten og lidelsen mitt barn og min familie har vært gjennom.

13. mai 2013 fikk Cameron vingene sine. Foto: privat13. mai 2013 fikk Cameron vingene sine. Foto: privat

Besøk Facebooksiden Camerons Story is Saving Lives

– Forferdelig vondt for foreldrene

Carina Henske sier det må være helt forferdelig å vite at barnet kunne vært i live om hun hadde sikret det rett.

– Norge og Sverige er litt i særstilling når det kommer til fokus på at barn skal sitte bakovervendt, men også i USA er det fokus på det. Men det er klart at det er større forhold der. I USA er det også standard med et klips på selene tvers over brystet. At denne knakk, vitner om hvor mye kraft det kan bli i en liten barnekropp ved en slik kollisjon, sier hun.

Henske forteller at det ideelt sett ikke skulle vært lov til å selge forovervendte bilstoler til barn under tre år.

– Men man kan ikke gi andre ansvaret ved å si at de skulle sagt ifra. Det er foreldrene selv som har plikt til å sikre barna sine riktig. Vet man ikke hvordan, må man finne informasjonen, sier Henske.

Informér de som gjør feil

De fleste av oss har vært i situasjonen: Du ser et lite barn sittende forovervendt, kanskje til og med i forsetet i bilen. Selene er kanskje vridde, og du vet at barnet burde vært sikret bedre. Men så tør du ikke å si noe.

– Jeg forstår folk som ikke sier noe. Så lenge barnet er over 15 måneder gammelt, og airbagen er avskrudd, er det jo ikke ulovlig. Og man vil jo ikke være brysom eller plagsom. Men det går an å informere og si: «Vet du at det er fem ganger tryggere for barnet å sitte bakovervendt?» Da oppfattes det kanskje ikke like mye som kritikk, sier Henske.

Hun sier det er lite man kan gjøre, annet enn å informere. Det går an å bestille brosjyrer fra Trygg Trafikk som kan leveres ut i barnehagen, eller man kan be barnehagen lenke til Trygg Trafikk på nettsidene deres, eller på for eksempel månedsplanen. Det går også an å be barnehagen ha fokus på bilsikring, og hvis man mistenker at barn sikres feil, kan også barnehagen be politiet komme og ta en kontroll.

– Men ser du at barnet er mangelfullt sikret, for eksempel at bilstolen står løst i bilen, bør du si ifra, oppfordrer Henske.

Les også: – Barn under fire år bør sitte bakovervendt også i taxi

Vet hva som er riktig, velger feil

Men hun mener at folk flest i Norge vet at barn bør sitte bakovervendt. Kanskje med unntak av enkelte grupper, for eksempel innvandrere som ikke kjenner til vårt regelverk.

– Men en del av de som har små barn forovervendt vet at bakovervendt er best. De tenker vel at det ikke er så farlig, og er kanskje ikke klar over hvor stor forskjell det egentlig er for barnets sikkerhet, sier Henske.  

Les også:

Barn må nå sitte lenger bakovervendt i bil

Bak-frem er rett vei!

Mange barneforsikringer er for dårlige

Vridde seler sikrer dårligere

Mange foreldre er bevisste på å sikre barna sine riktig i bilen, og har dem bakovervendt. Men et vanlig problem som gjør at barnet sitter litt mindre trygt i bilen, er at selene er vridd.

– Der selen er vridd, blir det et svakt punkt. Og en vridd sele vil heller ikke ligge helt inntil barnets kropp. En god regel er å alltid sjekke at selen ikke er vridd når du fester barnet i bilstolen. Sjekk også helt inntil festet, sier Henske.

Les også: – Reduserer risikoen for alvorlig skade og død med 90 prosent

Helse og livsstil
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus