Meny

– Ikke farligere enn virkeligheten

1942 - NOEN Å STOLE PÅ (2000): En laiv om okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, oppført på Herdla utenfor Bergen. Tidlig om morgenen ved soloppgang kom fiskerne tilbake med dagens fangst. Bildet er tatt med en Graflex, den tidens pressekamera. Foto: Britta K. Bergersen.
1942 - NOEN Å STOLE PÅ (2000): En laiv om okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, oppført på Herdla utenfor Bergen. Tidlig om morgenen ved soloppgang kom fiskerne tilbake med dagens fangst. Bildet er tatt med en Graflex, den tidens pressekamera. Foto: Britta K. Bergersen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tidsreisende cowboyer, huldre og dragqueens. Som «laiver» lever man flere liv.

Levende rollespill, populært kalt laiv, har eksistert i Norge siden slutten av 1980-tallet. Denne helgen arrangeres den første helnorske laivkongressen «Spillerom» i Trondheim.

– Vi håper kongressen kan virke samlende på et miljø som i utgangspunktet er geografisk spredd. Det blir en god blanding av korte laiver, workshops, paneldebatter og foredrag for folk fra hele landet, sier medarrangør Karete Jacobsen Meland.

Som billedgalleriet over viser er det tematiske spennet til laiver stort. Mange laiver er satt til fantasiunivers med alver og orker som dem man finner i «Ringenes Herre»-filmene. Men laiv har også vært brukt til å skildre historiske drama, westerngenren, samfunnssatire og nyere historie.

– I utgangspunktet kan laiver ha den samme tematiske bredde som film og bøker, men tradisjonelt har det vært flest laiver i fantasygenren, med handling satt til middelalderaktige miljøer. Men stadig flere laiver tar for seg andre tema, sier forfatter av boka «Laiv – Levende rollespill», Hanne Grasmo, til ABC Nyheter.

Hun har vært med i det norske laivmiljøet siden 1992, og vært medarrangør av en rekke laiver. I 2011 var hun med på å arrangere laiven Just a little lovin', som handlet om aids-epidemien og homomiljøet i USA på tidlig 80-tall. Laiven har siden også vært satt opp i Sverige og Danmark. I Sverige vakte den en viss debatt i avisen Expressen, der det ble spurt om det var riktig å behandle en slik tematikk i laivformatet.

Det har også vært satt opp andre samfunnskritiske laiver i Norge, som AmerikA (2000) der man arrangerte laiv i en søppelinstallasjon på Youngstorget i Oslo, og PanoptiCorp (2003), som er en satire over reklamebransjen.

– Det finnes historiske laiver, som har tatt for seg ting som unionsoppløsningen i 1905, laiver satt til andre verdenskrig, science-fiction-laiver og mye mer, sier Grasmo.

– Laiv er ikke bare en hobby, det er et kulturuttrykk som både blir brukt til kunst, pedagogikk, til arbeid og hobby, sier Grasmo.

En laiv kan vare fra tre-fire timer til en hel uke. Ofte vil spillerne være «i rolle» hele tiden, og det regnes som dårlig stil å snakke om ting som ikke vedrører spillet (dette kalles å «off-laive»).

Dypdykk i rollen og innlevelse er målet for mange. En gjennomsnittlig norsk laiv kan ha alt fra 15 til flere hundre deltakere, mens man i Tyskland ser arrangementer med opp mot 5000 deltakere.

Les også: Inn i eventyret

Å leve i en film

RØD OKTOBER (2011): Laiv satt til AKP (ml)s høstleir 1975, der deltakerne spilte kommunistiske kadre. Foto: Marianne Gunderson. RØD OKTOBER (2011): Laiv satt til AKP (ml)s høstleir 1975, der deltakerne spilte kommunistiske kadre. Foto: Marianne Gunderson.

Noen søker seg til laivene på grunn av de fine kostymene, og bruker timevis på å gjenskape historisk korrekte antrekk. Andre synes det å prøve seg som amatørskuespiller i det improviserte samspillet er det mest spennende. Noen lærer seg gammeldagse håndverk eller andre praktiske ferdigheter som kan være nyttige for rollene deres å kjenne til.

– Det eneste fellestrekket ved folk som laiver er opplevelsen av å leve en historie, som å være fysisk inne i en bok eller inne i en film. Noen bruker det til en form for selvutvikling, mange søker å oppleve sterkere følelser enn hverdagen byr på. Forelskelse, sorg, sinne og glede. Noen sier de blir litt «opplevelsesjunkier», slik noen elsker å hoppe fallskjerm eller stå ned bratte fjellbakker på ski, sier Grasmo.

– Å se en bra film eller lese en god bok kan gi voldsomme følelsesopplevelser. Det er det samme med laiv, bare mange ganger sterkere. Det er fordi du opplever historien med hele kroppen, og selv skaper den sammen med andre deltakere.

– Kan dette være farlig?

– Virkeligheten er alltid farligere. Hvis man skal spille en som har en psykose har man alltid et sikkerhetsnett, du kan alltid gå ut av rollen, og andre kan stanse deg. Men hvis du faktisk selv har en psykose er det en annen sak, sier Grasmo.

– Det er farligere å delta i en sekt enn å leke at man er med i en sekt. Laiv er ikke på ekte, det vet du og de andre. Det er klart det kan påvirke deg; du kan bli lei deg eller redd på ordentlig, men det er likevel langt mindre farlig enn om du skulle oppleve det i virkeligheten.

– På samme måte som de beste bøkene kan endre folks syn på verden og seg selv tror jeg de beste laivene kan gjøre det samme.

Det finnes ikke noe manus for laivens forløp. Man får utdelt en rolle, med noen mål, motivasjoner og kontakter. Siden utvikler handlingen seg basert på improvisasjon. Det er heller ikke publikum, laiverne «opptrer» kun for hverandre.

Les også: Rollespill skal hindre ulykker

Flere tusen laivere

EN HÅNDFULL TID (2008): Laiv på Røros, satt til eventyrriket Allfirda. Arrangementet foregikk på 1600-tallsgården Mølmannsdalen. Foto: June Witzøe.EN HÅNDFULL TID (2008): Laiv på Røros, satt til eventyrriket Allfirda. Arrangementet foregikk på 1600-tallsgården Mølmannsdalen. Foto: June Witzøe.

Det foreligger ingen nøyaktig oversikt over hvor mange som laiver i Norge, men nettsamfunnet Laivforum.net har i skrivende stund 2894 medlemmer. Man kan trygt anta at flere enn dette har vært borti laiv som hobby, kunstuttrykk, teamutvikling på jobben eller del av undervisningen på skolen gjennom årenes løp.

Det finnes aktive laivmiljøer i blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Larvik og Stavanger. I dag foregår mye av annonseringen og rekrutteringen via Facebook, men fremdeles registrerer de fleste laivarrangører sine arrangementer også på kalenderen til nettstedet laiv.org.

– Jeg vet ikke hvor mange laivere det finnes i Norge i dag. Faktisk hender det fortsatt at jeg møter folk som har søkt seg frem til informasjon om laiv via for eksempel min bok eller info på nett, og satt i gang på egenhånd, sier Grasmo.

Laivene er i all hovedsak ikke-kommersielle og dugnadsbaserte aktiviteter. Men det finnes enkelte kommersielle tilbud, som eventbyrået Tidsreiser.

– Både arbeidslivet og ideelle organisasjoner bruker metoder som kan minne om laiv i noen av sine kursopplegg, sier forfatteren.

I 2012 sendte NRK dramaserien «The Spiral», et europeisk samarbeidsprosjekt som blant annet brukte elementer fra levende rollespill.

Les også: Spillbar litteratur

Laiv på supermarkedet

ONCE UPON A TIME (2005): Smeden Canton jobber i småbyen Gibson i Wyoming i 1887. Foto: Anne Isene.ONCE UPON A TIME (2005): Smeden Canton jobber i småbyen Gibson i Wyoming i 1887. Foto: Anne Isene.

Laiv finnes også i de andre nordiske landene, og er en svært populær aktivitet for barn i Danmark. Der kan man finne laivutstyr som latekssverd og kostymer i ordinære supermarkeder. I Norge må man til spesialforretninger som Outland for å finne slikt, hvis man ikke vil lage det selv.

På den årlige nordiske laivkonferansen Knutepunkt møtes laivere fra hele verden og utveksler erfaringer. Denne konferansen går på rundgang mellom de nordiske landene, og ble i fjor avholdt i Norge. Grasmo var en av de opprinnelige initiativtagerne til kongressen.

– Det produseres i dag mye informasjon på engelsk, og folk fra hele verden er med. Det er spennende å se hvordan dette sprer seg i flere retninger, sier hun.

«Nordisk laiv» har de siste årene blitt et begrep blant rollespillinteresserte internasjonalt, og spill med opphav i blant annet Norge har også blitt satt opp i for eksempel USA, som har en lang laivtradisjon som skiller seg noe fra den nordiske varianten.

– Vi ser også hvordan laivmediet sprer seg til samtidskunst og teatermiljøer, der folk gjør sine egne greier ut av det, sier Grasmo.

(Artikkelforfatteren er selv aktiv laiver og rollespiller).

Saken fortsetter under bildetLOOSE ENDS AND STIFF UPPER LIPS (2005): En laiv basert på den britiske forfatteren P.G. Wodehouses satiriske skildringer av britisk overklassemiljø på 30-tallet. Her er artikkelforfatteren avbildet som butler Sinclair Silversmith, som var nødt til å forkle seg som maharajaen av Ramastan for å sørge for at oberstens forlovelse kunne brytes. Datteren «Jasmin» (en av de andre tjenerne) ved hans side. Et kamera av typen Weltini fra 1937 er brukt til å ta bildet. Foto: Andreas Berg. LOOSE ENDS AND STIFF UPPER LIPS (2005): En laiv basert på den britiske forfatteren P.G. Wodehouses satiriske skildringer av britisk overklassemiljø på 30-tallet. Her er artikkelforfatteren avbildet som butler Sinclair Silversmith, som var nødt til å forkle seg som maharajaen av Ramastan for å sørge for at oberstens forlovelse kunne brytes. Datteren «Jasmin» (en av de andre tjenerne) ved hans side. Et kamera av typen Weltini fra 1937 er brukt til å ta bildet. Foto: Andreas Berg.

Helse og livsstil
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus