Meny

Oppdretter vil redde utrydningstruet lundehund

KENNEL: Tove Strandmoe (54) vil at den utrydningstruede lundehunden skal overleve, og har startet en liten kennel med tre hunner. Her har hun Urd på fanget. Nærmest henne er Rappi (foran) og Petra. Lengst til høyre går Mikkel, en hann Strandmoe har på besøk. (FOTO: Carl Martin Nordby)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tove Strandmoe og andre oppdrettere gjør en innsats for å redde den særnorske lundehunden. Rasen er truet, men det er håp i sikte.
De norske hunderasene

* Det finnes sju norske hunderaser, og seks av dem utrydningstruet. Norsk elghund grå, som er utpekt som Norges nasjonalhund, er ikke i faresonen. For norsk elghund svart og den norske harehunden dunker ser det foreløpig ganske bra ut. Det står verst til for de to andre harehundene; haldenstøver og hygenhund. Buhund, som er en gjeterhund, og lundehund er litt mindre utsatt.

* Norsk Kennel Klub anser alle de norske rasene for å være en viktig del av norsk kulturarv.

Bortsett fra navnet har ikke lundehunden noe å gjøre med lundefuglen. Hunden brukes ikke til lundefuglfangst lenger. Heldigvis. I hvert fall for den vakre og fredede fuglen som hekker i bratte fuglefjell flere steder langs norskekysten.

I dag er lundehunden mer utsatt for å bli utryddet enn lundefuglen. Noen oppdrettere har imidlertid tatt på seg jobben med å sikre at hunderasen overlever. Det gjør de i tett samarbeid med Norsk Kennel Klub og Norsk Lundehund Klubb.

– Vi må jo sørge for at denne flotte og karakteristiske hunden lever videre. Det er en fantastisk hund, konstaterer Tove Strandmoe mens fire livlige lundehunder løper rundt om på den snødekte gårdsplassen.

Se også: Også hunder kan sykle

Fra Værøy eller deromkring

Strandmoes tre lundehundtisper – Rappi, Petra og Urd – kjemper om hundeeierens oppmerksomhet. Mikkel, hannen som er besøk, er de ikke så interessert i. Det har i hvert fall ikke blitt noen paring, noe som naturlig nok er en viktig del av det å bevare rasen for framtiden.

– Jeg har lånt Mikkel av en annen eier, men det ble ikke noe fart på sakene. Kanskje jeg var litt for sent ute. Om noen dager skal jeg prøve med en annen hann. Vi får se om det blir et kull i løpet av vinteren. Jeg håper det, sier Strandmoe, som er styremedlem i lundehundklubben.

Hun startet den lille lundehundkennelen med Rappi, som ble født på sommeren i 2009. Det har blitt ett valpekull hittil, men det blir trolig flere.

– På landsbasis ble 2012 et godt år med tanke på antall lundehundvalper. Det har til sammen blitt 76 stykker, over 20 flere enn i 2011. Vi får håpe 2013 blir enda bedre for denne norske spisshundrasen med sitt særegne utseende og sine spesielle egenskaper, bemerker 54-åringen.

Strandmoe bor i Sandefjord kommune, langt fra nærmeste fuglefjell hvor det yrer av lundefugl om våren og sommeren.

I gamle dager ble lundehunden brukt til å fange hekkende fugl – og da særlig lunder og eggene de ruget på inne i huler – langs store deler av kysten. Måstad, et lite, avsidesliggende og avfolket sted på Værøy i Lofoten, regnes som lundehundens opprinnelsessted.

Se også:   Dyrene kaster seg over julegavene

Reddet av oppdretter på Hamar

Det er riktignok ikke sikkert at lundehunden er fra Værøy. Den kan være fra et annet sted i Nord-Norge, eller Norge for øvrig.

Det er også usikkert hvor gammel lundehund- rasen er. De første skriftlige kildene som beskriver den, stammer fra Nord-Norge på 1500-tallet. Men hunden er sannsynligvis mye eldre enn det, tror lundehundentusiast Ingvild Espelien. Hun har skrevet store deler av «Lundehundboka», som ble utgitt i juli.

– På 1930-tallet var det bare noen titalls lundehunder igjen i verden. Alle disse befant seg på Måstad på Værøy, hvor de levde i lag i flokk. Rasen hadde kanskje forsvunnet om det ikke hadde vært for oppdretteren Eleanor Christie og hennes ektemann Wilhelm F.K. Christie. I 1939, da de bodde på Hamar, fikk de tilsendt tre tisper og én hann fra Værøy. De avlet videre på disse, og sendte noen tilbake til Måstad. Dette ble rasens redning, forteller Espelien, som selv har tre lundehunder.

Det koster cirka 12.000 kroner for en valp. Alle som kjøper en, forplikter seg til å bidra til bevaring av hunderasen. Først og fremst ved at hanner lånes ut til paring, og at man legger til rette for at hver tispe får minst ett kull.

– I dag er det cirka 1200 lundehunder på verdensbasis. Nesten halvparten av dem er her i Norge. I USA er det faktisk et par hundre lundehunder, og som i Norge drives det også der målrettet oppdrett. Rundt om i Europa er det flere land med lundehundoppdrettere. Det er med andre ord mye å bygge videre på, sier Espelien.

Men litt av jobben må altså lundehundene gjøre selv.

Les også: Fire av ti kjæledyr er overvektige

Huleekspert med seks tær

Den lille lundehunden har flere egenskaper som den er helt alene om, og som har gjort den til en huleekspert. Den har blant annet seks tær på alle labbene. Og alle tærne har en funksjon, ifølge lundehundeier Tove Strandmoe.

– Det er tåa på innsiden av den såkalte ulvekloa som er spesiell. Og ulvekloa er ikke bare en skinnfille som henger løs. Teorien er at lundehunden har utviklet den sjette tåa i forbindelse med jakt på lunder og andre fugler i ulendt terreng. Lundene hekker inni små huler i de bratte fuglefjellene, og lundehundene kommer seg både inn og ut av disse hulene. Det har sikkert også vært nyttig med seks tær når hunden skulle klatre ned fjellsidene, sier Strandmoe.

I tillegg har lundehunden tre andre spesialiteter som gjorde at den egnet seg godt som fuglefanger. Den kan lukke det ytre øret, sannsynligvis for å hindre at det kommer jord inn i ørene når den beveger seg i huleganger.

Den kan også bøye hodet helt bak på ryggen, noe som gjør at den enkelte kan komme ut fra trange steder. I tillegg har den svært bevegelige skulderledd, både for- og bakbeina kan føres rett ut til siden. Det har sin misjon når den klatrer, og hadde sin misjon når den var inni en lundefuglhule.

 

Fakta om lundehunden

* Norsk spisshundrase som sannsynligvis er eldre enn 500 år. Det er usikkert om lundehunden er en etterkommer av en urhund eller om den er avlet fram, for eksempel ved selektiv bruk av små buhunder.

* Mankehøyden på en lundehund er rundt 35 centimeter, og den veier bare seks-sju kilo. (Gjennomsnittet er 35-38 cm og sju kilo for hanner, og 32-35 cm og seks kilo for tisper.)

* Rødbrun/gulbrun er lundehundens hovedfarge. Den har ofte hvit buk og hvite partier rundt halsen, for eksempel hvit krage. Tidligere fantes det også en lundehundtype som var svart og hvit, eventuelt svart og hvit med rødbrune partier. Denne varianten har imidlertid dødd ut.

* Det er mellom 550 og 600 lundehunder i Norge, og rundt 1200 på verdensbasis. Utenom Norge er det flest lundehunder i Finland, USA, Sverige og Danmark.

* Lundehunden var tidligere en fuglefanger, og den var spesielt flink til å ta lundefugl. Hunden fanget lunder og egg i kjeften, og leverte dem uskadd til eieren.

* På 1850-tallet begynte man å fange lundefugl med garn, og senere med skytevåpen, og dermed ble lundehunden mindre viktig. I 1899 ble garnfangst riktignok ulovlig, og etter hvert ble jakttiden innskrenket. Men utover på 1900-tallet var lundefuglfangsten likevel på hell, og det ble stadig mindre interessant å fange denne fuglen som ikke ble totalfredet før i 1989.

* I dag er lundehunden først og fremst en allsidig familiehund, og den trives spesielt godt sammen med andre lundehunder. Den er en utholdende atlet, en vokter som bjeffer når det kommer fremmede, og en som liker godt å ligge helt i ro.

* Den kan også trenes opp til å være brukshund, for eksempel til å spore opp skadeskutte dyr for et jaktlag. Som sporhund er den langsom, men nøye.

* Det jobbes for å øke bestanden av lundehunder i et samarbeid mellom oppdrettere, Norsk Lundehund Klubb og Norsk Kennel Klub.

* Link fra National Geographic (journalisten var tilfeldigvis på besøk på Værøy under lundehundtreffet i juli): http://bit.ly/TXrBws

Kilder: www.nkk.no, www.lundehund.no, «Lundehundboka» av Ingvild Espelien.

 

Helse og livsstil
Populært