Meny

Slik snakker døende om livet

Historier som peker mot at man er del av en større sammenheng, som tilknytningen man har til andre mennesker, er viktig å fortelle for mennesker som snart skal dø. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Historier som peker mot at man er del av en større sammenheng, som tilknytningen man har til andre mennesker, er viktig å fortelle for mennesker som snart skal dø. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Læreren som gjorde en forskjell, huskes fortsatt på dødsleiet, mens jobben er et ikke-tema.

(ABC Nyheter): Førstelektor Oddgeir Synnes har holdt kurs i skriving og fortelling for dødssyke mennesker, noe han syntes frembragte så interessant materiale at han ønsket å jobbe videre med det. I en doktorgradsavhandling tar han for seg fortellingene til 51 mennesker som hadde kort tid igjen å leve. De ble gitt åpne oppgaver hvor de selv skulle belyse det de var opptatt av.

— Det påfallende var at ingen snakket om arbeid. I tidligere studier av eldres livsfortellinger har arbeidsetikk ofte vært mer fremtredende, de har fremhevet at de har arbeidet hardt og gjort sin plikt. I den grad personene i min studie fortalte om jobb, var det at de savnet jobbfellesskapet, sier Synnes til ABC Nyheter.

Les også: Dette angrer døende på ved livets slutt

— Det er ikke de materielle verdier som er viktig, men verdier som peker mot at man er del av en større sammenheng – tilknytning til andre mennesker, stedet man er oppvokst, tidligere generasjoner, natur, kunst og religion.         

Enkeltmennesker

Det de dødssyke var mest opptatt av, var å fortelle at de har vært viktig for andre, og at andre har betydd noe for dem. Omsorgen de selv har gitt sine barn, og sin egen oppvekst i et kjærlig hjem, er tema som går igjen. Men det er ikke bare de nærmeste som spiller en stor rolle i livet, ifølge Synnes. Også møter med mer perifere mennesker blir trukket fram som viktige.

— Mange trekker frem lærere som har sett dem, eller motsatt, negative møter med lærere. En mann på dødsleiet fortalte om en lærer som hadde sagt: «du blir ikke bossmann en gang». Det kunne han aldri glemme. Noen år senere hadde han blitt lastebilsjåfør, og da han så læreren på gaten, kjørte han bort, rullet ned vinduet og ropte triumferende: «Hei, lærer, her er han som ikke kunne bli bossmann en gang».

Synnes mener fortellingen illustrerer hvor viktige enkeltmennesker kan være, på godt og vondt. De ulike fortellingene viser betydningen av å bli sett, eller i motsatt fall, at man ikke har blitt sett.

Les også: Dette gjør 250.000 nordmenn hver dag

Tidligere opplevelser

I Synnes’ materiale finnes både fortellinger og dikt. Materialet ble samlet inn ved en sengepost og en dagavdeling. Ved sengeposten var deltakerne kommet mye lengre i sykdomsforløpet, de hadde ingen «frisk» hverdag å snakke om lenger, og fortellingene kretset ofte rundt fortiden.

Les også: Dette bekymrer oss mest med å bli eldre

– Det kan være små rampestreker de gjorde som barn, en søndagstur på fjellet der pappa hjalp dem opp den tunge bakken, og beskrivelser av barndommens gate, med skildringer av farger på hus og navn på barna som lekte der.

Historiene fungerer ifølge Synnes som identitetsmarkører som plasserer dem blant familie og venner og i en større sammenheng.

— De ønsker å vise at de har vært noe annet enn den skrøpelige pasienten de er blitt. 

— Spør meg om hva som er

Ved dagavdelingen var deltakerne i snitt yngre enn ved sengeposten, og diagnosen lå nærmere i tid. Selv om det også her var mange som fortalte om fortiden, var det et større behov for å fortelle om hverdagen og å snakke om sykdommens inntreden i livet. Et eksempel er følgende dikt, skrevet av en kvinne i begynnelsen av 40-årene:

«Du spør meg om hva

som har vært viktig i livet mitt -

som om det allerede er fortid


men skjønner du ikke

mitt liv ble truet

før jeg hadde lært å elske det

mitt liv ble ødelagt før jeg hadde våget å leve det


spør meg ikke om hva som

har vært

spør meg om hva som er»

Les også: Du kan være sykere enn du tror

Lykke og fortvilelse

For mange var humor en viktig måte å takle sykdommen på. Noen orket ikke fortelle lange historier, men kom heller med vitser eller humoristiske bemerkninger. En kvinne som ikke var så snakkesalig, bidro med dette lille diktet:

«I dag er det høst

 Jentene går med hengebrøst

 Og guttene har lite løst

 Da er det høst.»

Også det å finne en finne en positiv fortolkning av sykdommen var noe å hente støtte i. En kvinne fortalte at diagnosedagen var den dagen hun merket at hun var lykkelig – idet hun ble bevisst kjærligheten hun ble omhyllet av fra venner og familie.

— Men ikke alle klarer å skape en positiv fortolking av sykdommen, og i mange fortellinger kommer sorgen og fortvilelsen over vissheten om at man skal dø frem. Og selv for de som makter å gi sykdommen en positiv fortolking, er dette noe som raskt kan endre seg. Den samme fortelleren som fortalte at hun var lykkelig den dagen hun fikk diagnosen, kommer i andre fortellinger frem med en langt mer ambivalent holdning.

Synnes er tilknyttet Betanien diakonale høgskole i Bergen. Studien «Forteljing som identitetskonstruksjon ved alvorleg sjukdom» er finansiert av Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering, og skal ferdigstilles til våren ved Det teologiske Menighetsfakultet.

Les også: Slik får du i deg nok fiber

Les flere nyheter

Helse og livsstil
Populært