Et helvetes bursdagsbarn:Fanden har bursdag
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Fandens eufemismer
• Fanden omtales ofte som Styggen, Styggen selv, Styggemannen eller Vondemannen.
• Puke, fra det norrøne «púki», betød i gammel folketro «liten djevel» eller «ond ånd», og ble også brukt om Fanden. Også kjent som Puck hos Shakespeare.
• Fanden kalles noen steder Skotteren, etter det gammelnorske «Andskoti» som betyr Djevelen.
• Gamle-Erik, Mester Erik, Gammel-Sjur og Rødesimon er folkelige skandinaviske kallenavn på Fanden og Djevelen.
• Djevelen og Fanden kalles i flere dialekter også Tykje.
• Fanden omtales gjerne som Haltefanden, fordi han ifølge folketroen har hestefot på det ene beinet og halter når han går.
• Den middelalderske tittelen for bøddelens dreng, Rakkeren, ble også brukt om Fanden.
• Fanden og Djevelen betegnes ofte som Mørkets prins eller fyrste.
• Mefistofeles (eller Mefisto) er navnet på en demon utsendt av Satan, best kjent fra Goethes «Faust».
• I Bibelen omtales Fanden som Satan. Satans egentlige navn uttales ikke, han omtales heller som Djevelen (av det latinske diábolus, eller diaboli, som betyr «baktaler») – til forskjell fra «en djevel», som er en av mange. Satan går også under navnene Beelzebub, Belial, Den gamle slangen, Den store dragen, Fristeren, Løgnens far og Lucifer, som betyr «lysbæreren». Han omtales dessuten som frafallen engel og Guds fiende.
• Satan-figuren i islam kalles på arabisk al-Shaytan eller Iblis.
• Banneordet «faen» er en forenklet form av «fanden».
(Kilder: «Julens myter» av Birger Sivertsen, Wikipedia, Store Norske Leksikon)
«Jeg har en levende fornemmelse av at vi nu med raske skritt driver mot katastrofe. Og denne katastrofe later til å ha valgt Fandens geburtsdag som sin spesielle virkedag ...»
I Max Mausers (Jonas Lie, red.anm.) nyutgitte krimbok, «Natten til Fandens geburtsdag», sirkler den nifse handlingen, med truende varsler, gamle sagn og mystiske kreditorer, rundt den 11. desember, eller «Fandens fødselsdag».
Ifølge folketrua har Den onde selv – Mørkets fyrste og Guds fiende – bursdag på denne skjebnesvangre merkedagen midt i desember, og da er det er ikke annet å vente enn ulykksalige følger.
Det uhyggelige fødseldagsbegrepet har imidlertid et høyst prosaisk opphav – i økonomiske bekymringer.
Tung tid
På 1600-tallet ble det bestemt at renter og avdrag i blant annet tømmermarkedet skulle betales to ganger i året i Danmark-Norge. I Norge var det avregning i juni, mens danskene hadde sin termin i desember.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Her steines Satan
– Begrepet «Fandens fødselsdag» ble først brukt om 11. desember i Danmark, fordi denne datoen var en av landets store oppgjørsdager. Da forfalt alle halvårlige forpliktelser, opplyser økonomihistoriker Lars Fredrik Øksendal, ved Institutt for samfunnsøkonomi på Norges Handelshøyskole.
– Og betegnelsen «Fandens fødselsdag» reflekterer vel at dette kunne oppleves som tyngende for både næringsdrivende og privatpersoner, påpeker han.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenOm Fandens fikk sin bursdag den 11. desember av finansielle årsaker, var datoen likevel skummelt nærme vintersolverv og julens religiøse ritualer.
I folketrua var det ikke en gang vits i å fiske på Fandens fødselsdag – da ville du ikke få annet enn fjesing og knurr likevel. Det var dessuten lurt å være på vakt rundt jul generelt, på denne tida var nemlig de mørke kreftene særlig aktive. Det var dessuten uklokt å snakke høyt om Fanden – om du ikke ville ha ham på besøk.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Djevlene kan dø ut
I boka «Julens myter – overtro og tradisjoner», skriver Birger Sivertsen: «En skikkelse som var fryktet i 'de sterke døgn' var Fanden. Det var imidlertid nesten ingen som omtalte ham som det, for da kunne man kalle på ham.»
Folkelige navn
I norsk tradisjon er Fanden et folkelig navn på Djevelen eller «Den onde». Folketruas Fanden er imidlertid ikke fullt så fryktinngytende og farlig som Djevelen fra Bibelens univers.
– Fanden er et resultat av «bondens bibel» – folketrua. Og Fanden kunne nok være skummel, men også litt narraktig, forteller Ronald Grambo, folklorist og forfatter av boka «Djevelens livshistorie. Scener fra en travel tilværelse».
– Mange eventyr og sagn handler for eksempel om Fanden som blir lurt, som i folkeeventyrene «Fanden i nøtta» og «Fanden og futen». Men man skulle selvsagt være litt forsiktig også. Fanden var en frister, vet du, påpeker Grambo.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Les også: Ikke lenger «Fader vår» i ny Bibel
Navnet «Fanden» kommer muligens av det gammelfrisiske ordet for å friste – «fannen», men kan også ha opphav i det norrøne «fjándi», som betyr fiende. Og Fanden omtales som alt fra Guds fiende, Styggemannen og Rakkeren til Fristeren og Løgnens far.
– Fanden har veldig mange kallenavn, akkurat som Djevelen i Bibelen. På Østlandet gikk Fanden for eksempel gjerne under betegnelsen Puke – det samme som vesenet «Puck» i Shakespeares «En midtsommernatts drøm», mens nordlendingene kalte Fanden for Tykje, forteller Ronald Grambo, og humrer:
– Du vet, kjært barn har mange navn!
