Gammel inntektskilde

SOMMERBILDE: De siste årene har utenlandske tiggere vært et vanlig syn i norske bygater. På samme måte trakk fattige til byene for å tigge også for flere hundre år siden. (Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix)
SOMMERBILDE: De siste årene har utenlandske tiggere vært et vanlig syn i norske bygater. På samme måte trakk fattige til byene for å tigge også for flere hundre år siden. (Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix)

Tiggere har vært et både vanlig og uønsket syn i norske byer i århundrer.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Løsgjengerloven

• Løsgjengerloven, eller lov nr. 5 om løsgjengeri, betleri (tigging) og drukkenskap, ble innført i mai 1900. Gjennom årene er loven blitt endret flere ganger i takt med utviklingen av samfunnet, og en rekke paragrafer er blitt opphevet.

• Løsgjengerloven ble opphevet med virkning fra 1. januar 2006, med unntak av § 11 om betleri (tigging) som ble opphevet med virkning fra 1. juli 2006. Samtidig ble straffelovens paragraf 350 utvidet, slik at det finnes hjemmel til å pågripe eller bortvise tiggere med aggressiv eller pågående atferd.

• Borgere fra alle EU-land kan komme til Norge på turistvisum for tre måneder. Turister har ikke arbeidstillatelse i Norge, men tigging faller ikke inn under kategorien lønnet arbeid eller økonomisk virksomhet. Derfor kan utlendinger tigge fritt i Norge i tre måneder.

• 31. mars 2006 ble det vedtatt å utvide straffelovens paragraf 224, slik at det å forlede eller utnytte noen til tigging er straffbart. Dette rammer eventuelle bakmenn for organisert tigging.

(Kilde: Magasinet Norsk Politi)

På sensommeren i fjor telte politiet 200 tiggere i Oslos gater. Situasjonen var ikke mye bedre den gangen byen het Christiania.

– Christiana var helt inn på 1900-tallet en by med mye synlig tigging. Bare i perioden 1790–1802 ble opp mot 300 personer arrestert for tigging her. Det er ganske mye med tanke på at byen bare hadde rundt 10.000 innbyggere, sier spesialkonsulent i Oslo byarkiv, Johanne Bergkvist.

Hun skrev sin mastergrad om fattigdom, tigging og løsgjengeri i Christiania 1790–1802.

– Akkurat den tidsperioden er interessant fordi det var en reformperiode, med kritikk av den behandlingen folk fikk i tukthusene, forteller Bergkvist.

Tukthusene ble fra 1740-årene tildelt en viktig rolle i det sosiale opprydningsarbeidet. Her kunne alt fra tiggere og løsgjengere til ulydige tjenestefolk og løsaktige kvinner bli tvangsplassert.

Christiania tukthus fra 1741 ble mønster for tilsvarende institusjoner i Bergen, Trondheim og Kristiansand. Forholdene var elendige, med dårlig mat og hardt arbeid.

Fattigdom som latskap

Tigging har ikke alltid vært uglesett. I middelalderen ble det å gi almisser til de fattige sett på som en vei til frelse, og tigging var en akseptert virksomhet for å brødfø familien i trange kår. Så kom reformasjonen, med et nytt syn på arbeidsetikken. Arbeid ble en plikt.

– Å ikke jobbe ble sett på som moralsk forkastelig. Og myndighetene inntok ofte den holdningen at det var folks vilje det sto på. De så sjelden nærmere på årsakene til at folk så seg nødt til å tigge, forteller førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo, Hilde Sandvik.

Myndighetene skilte strengt mellom såkalt verdige og uverdige fattige.

LOVLIG: På 1700-tallet kunne tigging føre deg rett til tukthuset, og tigging var forbudt helt fram til 2006. Nå er det fritt fram, så lenge du ikke plager folk. (Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix)LOVLIG: På 1700-tallet kunne tigging føre deg rett til tukthuset, og tigging var forbudt helt fram til 2006. Nå er det fritt fram, så lenge du ikke plager folk. (Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix)

Ifølge Tukthusanordningen fra 1741 skulle «Selvraadige, Lade, Modvillige, Drukkenbolte, friske, ugudelige og arbeidsføre Betlere (tiggere)» sendes til tukthuset.

Mens verdige trengende, som gamle og syke uten slektninger til å ta vare på seg, fikk fattighjelp i byen de var fra, eller ble satt på legd på landet.

– I praksis var det få som fikk status som verdig trengende, selv om de var for skrøpelige til å jobbe, eller ikke kunne arbeide av andre årsaker. Uansett var støtten ofte for lav til å leve av, så en del spedde på med tigging, forteller Sandvik.

Ikke bare det å tigge, men også det å gi til fattige, var forbudt. Fattighjelpen skulle kontrolleres av myndighetene.

Ny tiggerbølge

Bergkvist har studert politiforhør for å få adgang til tiggernes historier.

– De fattige blir ofte sett på som en taus gruppe i historien, fordi de ikke selv har etterlatt seg noe skriftlig materiale. Men gjennom politiforhørene får man tilgang til en del av deres historie, forteller hun.

Tiggerne på 17- og 1800-tallet besto både av barnefamilier, fattighjelpsmottakere som spedde på støtten med tigging, og syke og uføre som ikke fikk støtte.

– De fleste kom fra andre steder i landet enn Christiania, og det var også overraskende mange utlendinger. Mest svensker, men enkelte kom helt fra de tyske områdene. Også den gangen så myndighetene med skepsis på fremmede tiggere. Folk hadde bare rett til å bli forsørget i sin hjemkommune, så mange ble transportert ut av byene eller ut av landet, forteller Bergkvist.

Tiggerlykken

Utover på 1900-tallet erstattet velferdsstaten gradvis de fattiges behov for å tigge, og forbudet mot tigging ble overflødig.

Løsgjengerloven, og med den forbudet mot tigging, ble opphevet i 2006.

I 2007 ble imidlertid Romania og Bulgaria medlem av EU, noe som gjorde at andre lands fattige kom til Norge for å prøve tiggerlykken.

Bergkvist ser flere likheter mellom det synet mange har på tiggere i dag, og det synet folk hadde på 1700-tallet.

– Man ser skillet mellom uverdige og verdige tiggere også i dag. Narkomane anses som syke, og dermed «verdige» tiggere, mens mange ser bort fra de strukturelle årsakene til nød og mener de utenlandske tiggerne er «uverdige fattige», og heller burde skaffe seg penger gjennom arbeid, forteller Bergkvist.

Personvernpolicy