– Et storartet farvel med gråt og latter

Artikkelen fortsetter under annonsen

Liv Ullmann tok turen direkte fra USA for å kunne delta på bisettelsen til Wenche Foss.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Fakta om Wenche Foss' bisettelse

* Oslo domkirke åpnet dørene klokka 13.

* Like før klokka 14 ankom Wenche Foss' nærmeste familie, etterfulgt av statsminister Jens Stoltenberg. Til sist kom kongeparet og prinsesse Astrid med ektemann.

* Biskop Gunnar Stålsett forrettet under bisettelsen, mens domprost Olav Dag Hauge ledet seremonien.

* Preludium ved domorganist Kåre Nordstoga.

* Salmen «No livnar det i lundar» ble fulgt av inngangsord og bønn.

* Minneord ved statsminister Jens Stoltenberg, teatersjef ved Riksteateret Ellen Horn og avdødes barnebarn Fabian Emil Stang.

* Arve Tellefsen spilte «En moders bønn» av Ole Bull.

* Lise Fjeldstad leste «Våre små søsken» av Inger Hagerup.

* I et opptak fra NRK Radio i 1946 sang Wenche Foss «Ingerid Sletten» akkompagnert av Robert Levin.

* Tekstlesning, koret sang salme 121, «Jeg løfter mine øyne».

* Salmen «Vi rekker våre hender frem».

* Biskop Gunnar Stålsett talte.

* Fader vår, fulgt av jordpåkastelse og velsignelse.

* Salmen «Å leva, det er å elska»

* Til tonene av «Åses død» av Edvard Grieg ble kisten båret ut av barnebarna Fabian Emil Stang og Christian August Stang, vennene Liss Marthinsen og Inger Johanne Fuglesang og sønnen Fabian Stangs venner Morits Skaugen og Harald Knudtzon.* Gunnar Stålsett gikk foran kisten ut. Etter kisten fulgte Fabian og Catharina Munthe. Deretter fulgte kongeparet og statsministeren.

– Dette var et storartet farvel med Wenche. Jeg håper hun fikk være med på en eller annen måte. Folk både gråt og lo. Hun ønsket å dø nå, og jeg tror hun ville vært stolt over bisettelsen, sier hun til NTB

Ullmann tok turen fra USA for å følge skuespilleren til graven.

– Det var utvilsomt verdt turen. Stålsett holdt en skjønn tale, Ellen Horn snakket for oss alle, og barnebarnet hennes var så utrolig god i sin tale, oppsummerer Liv Ullmann.

Les også: Slik var bisettelsen

Lise Fjeldstad og Liv Ullmann forlater Wenche Foss sin bisettelse i Oslo Domkirke. Foto: ScanpixLise Fjeldstad og Liv Ullmann forlater Wenche Foss sin bisettelse i Oslo Domkirke. Foto: Scanpix

Frisør blant kistebærerne

Wenche Foss' frisør og gode venninne Liss Marthinsen var sammen med skuespillerdronningens to barnebarn blant dem som bar kisten ut av Oslo Domkirke.

Liss Marthinsen utviste en stor personlig omsorg for Wenche i alle livets faser og særlig i den siste.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Wenche Foss' barnebarn Fabian Emil sa sine egne minneord til farmoren under seremonien i domkirken. Både Fabian Emil og det andre barnebarnet Christian August Stang var blant de seks kistebærerne.

En annen av kistebærerne var Wenche Foss' gode venninne Inger Johanne Fuglesang, som hjalp Foss med mange praktiske gjøremål.

Også to av sønnen Fabian Stangs gode venner og klassekamerater, Morits Skaugen og Harald Knudtzon deltok i å bære kisten ut av Oslo Domkirke. Wenche Foss var glad i de to vennene og fulgte dem tett i deres oppvekst. De pleiet også et nært vennskap med Wenche Foss i voksen alder.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- En verdig seremoni

Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) mener både humor og varme preget den siste avskjeden med Wenche Foss.

– Det store ved henne var at hun ga et helt folk glede over så mange år. Når man møtte Wenche Foss, møtte man det kraftfulle mennesket som alltid var til stede, og som ga av seg selv, sier Stoltenberg til NRK.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han opplevde at bisettelsen tegnet et flott bilde av skuespilleren.

– Det var en seremoni som var Wenche Foss verdig. Vi hyllet henne, vi minnet henne, men det var også gjennom humor og latter. Hun ga så mye glede og varme til så mange mennesker gjennom et langt liv, sa Stoltenberg til pressen etter bisettelsen.

Stoltenberg mintes de mange møtene han selv hadde med Wenche Foss.

– Jeg gledet meg alltid til å møte henne. Hun strålte jo av ideer, hadde alltid ris og ros og mange kommentarer. Hun hadde jo sterke meninger om alt jeg drev med og nølte ikke et øyeblikk med å gi veldig skarpe kommentarer når hun var uenig med meg, sa han.

Stoltenberg lot seg imponere over Foss' sterke sosiale engasjement.

– Hun var et menneske som støttet de svakeste og dem som har det vanskeligst. Hun var en veldig tydelig talskvinne, og jeg tror de satte pris på at hun var på deres side, sa han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stålsett: - Vi hadde mye å snakke om

Biskop Gunnar Stålsett sier han snakket ofte med Wenche Foss og at de hadde mye å snakke om. Men han var redd for at alle samtalene bare skulle dreie seg om skuespillerdronningens kommende død.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var på TV i 1999 at Wenche Foss ga uttrykk for at hun ville begraves fra domkirken og at nettopp Gunnar Stålsett skulle forrette under seremonien.

– Jeg opplevde det litt problematisk. Da vi kom sammen, var jeg redd for at hun bare tenkte begravelse, for jeg hadde så mye å snakke med henne om, sier Stålsett til NRK like etter at bisettelsen i Oslo domkirke var over.

Stålsett forteller at Wenche Foss hadde en beredskap, en slags forvrengning om sin egen bortgang. Men han understreker at samtalene slett ikke ble sporet inn på hennes død.

Egen Fader Vår

Biskopen mener Wenche Foss hele tiden var bevisst på at hun var en skuespiller, men ikke på en falsk måte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hele livet var en scene for henne, sier den tidligere Oslo-biskopen som synes han var heldig som møtte Wenche Foss så ofte som han gjorde.

– Vi møttes hjemme hos henne og i forskjellige sammenhenger, også bak scenen i teateret. Noen ganger måtte min kone og jeg sitte ned og prate med henne etter teppefall, minnes Stålsett.

Stålsett avsluttet talen med å lese en versjon av Fader Vår som Wenche Foss selv hadde skrevet.

– Det er en bønn som hun selv har skrevet og som hun vil gi videre. Den som forener det dype alvoret og det livsbejaende humøret hun hadde til slutt. Jeg syns dette var den riktige måten å gi henne ordet på.

Les også: Til minne om Wenche Foss