God idé fra sykesenga

Nå ligger jeg utstrakt hjemme og får tiden til å gå ved å hoste, harke, drikke varm saft og lære om Egypt på National Geographic.

De berømte feberfantasi-drømmene helt uten grenser og retningslinjer har jeg også hatt. I natt drømte jeg for eksempel at jeg var det norske utenriksdepartementet. Og da drømte jeg altså ikke at jeg var Gahr-Støre eller en av de ansatte ved UD.

Nei, jeg drømte at jeg var selve bygningen. Victoria Terrasse, heter den vel. Den gamle ærverdige hvite murbygningen som står på skrå nedenfor Slottet. Men i drømmen min stod jeg aldri i ro. Jeg var en bygning med en indre rytme som jeg beveget meg etter. Og jeg hadde ben som jeg strakk ut til siden for hvert beat, ikke helt ulikt Langbein i avslutningssekvensen til Disneytimen, om det er noen som har sett den.

Jeg ble i hvert fall kjent som det dansende UD. Og diplomater fra hele verden kom for å se på dette konstruksjonsmessige vidunderet, og for å forhandle seg i mellom i pausen mellom opptredenene mine.

I ettertid klarer jeg ikke helt gjøre rede for om meg som UD førte til noe fred ute i verden. Men i drømmen min mener jeg bestemt at Norge kom ganske godt ut av det.

Slik var feberdrømmen jeg hadde i natt. Kanskje ikke så fjernt fra hva jeg ellers drømmer, men likefullt en feberdrøm. Hadde det vært en vanlig drøm, hadde jeg nok bare vært et hus som stod i ro.

Det er tredje dagen jeg må holde senga. De to første dagene var i grunnen de verste, for da var det helg og jeg hadde uansett tenkt å slappe av hjemme. Men så ble det mandag i dag, og jeg er heldigvis fortsatt syk, så da er det på en måte en mening med det. Etter hvert som man blir eldre, lærer man seg også til å holde seg hjemme for ikke å smitte andre. Det er en nobel tanke jeg ikke har noen problemer med å bifalle.

Men det begynner å kjede meg å måtte være hjemme. For selv om det er trygt og godt og alt slikt, så er det ikke her de gode historiene ligger. I hvert fall ikke hjemme hos meg. Hadde jeg vært en annen, så kanskje, men jeg er nå engang meg selv. Benjamin Bust. Journalist på fjerde året. 179 på strømpelesten, og med fordypning i fagene 'mediesosiologi' samt det litt mystiske 'medienes publikum', for tiden hjemme med sykdom.

Jeg skulle mye heller ha vært ute på jakt etter noe å skrive om.

Tidligere i dag hadde jeg en idé om å skrive en sak om utleiebestemødre. Tanken var rett og slett å foreslå at det burde ha eksistert gamle, bestemoraktige damer som vi kunne ringe til når vi er syke - eller kanskje bare utslitte etter dagens mas og jag. Så kunne denne bestemoren kommet hjem til oss med noen boller hun har laget selv. Pluss vitaminer. Og kanskje en bok og litt hekletøy også - slik at hun kunne lage et fint skjerf eller et par lester mens vi sover.

Jeg kan tenke meg at det finnes mange gamle damer der ute som bare sitter hjemme uten noen barnebarn å bry seg om. Og det er jo så trist at det er til å grine av. Derfor mener jeg at disse utleiebestemødrene burde være et nasjonalt prosjekt. Ring en bestemor. Rent a wreck. Nei, ikke rent a wreck, det var dumt sagt av meg. Men, lei en bestemor, kanskje. Jeg synes ideen er fin.

Jeg hadde trengt det nå.

Jeg fortalte sjefen min om utleiebestemødrene tidligere i dag da jeg informerte om at jeg fortsatt må holde sengen. Jeg fortalte at jeg fortsatt er pjusk, men at jeg sikkert kan prøve å skrive en sak eller to fra sykesenga. For eksempel om utleiebestemødre.

Det kommer ikke på tale, sa sjefen da.

Forrige kapittel: Papegøye imiterte brannalarm.

Epost: benjamin.bust@abcnyheter.no.