«20 fakta om vagina»

Så sitter jeg her, da. I det som skulle være min nye, übercoole jobb. Min karrierefremmende, selvutviklende stilling som nettredaktør i et av Norges mest anerkjente moteblader.

Helt ærlig, så kjennes ikke denne jobben særlig karrierefremmende akkurat nå, her jeg sitter i et trangt, fuktig kjellerlokale der det ikke en gang er mulig å stå oppreist på grunn av noen enorme rør som dekker hele taket.

Jeg har fått beskjed om å skrive opplysende artikler av typen «Slik får du han til å tenne på deg», alternativt: «Derfor tenner han ikke på deg», eller, det som ser ut til å bli dagens dont: «Dette visste du ikke om vagina».

Det er nemlig det som selger.

Jeg som skulle bli motejournalistenes svar på Åsne Seierstad, Iselin Steiro skulle ha nummeret mitt på speed-dial fordi jeg var den eneste som kunne hjelpe henne når hun oppløst av tårer sto på catwalken med en brukket negl eller raknet strømpebukse eller en annen verdenskatastrofe som supermodeller gjerne kommer opp i.

Men så ble det ikke akkurat slik.

Nedturen begynte allerede kvelden før min første dag. Sussi sto uventet utenfor døra og hadde dratt med seg sånn cirka halve klesskapet for å gi meg akutt motehjelp.

- Det er utrolig viktig at du gjør et godt førsteinntrykk. Du har kun 30 sekunder på deg, før de du snakker med har avgjort om du er kul eller ikke. Førsteinntrykket har alt å si, forkynte hun dramatisk mens hun sleit meg i håret, snudde og vendte på meg foran speilet med et kritisk blikk.

Håret var visst bare å gi opp, for hun slapp det med et sukk og spurte hva jeg hadde tenkt å ha på meg.

- Det gjelder å finne de rette klærne. Som skjuler... nei framhever dine gode sider. Da kan mye være reddet, sa Sussi oppmuntrende, mens jeg følte meg verre enn noen gang.

Jeg viste fram det nye, supertrendy skjørtet mitt og den røde yndlings t-skjorta mi med påskriften: «This is what a feminist looks like».

- Er det det du har tenkt å ha på deg? Første gang du møter en av Norges mest anerkjente motebladredaktør og tjue hipsterjenter som står klare til å flå deg levende om du ikke vet forskjellen på Maggie Wonka og Mette Møller?

Jeg ante ikke hvem det var hun snakket om, men hun klarte å gjøre meg såpass nervøs at jeg villig tok imot klærne hun rakk meg: en strikkevest i psykedeliske farger, et par enorme knalloransje solbriller, bikerboots og jeans så åletrange at jeg trodde hun køddet da hun bad meg ta de på.

- Er du sikker på dette? spurte jeg tvilende da jeg så meg selv i speilet etterpå. Helt ærlig så jeg helt vanvittig ut. Ikke fikk jeg puste heller.

- Puste meg her og puste meg der. Det kan du gjøre senere. Nå gjelder det å imponere! sa Sussi, og jeg lot meg overbevise, helt til Mona fikk øye på meg og knakk sammen i latter.

"Folk kommer til å tro at jeg er Ugly Betty på syretripp."

- Du ser ut som en kjempetjukk rosa marshmallow. Med bein! hylte hun.

- Å herregud, stønnet jeg. - Hvem er det jeg tror jeg lurer? Jeg ser ut som Ugly Betty på syretripp.

- Hører du på den dama der, som ikke har vaska håret på to uker og som skal være drithappy fordi palestinaskjerf endelig er in igjen, fordi det er det eneste moteplagget hun eier, eller på meg, som har tro på deg og synest du ser fantastisk ut? sa Sussi, uten at hun på noen som helst måte klarte å overbevise meg.

I alle fall troppet jeg opp. I en altfor sær strikkevest-ting, oransje solbriller som jeg knapt klarte å se gjennom og en bukse så trang at jeg ville besvime om jeg bøyde meg ned.

Jeg var svimmel, kvalm og svett med tanke på noen av de kvalifikasjonene jeg hadde skrytt på meg, og som jeg alvorlig talt ikke kunne stå inne for.

Jeg kikket inn døra og så rett på en striglet sekretærfyr som satt og filte neglene og ikke enset at jeg sto og stirret på hmn.

- Hei, jeg skal- begynte jeg, men rakk ikke si mer før han avbrøt meg:

- Neeeei takk.

- Unnskyld?

Jeg følte meg helt utrolig teit.

- Neeeei takk. Hun har ikke tid til å snakke med deg.

Fyren verdiget meg ikke et øyekast, studerte bare neglene sine nøye før han fortsatte med den iherdige filingen.

- Jeg skal jobbe her. Jeg er den nye nettredaktøren, pep jeg, allerede psyka ut. Av sekretæren, liksom. Herregud.

Endelig snudde han seg mot meg, løftet på brillene (som sannsynligvis koster like mye som min bruttoinntekt i fjor) og kikket på meg.

- Nei, du er vel søt. Nettet, du liksom. Ja, ikke vet jeg, men jeg tror bare det er en bølge.

Så svinset han bort og åpnet døra inn til redaksjonslokalet.

Og det er akkurat slik jeg trodde det ville være. Masse supertrendy jenter som henger over pultene til hverandre, snakker i telefonen, diskuterer eller bare vandrer rundt i lokalet og ser fantastiske ut. Jeg ble stående og glise og tenkte at herregud jeg skal bare bli verdens kuleste motejour-

Lenger kom jeg ikke, før sekretærfyren føyset meg avgårde og ned en smal trapp, usynlig for det blotte øyet.

- Nettredaksjonen, sa han, med dårlig skjult forakt, - nettredaksjonen skal sitte her nede.

Deretter blottet han tennene i et smil som gav meg en ubehagelig følelse av at fremtiden kanskje ikke var så lys likevel.

Så nå sitter jeg her. Og stirrer tomt på skjermen foran meg.

20 fakta om vagina. Dokumentet blinker hvitt mot meg.

«Klitoris og vagina er IKKE det samme», skriver jeg etter en stund.

Se der, ja. Nå er jeg inne på noe. Elementær kunnskap til folket.

Nå har jeg bare 19 igjen.

Les mer Femi Fatal.