«ABSOLUTE DANCE - MOVE YOUR BODY! SUMMER 2007».
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
En morgen for noen år siden våknet jeg opp med en dunkende smerte i øret. Hodet føltes som en ballong som skulle til å sprenges, og presset mellom ørene var så intens at jeg en stund lurte på om dette kunne være slutten.
Jeg husker at jeg på ett eller annet vis klarte å karre meg til legevakta hvor jeg fikk stilt diagnosen øresting. Det verste med øresting, er at det gjør ubeskrivelig vondt. Det positive med øresting, er at det før eller senere går over.
Slik er det også med ABSOLUTE DANCE - MOVE YOUR BODY! SUMMER 2007.
Det gjør vondt her og nå. Men jeg vet at det før eller senere går over. Problemet er bare at jeg frykter hva som kan skje før den tid. Fire låter uti skiva begynner det nemlig å se dårlig ut for liv og helse. Og jeg har 42 låter igjen før anmeldelsen er klar.
Det snodige er at dette er et album som ifølge Platekompaniet og musikksjefen på jobb troner helt i toppen av salgslistene. Det betyr at det finnes noen der ute som hører på ABSOLUTE DANCE - MOVE YOUR BODY! SUMMER 2007. Det kan jo ikke bare være musikkanmelderne som står bak det gode salget. I så fall kan jeg bare beklage, på vegne av en samlet musikkpresse.
Låt seks nå. Man skulle kanskje tro at gode tekster veier opp for det låtene mangler av melodi og spennende instrumentering. Men nei da. Akkurat nå smeller verselina «I lick your icecream, and you can lick my lollipop, my lollipop, my lollipop» her hjemme i stua mi.
Jeg begraver hodet i puta, og der forblir det gjennom de neste låtene.
Jeg føler dermed det er på sin plass å understreke at jeg muligens ikke er den riktige til å vurdere ABSOLUTE DANCE - MOVE YOUR BODY! SUMMER 2007. Dette er ikke min kopp te, som det heter. Du ber ikke nøtteallergikeren om å vurdere årets julenøtter, setter bukken til å passe havresekken, eller gir vekk Bibelen i borgerlig konfirmasjon. Jeg er gal mann på galt sted.
På låt 24 våkner jeg brått av at den høyre pekefingeren min plutselig er med på notene og tapper takten i sofatrekket. Opprøret blir heldigvis fort slått ned, og jeg knytter neven sammen i forbannelse over at jeg ikke lenger kan stole på min egen kropp.
Jeg bestemmer meg for å slå av.
Den gang jeg bestemte meg for å bli journalist, var motivet mitt å informere og å underholde. Jeg ville skrive viktige saker, sjarmerende saker, nysgjerrige saker og saker om ting jeg selv brant for.
Jeg kan bare beklage at noe gikk galt underveis.
