Signaturer av ting som har skjedd

Signaturer av ting som har skjedd
Signaturer av ting som har skjedd

Det er sommer. Det er sol. Det er iskrem i luften. Og i en park i Oslo sitter jeg med ei venninne og snakker om arr. Om disse merkene man bærer med seg hele livet, disse signaturene av ting som har sk

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon


Jeg tror det startet med at Helene spurte hvorfor jeg hadde et lite kutt på min høyre pekefinger. Og jeg fortalte at pyttsan, det var da ingenting, det var bare et lite merke fra da jeg skulle montere noen kontormøbler på jobben for en stund siden, og at om hun er interessert i arr, så har jeg andre arr som er mye bedre enn det.

- Få se, sa Helene. Og derfra gikk det slag i slag.

Helene og jeg har kjent hverandre siden vi var unge og lovende. En gang i tiden var vi fast bestemte på å legge verden under våre føtter. Vi skulle sette ting på dagsorden og vinne priser. Siden den gang har vi jekket oss ned noen hakk. Jeg holder på med mitt. Og Helene jobber som vikar i NRK. Vi tar ett steg av gangen. Resten av verden får heller vente.

Akkurat nå forteller jeg Helene om et arr jeg har på min venstre hånd. Det kommer fra den gangen jeg var forelska og sprang hele veien fra bussterminalen og hjem til hun jeg var sammen med, fordi jeg savnet henne så fryktelig og ville treffe henne igjen så fort som mulig etter en ferie. Så åpnet kjæresten min døren akkurat i det jeg kom, slik at jeg kolliderte og fikk et kutt i hånda.

- Det var vondt, men litt fint også, forteller jeg.

Nå er det jo ikke like fint, kanskje, for i dag er hun jeg var sammen med kjæreste med en som ikke er meg, så da blir det litt teit. Da blir arret på hånda nesten som en tatovering der det står navnet på en kjæreste du ikke lenger liker, men du skjønner kanskje poenget, sier jeg.

Helene sier at hun gjør det. Hun skjønner poenget. Og så forteller hun om et arr hun har på høyre kne, fra den gangen hun var lita og var mørkeredd.

- Den gangen var jeg så redd for mørket at når jeg skulle sykle hjem om kvelden, så syklet jeg fort mellom lyktestolpene og sakte i lyset under dem. Og en kveld det var ekstra mørkt, syklet jeg så fort mellom to lyktestolper at jeg mistet balansen og havnet i grøfta. Da fikk jeg dette arret på kneet, forteller Helene.

Og det er også en fin historie, jeg kan ikke si noe annet. Og siden jeg er raus med assosiasjonene mine i dag, fortsetter jeg med å fortelle Helene om den gangen jeg var liten og lekte med en løveunge.

Det var på en restaurant i nærheten av løveparken i Danmark. Den vesle løveungen gikk og tuslet rundt mellom bordene slik at gjestene kunne stryke den. Men da jeg skulle gi den kos, hoppet den plutselig opp på meg og strakk labbene sine mot magen min mens den bet meg i shortsen.

Helene ler og sier at hun ser det for seg, hun sier at det ser dramatisk og litt søtt ut. Jeg svarer at det var begge deler, og Helene lurer på om jeg fikk arr eller i det minste et merke.

- Nei, svarer jeg. Jeg fikk ingen av delene. Det var det som var så dumt. Om nå bare løven hadde klart å skrape hull på huden min, så skulle jeg nok alltids ha sørget for å holde såret frisk og åpent, slik at det hadde blitt et løvearr.

- Jeg skulle gitt mye for et løvearr. Det er noe å dra fram på fest og i familieselskaper. Tenk at det er noen som går rundt der ute med løvearr, sier jeg.

- Jeg har aldri vært i nærkontakt med løver, forteller Helene. Men jeg har i hvert fall sittet på ryggen til en elefant.

- Ja, sier jeg. Det er ganske uvanlig. I Afrika og sør-øst Asia er det riktignok kjempevanlig, men her hjemme er det mer uvanlig. Hvor var det, forresten?

- På sirkus, svarer Helene. - Jeg var elleve år og på sirkus i Trondheim.
- Kult, sier jeg.
- Mmm, sier Helene.
- Fikk du arr?
- Nei, svarer Helene.
- Det hadde vært litt kult med et elefantarr, sier jeg.
- Det hadde det, sier Helene.

Og jeg faller i tanker, og tenker på alle arrene som finnes der ute, at det sikkert finnes både løvearr og elefantarr, og hvem er vel vi som bare sitter her i en park og holder alle disse historiene for oss selv. De må jo ut, de må jo fram. Jeg vil finne arrene som forteller historier. Slikt som dette må jo deles.

- Jeg lurer på om jeg vil lage en serie om arr, sier jeg.

Helene smiler og sier at den serien vil i hvert fall hun gjerne lese.

- Men er det virkelig sant at dere må sette opp kontormøblene deres selv?


-----

Forrige kapittel: Syk kunstner, døde kaniner

.

Bli venn med Benjamin Bust på Facebook.

Personvernpolicy