Sure får oftest sex

Sure får oftest sex
Sure får oftest sex

Sjefen sier han har noe han vil snakke med meg om. Og jeg lurer på om det stemmer at sure får mest sex.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sjefen virker ikke så fornøyd med min dekning av Melodi Grand Prix. Han mener at

jeg ikke helt har klart å forsvare utgiftene jobben har hatt med å betale for reise og opphold. Men han er raus og sier at det ikke bare er min skyld.

– Du kunne ikke noe for at Norge hadde en rævva låt, og at vi røk ut dagen før du landet i Helsinki, sier han og nipper til en kopp kaffe.

Det med akkreditering tar han også på sin kappe. Han innrømmer at vi bude vært raskere ute der.

– Men det

unnskylder likevel ikke at du ikke leverer, sier sjefen, og ser på meg med strenge øyenbryn.

Tonen ble satt allerede på morgenmøtet. Da ga sjefen ros til et par kollegaer fordi de hadde skrevet viktig og bra om krig og helse. De hadde blitt sitert av NTB og greier, og kunne også slå i bordet med en pen sum lesere. Slikt liker sjefen. Han kaller det for å sette ting på dagsorden.

– Men dette, Benjamin, dette holder ikke. Han holder fram artikkelen jeg skrev om Finlands store sønn, Mannerheim. Sjefen sukker og kaller det for en eller annen finsk general. Han skjønner ikke hvorfor jeg kom tilbake fra Finland med en artikkel om en fyr som ingen har hørt om. Han mener det er en nødløsning, noe som jeg kunne ha skrevet på pulten min i Norge
.

– Jeg tror folk i Finland ser annerledes på det, prøver jeg meg. For der snakker mange fortsatt om ham. Jeg fikk nesten inntrykk av at for å forstå Finland må man forstå Mannerheim.

– Du kan nesten kalle ham Finlands Gerhardsen, bortsett fra at Gerhardsen aldri var på parti med Hitler da, svarer jeg. Sjefen leter etter noen ord mens han titter ned i koppen sin. Han finner ordene etter en slurk.

– Du har mange gode sider, Benjamin. Og det er veldig få feil i artiklene dine. Grammatisk sett er de strålende, kanskje best i redaksjonen. Det er bare det at innholdet ditt som regel er ganske ... han tar en pause for å finne det riktige ordet igjen.

– Dårlig, foreslår jeg.
– Nei, ikke dårlig.
– Strålende da? (Jeg har hørt at ros ofte er det vanskeligste å gi. Kanskje er det det sjefen sliter med).

– Du skriver ikke for folk flest, Benjamin, sier sjefen, og tar fram en utskrift som viser hvor mange som leser sakene vi skriver. Den viser at 67000 leste en sak om en dame som mistet hodet sitt i en ulykke. Og at rundt 53000 klikket seg innom en sak som handlet litt om sex.

Til sammenligning var det bare 751 mennesker som leste saken jeg skrev om Mannerheim. Og det setter tankene til sjefen min i gang. Han forteller at om vi deler utgiftene for Finland (8500 kroner) på antallet lesere (751), så får vi et ganske interessant regnestykke.

For nysgjerrighetens del spør jeg hvor interessant det regnestykket er. Men det kan ikke sjefen svare på, sånn på stående fot.

– Da må jeg nesten regne på det, sier han og prøver å kladde ned noe på et papir. Det viser seg fort å bli for avansert. Han tar fram laptopen. Selv bruker jeg mobiltelefonen. Vi finner tallet omtrent samtidig. Samme tall har vi også: 11,3182.

– Det betyr at utgiftene på saken du skrev er på over elleve kroner per leser, sier sjefen. Jeg er snar med

å innrømme at jeg heller ikke synes det er noe å rope hurra for.

– Du kunne kanskje fått tak i en finsk kjendis som ville ha generert noe trafikk. Arja, for eksempel. Eller Matti Nykänen. Mens du nå likevel var i Finland, mener jeg. Så fortsetter sjefen med stikkord om veier jeg burde ha gått og vinklinger jeg kunne hatt. Han nevner i fleng, mens han innimellom forsikrer meg om at det ikke er meg det er noe galt med.

– Det er vanskelig ikke å like deg, Benjamin. Du er jo ganske blid og smiler mye, sier han.

Jeg kan ikke si at jeg liker det jeg hører. Jeg har aldri likt det. Det med blid og glad. Jeg tror hemmeligheten bak mine kollegaers suksess er at de ofte virker temmelig sure og viktige. Det er derfor de skriver de sakene som de gjør. De blide skriver historier om dyr og årets første løvetann. De sure får gode historier, klapp på skuldra, lønnsøkning og sex så det holder.

Det kan hende det kommer mer fra Finland siden, sier jeg surt.

Sier du at du brygger på noe?

Vel, svarer jeg, jeg vil i hvert fall ikke utelukke noen ting.

Fint, sier sjefen og gir uttrykk for at møtet nærmer seg slutten. At han føler at det som bør sies har blitt sagt.

Jeg går tilbake på plassen min og åpner opp et nytt dokument hvor jeg skriver tittelen 'Sure får oftest sex', for at jeg skal generere den trafikken som sjefen ønsker. Men jeg bestemmer meg etterhvert for å la det ligge.

I stedet begynner jeg å montere noen kontorhyller og reoler fra Ikea som har ligget i pappesker uti gangen altfor lenge.

Noen må jo gjøre det også.

-----

Forrige kapittel: Det handler om krig

.

Bli venn med Benjamin Bust på Facebook.

Personvernpolicy