Meny

Perkele!

Perkele!
Perkele!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Åh, Melodi Grand Prix. Glitteren, glamouren. Den herlige oppvisningen i dårlig smak. Norvège deux point. Og vive la France. Bare synd at jeg ikke får ta del i det ...


Damen på pressesenteret i Helsinki finner meg nemlig ikke i databasen sin.

- Dust?
- Nei, Bust. Benjamin Bust.
- Sorry, navnet ditt står ikke oppført på lista. Når var det du registrerte deg?

- For to dager siden.
- To dager siden?! Da er det ikke rart jeg ikke finner deg. Akkreditering til Eurovisjonen skulle ha vært bestilt senest for en måned siden. Vi har skjerpet inn reglene under denne type arrangement. Vi kan jo ikke slippe inn hvem som helst. Det har med sikkerhet å gjøre.

Det nytter ikke at jeg trygler og ber og forteller at turen til Helsinki kostet så og så mye og at jeg kjenner noen som har kreft. Damen fra den europeiske fjernsynsunionen fremholder at det er lite hun kan gjøre. Hun kan bare følge ordrer hun, sier hun og smiler unnskyldende.

– Men du kan få dette arket fra meg, sier hun og gir meg en fyldig oversikt over hva den svenske delegasjonen skal gjøre fram mot finalen på lørdag. - For du var svensk, var du ikke?

– Norsk, rister jeg på hodet.

– Norsk ja, dere røk vel ut i går dere ... Da skal du få denne fra meg i stedet. Hun tar tilbake det fyldige svenske arket, og gir meg en liten lapp fra den norske delegasjonen. På lappen står det bare ett punkt:

SAS Royal kl 13.00: Guri Schanke møter pressen.

- Dette er så bra som jeg får det, sier hun. Enjoy your stay.

Dermed snur jeg ryggen til hele Grand Prix og må slukøret tasse inn til sentrum av Helsinki igjen med uforrettet sak. Det føles som et kinderegg fra helvete. Som tre vonde ting på en gang. For det første røk Norge ut av Grand Prix dagen før jeg landet i Helsinki. For det andre slipper jeg ikke til som presse og må dermed belage meg på å observere hele kalaset fra sidelinja.

Og siden vi først er i gang, kan jeg nevne den tredje tingen også. Oppi alt kaoset glemmer jeg nemlig å stille klokken til finsk tid. Jeg glemmer at Finland har valgt å seile sin egen sjø når det kommer til tidssoner. Så samtidig som en skuffet men blid Guri Schanke møter pressen klokken ett, sitter jeg på en benk i sentrum og tenker at klokken er jo bare tolv, jeg har flusst med tid. Og når jeg endelig dukker opp på SAS Royal én time senere, har den godeste Guri Schanke dratt sin kos. Og alle de andre journalistene har for lengst sendt sine rapporter hjem.

Eller for å si det på en annen måte: Fitte, faen og hestkuk!

Dagen er fredag og jeg trenger sårt noe som forsvarer både turen og oppholdet. Det har kostet flesk å sende meg hit. Det er klart sjefen vil ha noe i gjengjeld. Men jeg har ingen ting å melde. Hodet mitt er tomt. Arkene mine er blanke. Jeg tar opp mobilen min og sender en kjapp melding til sjefen hvor jeg forteller at Guri glapp, men at jeg kan forsøke å skaffe et intervju med Mummitrollets mamma Tove Jansson mens jeg nå likevel er i Finland.

Sjefen er snar med å svare tilbake. Han sender meg bare en kort melding.

Hun er død, står det.

Åh, skriver jeg. Hva skjedde?

Men den får jeg ikke noe svar på. Jeg må altså begynne fra begynnelsen igjen. Rykke fram til start. Finne på noe annet. Tove Jansson får bare ligge. Jeg må ta noe fra meg selv. Jeg setter meg på en steintrapp ned mot vannet ved Helsinkis Salutorg i håp om at den finske sjølufta skal gjøre underverker.

Og jeg ser noen måker som er store, og båter som drar ut til øyene, og en dame som mister en gulrot og jeg hører folk bak meg snakker finsk, og jeg skjønner meg ikke på språket. Det er ingenting i språket som er intuitivt. Finsk er gresk for meg. Og jeg tenker at det bare er tilfeldigheter som har ført til at Nokiatelefonen har navn etter byen Nokia, for den kunne likegjerne blitt kalt opp etter byen Lappeenranta eller Kristiinankaupunki, og hvordan ville verden sett ut da. Det tenker jeg. Men noen ideer er ikke å spore. Blokka mi er fortsatt tom.

Jeg kjøper meg en blåbærmuffin fra en dame på torget. Hun selger også trekunst fra de finske skogarna og morsomme pelsluer man kan ha på hodet. Jeg spør henne om hun gleder seg til Melodi Grand Prix, men hun trekker bare på skuldrene som om hun ikke helt forstår hva jeg mener.

– Hvem hoppar ni vinner finalen i Eurovisjonen, spør jeg med tydelige artikuleringer.
– Finland, svarer hun kort og hiver seg over neste kunde.

Vel hjemme på hotellrommet skriver jeg en liten rapport til jobben om at det formerlig koker i den finske hovedstaden, at stemningen er til å ta og føle på og at selv torgkonene i sentrum håper at det er hjemmefavoritten Hanna Pakarinen som går av med seieren i lørdagens finale.

Meldingen kommer aldri på trykk.

Og når jeg en stund etterpå legger meg under dyna ser jeg nokså mørkt på situasjonen.

Jeg har ingen Melodi Grand Prix. Jeg har ingen Guri Schanke. Jeg har ingen ideer. Det er bare meg i en stor finsk seng, alene på et hotellrom i Helsinki.

Kanskje føles det bedre i morgen.

-----

Forrige kapittel: Hva er Irans offisielle holdning til grytelokk?


Neste kapittel: Det handler om krig.

Benjamin Bust på Facebook.

Helse og livsstil
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus