Finlands store sønn

En kilometer sør for Helsinkis berømte Salutorg, i en gammel trevilla med utsikt over havnen, ligger et museum tilegnet Finlands store sønn Carl Gustav Emil Mannerheim (1867 - 1951).

I en tid der Finland måtte se seg truet fra alle kanter, var det denne statsmannen, humanisten og eventyreren som tok steget fram for å styre landet gjennom kaos, uro og trusler.

Å nevne alt Mannerheim gjorde, er ganske krevende. For han gjorde så mye. Dere får bare stole på meg.

Men han kjempet i hvert fall på russisk side i krig mot Japan på begynnelsen av nittenhundretallet. Og etter å ha kjempet med russerne, kjempet han mot russerne. For den russiske bjørnen kunne man aldri helt vite hvor var. Om den var med eller mot. Eller om den sov. Han fikk i hvert fall plenty av medaljer for alt dette. Finnene syntes han var mannen sin.

Høsten 1939 klarte han nok en gang å imponere folk og fe, da han maktet det praktstykket å slå tilbake Sovjets mektige røde armé som kom durende over den finske grensa med 90.000 mann. Og da ryktet om dette nådde Berlin, kom selveste Hitler og ville være bestevenn med Mannerheim. For i krig som i kjærlighet gjelder uttrykket 'min fiendes fiende er min venn'. Og Hitler trengte alle de vennene han kunne få.

Så er det litt fram og tilbake, uten at jeg helt klarer å trekke fram noe spesielt før den 4. august 1944 da den 77 år gamle kjempen (han var 185 på strømpelesten) ble utnevnt til Finlands president ettersom man antok at bare Mannerheim kunne «lede landet til fred».

Like etter bestemte han seg for å gi Hitler så hatten passet, og i mars 1945 erklærte han Tyskland krig. Her er det fristende å bemerke at det er lett å kaste seg over noen som allerede ligger nede, og at det kan sammenlignes med å ta litt kanel på grøten og så si at det var du som lagde den. Men vi lar det ligge. For husfredens skyld.

I det vakre Mannerheimmuseet kan du i dag ta steget tilbake til 1940-tallets atmosfære, og vandre rundt i hjemmet hvor den berømte feltmarskalken og presidentens bodde fram til sin død i 1951.

Her pryder jakttrofeer og reiseminner vegger og gulv og bærer tydelig bud om en jaktmann og eventyrer, mens det omfattende biblioteket i andre etasje gjenspeiler Mannerheims interesse for ulike emner og fag, som han kanskje hadde fra bestefar sin, for bestefaren var en berømthet som hadde en stor samling av ett eller annet, og da kan man jo tenke seg til at det smittet over, at Mannerheim fikk åpnet øynene for ting allerede med morsmelka.

Han behersket for eksempel ni språk flytende, tilogmed kinesisk mandarin. Og det sies at i det Mannerheimske hjem snakket man et nytt språk hver uke, bortsett fra på søndagene da man kunne snakke det språket man ville.

Ja, Mannerheim var mannen sin. Man kan bare bøye seg i støvet.

Eller for å si det som guidene på Mannerheimmuseet ville ha sagt det:

– Mannerheim avstolo titson gåvlon och manøvrerade såsosola.