- Hva er Irans offisielle holdning til grytelokk?
Den iranske utenriksministeren møter Støre i Oslo. Og jeg gjør en brøler på vei til pressekonferansen.
- Hva i helvete er det du gjør?!?
Spørsmålet kommer fra sidemannen på bussen min, og det er et betimelig spørsmål ettersom jeg akkurat har lagt hånda mi på låret hans.
– Jeg skulle bare klø meg, men så tok jeg feil lår, forklarer jeg.
– Du må da for faen vite hva som er mitt lår, og hva som er ditt, utbryter han. Han er sur nå.
– Joda, svarer jeg og beklager nok en gang, strengt tatt burde jeg vel det. Men da det begynte å klø, var det dessverre ditt lår som stakk opp i synsfeltet mitt, og så mente jeg at jeg dro kjensel på det. Låret. Vi har jo begge svart bukse på.
Jeg prøver å forklare sidemannen at hans lår er større enn mitt, at det stikker høyere opp på en måte og at det lot mitt lår være i skyggen idet det begynte å klø. Da kan slik som dette fort skje.
– Låret ditt er større enn mitt, sier jeg.
– Sier du at jeg er tykk, spør mannen med de tykke lårene.
– Det handler ikke om at du er tykk, svarer jeg. Det har nok mer med benbygning å gjøre.
Nå blir mannen bare enda mer sint.
– Benbygning meg for faen, utbryter han og sender meg noen blikk som ikke er til å misforstå. Han lurer på hvem jeg er for en, som kommer her og tar fremmede folk på lårene og sier at de er tykke.
– Jeg må dessverre av her, lyver jeg, og går av bussen på Sagene.
Sagene liksom. Det er jo ikke der jeg skal være. Det er jo på pressekonferanse i Oslo sentrum jeg burde ha vært. Irans utenriksminister Manochehr Mottaki er nemlig i byen for å møte Jonas Gahr Støre og olje- og energi minister Odd Roger Enoksen. Sjefen ville at jeg skulle stikke ned til UD for å dekke begivenheten. Men mannen med de tykke lårene ville det tydeligvis annerledes.
Det tar ti minutter før neste buss kommer. Jeg plystrer på Norges bidrag til Melodi Grand Prix mens jeg venter. Vailar adios amigos. Nei, hva heter den igjen? Bailar con migos? Bailar acon amigo? Dette må jeg sjekke ut. Ikke for det, jeg synes ikke låta er noe særlig. Den er ikke min kopp te. Men Guri Schanke er bra. Hun holder seg godt. Hun har ikke store lår.
Nå kommer endelig bussen. Jeg går på.
Vailar adios amigo, come dance with me tonight. Jeg lurer på om jeg får akkreditering til finalen i Helsinki nå på lørdag. Hotell og reise er bestilt. Men akkrediteringen var jeg altfor sen med. Den burde ha vært fikset for to måneder siden. Jeg sendte avgårde søknaden i går.
Fader, jeg har satt meg på gal buss! Jeg skulle ha tatt 54 bussen og ikke 37, men så var jeg så langt inni Grand Prix at det ble feil. Og nå bærer det helt galt av sted. Helvetes Grand Prix! Ministermøtet begynner om få strakser, og jeg er på gal buss og forsinket så det holder. Og jeg kan selvsagt ikke gå av bussen med en gang heller. Da fremstår jeg plutselig som idioten som bare kom og satte seg på gal buss. Det er ikke slik jeg vil bli husket. Jeg må være med minst et par stopp. Det virker mer naturlig.
Jeg blir med fire stopp før jeg omsider får ordnet opp i fadesen og karret meg på riktig buss. 54-bussen, som går gjennom sentrum av Oslo og som stopper like ved UD hvor møtet skal være. Jeg lurer forresten på hva de skal snakke om, disse ministrene. Jeg har ikke satt meg inn i konflikten. Eller er det en konflikt, forresten? Meldingen fra redaktøren var nokså uklar på dette punktet.
Han sa bare at den iranske utenriksministeren skulle møte Støre og Enoksen på UD, og at jeg burde sjekke det ut. Dette løser du fint, Benjamin, sa han. Joda, dette løser jeg fint. Jeg ligger bare litt etter skjema. Møtet begynner om fem minutter. Og jeg er tyve minutter unna.
Har vi noe uoppgjort med Iran, forresten? Hva er egentlig statusen der? Er det blide håndtrykk eller sure miner når ministrene møtes? Er vi venner eller uvenner? Jeg aner virkelig ikke. Det er vel det de prøver å finne ut. Friends or foes. Kanskje klemmer Støre litt ekstra i hånden til Mottaki, slik at han skal skjønne hvor landet ligger og hva Norges holdning til saker og ting er.
Jeg hadde en kjæreste fra Iran en gang. Hun lærte meg litt persisk. Jeg har glemt mye. Men noe husker jeg. Det meste går på frukt og grønnsaker. Noen ganger, mens kjæresten min og jeg fortsatt var sammen, prøvde jeg å se om jeg kunne lage persiske ord. Jeg satt bare sammen noen vokaler og konsonanter i en rekkefølge som jeg syntes hørtes persisk ut, og så tittet jeg bort på henne for reaksjon.
Som regel bommet jeg grovt. Men én gang på buss mellom Sogn og Majorstua traff jeg blink flere ganger. Da klarte jeg å finne på tre persiske ord som jeg bare tok fra meg selv.
Det ene var 'pustebesvær'. Det andre var 'smal vei'. Og det tredje var 'grytelokk'.
Kanskje jeg kan bruke dette for å imponere den iranske utenriksministeren.
- Excuse me, Mister Mottaki, men hva er Irans offisielle holdning til grytelokk? Er det omtrent som å gå på en smal vei - eller fører det ofte til pustebesvær?
Haha. Jeg ser det for meg. At jeg rekker opp hånden og stiller spørsmålet. Ministre trenger noe forløsende. Kanskje er det akkurat dette spørsmålet som skal til, før Manochehr og Jonas bryter ut i latter og kaster seg om halsen på hverandre. Hvorfor slåss når vi kan være venner, ler de. Et velplassert spørsmål om grytelokk var det som skulle til. Så blir det fred og alle hjerter gleder seg. Jøde omfavner muslim. Politi og røvere slutter å løpe etter hverandre. A- og B-gjengen slår seg sammen. Yssen og Valla lar fortid være fortid. La oss være venner, sier de. La oss danse!
Bailar adios con migo, come dance with me tonight.
Når jeg endelig kommer fram til UD er ikke klokken lenger på mitt parti. Jeg haster rundt bygget i noen minutter som en forvirret maur før jeg endelig finner hovedinngangen og kan begynne på jobben jeg har kommet for å gjøre.
– Er ministermøtet i gang, spør jeg dama som sitter i resepsjonen.
– Møtet var over for fem minutter siden, forklarer hun, og smiler usynlig mot døren.
Når jeg kommer tilbake til jobben igjen forteller jeg sjefen at jeg valgte å prioritere annerledes i dag. Jeg sier at jeg fikk følelsen av at NTB kom til å levere et skikkelig bra referat fra møtet, og at jeg denne gang lot ministere være ministere.
– Men jeg har skrevet en helt grei featuresak som handler litt om melodi grand prix og om det å ta buss, forklarer jeg.
Og den er omtrent slik som dette.
-----
Forrige kapittel: Dere skulle ha sett meg.
Neste kapittel: Perkele!
Benjamin Bust på Facebook.