Ingen skal dømmes etter fargen på lua!

At ingenting er som det før har vært, vet vi. Ta julekvelden for eksempel. Det er mulig den kommer overraskende på kjerringa fortsatt, men da må det være fordi hun ikke har vært i en butikk siden oktober.

Det er lenge siden Advent var forbundet med bot og forsakelse også. Med mindre man er Statsminister da og får som hatten passer for biodiesel og miljøengasjement av opposisjonen. Nei, det er visst bare en ting som er bestandig - nissen.

Riktignok er den blitt annerledes den og. Et fargerrikt fellesskap har inntatt nisseland. Og takk for det. Det måtte antagelig en nisse «make-over» til for å få en smule budskap tilbake i adventstida.

Blånisser har sine regler, men også vett til å forkaste dem som gjør dem kalde i hjertet. Så i stedet for å stenge ute fremmede fra Blåfjell tar de til slutt i eventyret rødnissene i hånda i en fordomsfri runddans.

En runddans et nisseland verdig!

Av alle måter å telle ned til jul på, foretrekker jeg altså den barnlige. Den med adventslys og marsipangriser. Og blånisser og rødnisser.

Ingen skal dømmes etter fargen på lua! Det er budskapet sitt det! Tidligere har jeg ment at Norge er et skikkelig nisseland, og da ikke i positiv betydning. Nå tenker jeg at vi egentlig kunne hatt godt av noen flere nisser.

Av de ny-renoverte typene vel å merke. Ikke slike Frp-nisser som synes Sveits' forbud mot minareter jammen var en interessant idé. Slike som vet å kjenne sin besøkelsestid og smir mens jernet er varmt. Skremmenissene.

Er ikke disse tårnene et uttrykk for islamistenes forsøk på verdensherredømme ? Og er det ikke på tide at vi i Europa - den vestlige kristne verden setter foten ned i sakristiet? Som om vi har for vane å trenge oss sammen på kirkebenkene annet enn på julekonserter?!

Nå er ikke jeg overvettes begeistret for overtro. Verken for kirkespir eller minareter. Ikke noen varm forsvarer av burkaer, aurakanter, homofobier eller hva man nå måtte finne på i troens navn. Men retten til å ha en tro - religionsfriheten, er like lite å rokke ved som retten til å tale troen imot.

Det er ikke med forbud burkaene blir borte. Ei heller fordommer. Utdanning, klokskap og debatt derimot. Og en varmende runddans.

Det er jo ikke til å undres over at det er i land med skremmenisser at befolkningen er reddere for konflikter med den muslimske verden, enn for klimaendringer.

Det finnes mange former for politisk lederskap. Å skremme med en ytre fiende og nøre oppunder fordommer, er en av dem. Å snakke med store ord om klima, men unnlate å utfordre folket på konkrete tiltak, en annen.

Hvorfor i all verden skal vi bli redde for klimaendringer når ingenting annet kreves enn at vi frivillig kjøper en Co2 kvote når vi flyr med jobben?

Minareter ser vi. Effekten av klimaendringer derimot er så beroligende langt unna. Det er liksom ikke her i Norge øyer forsvinner under vann eller tornadoer herjer.

Biodieselavgift er smårusk i klima-sammenheng, men det blir en symbolsak. For ett har vi i alle fall lært,- miljøvennlig skal være billig. At det å stanse klimaendringer også kommer til å koste skjorta,- det får vi ta en annen gang. En annen generasjon.

Så da får Jens få som hatten passer, om han har aldri så mye har rett i at biodiesel forurenser. Nei ta det med ro, jeg tror slett ikke på noen blanding av blått og rødt foran julegrana på Stortinget, selv om det ville blitt selveste forventningsfulle Adventsfargen. Det er grenser for eventyr.

Sa jeg forresten at fiolett er botsfargen? Jammen bra da at både klimatoppmøte og fredsprisutdelingen kommer i selveste adventstida. I tida for bot og bedring.

Vi får tenne to lys for håp og glede. For det er lov å håpe - og på tide å være kone for sitt skaut og nisse for sin lue. Og både stå for det,- og få for det.