Fengslet i frykt for hevn, blodbad og «de lange knivers natt»

Det er 13. mai 1945. Den ruinerte forretningsmannen Ditlef Lexow er blant fangene på bussen på vei til Grini. For ikke lenge siden var han med på å styre landet. Stemningen er nervøs i det nye Norge.

Vaktene er fire unge menn dresset opp i nye, blå uniformer. De fikler med pistoler, som også rettes prøvende mot de forhatte fangene. [i] En vakt oppdager at en av de arresterte har et norsk flagg på jakkeslaget, han blir rasende – farer opp og river det av. Flagget kastes på gulvet.

Kort tid etter stanser sjåføren. En fange tvinges inn i skogen av to av vokterne. De blir borte blant trærne. Tilbake står bussen med fanger og to bevæpnede ungdommer.

Bakgrunn: Navngir 211 medlemmer i hemmelig, norsk nazinettverk

Journalist i ABC Nyheter Ola Karlsen er aktuell med ny bok. Foto: Kathleen Buer

46-årige Lexow venter. Han lytter etter skudd. Alvoret i situasjonen går opp for ham. Han tviler på at fangen vil komme tilbake fra skogen. Først etter ti stille, lange minutter kommer de tre tilbake. Turen mot fangeleiren fortsetter.

Nesten 20 000 norske fanger hadde havnet på Grini etter at leiren ble åpnet 14. juni 1941. Det fryktede fengselet var fra da av underlagt det nazistiske tyske sikkerhetspolitiet, Sipo.

Like før bussen med fangene ankommer Norges største fangeleir, spør en vakt om noen fanger har jobbet på Victoria terrasse, der både det politiske norske Statspolitiet og det hemmelige tyske politiet Gestapo holdt hus under okkupasjonen. En dame som har strigrått under hele turen fra Oslo, melder seg. Som svar trues hun med pistol og mottar en stri strøm av ukvemsord.

De vakre bygningene som huset det nazistiske maktapparatet, kneiser fortsatt opp over Ruseløkkabasarene i Oslo sentrum. I frigjøringsdagene symboliserte de fem år med ondskap. Fra avhørsrommene hadde nordmenn kastet seg ut av vinduene og i døden for ikke å røpe sine kamerater under tortur.

Bygningene rundt Victoria terrasse ble hardt skadet under den britiske bombingen nyttårsaften 1944. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

To ganger forsøkte engelske bombefly å jevne Victoria terrasse med jorden. Første gang, 25. september 1942, fløy fire fly lavt inn over byen og slapp sine bomber, uten å gjøre nevneverdig skade på Gestapo-hovedkvarteret. Angrepet, som skulle være et moralsk håndslag til motstanderne av Nasjonal Samling (NS), skadet og drepte i stedet en rekke sivile. Det satte også en støkk i NS, som samtidig avholdt sitt åttende riksting i Universitetets aula, bare noen hundre meter unna bombemålet. Det var siste gang det førerstyrte partiet samlet sine øverste tillitsvalgte.

Nyttårsaften 1944 prøvde de allierte nok en gang å ramme maktapparatet. Også denne gangen med katastrofale følger. En trikk på vei mellom Majorstua og Gamlebyen passerte samtidig langs Drammensveien og ble truffet. Over hundre personer ble drept i angrepet, de aller fleste sivile.

Tidlige bånd

13. mai 1945 er krigen over i Europa, Norge er fritt og Ditlef König Lexow og andre fra den nazistiske eliten tar over plassene i cellene etter frigitte motstandskjempere. For den middelaldrende forretningsmannen ventet fangenskap og en dom på åtte års tvangsarbeid.

«Jeg trodde ikke mine egne øine ved at bli pludselig behandlet som en storforbryter», oppsummerte Lexow denne tiden i et notat som ble brukt under landssvikprosessen.

Skipsmegleren og krigsprofitøren Lexow var medlem av den eksklusive Normannaklubben, som det siste krigsåret holdt hus i Frimurerlosjens bygning tvers over gata fra Stortinget.

De flyktet som barn fra nazistenes krig i Norge

LES SAKEN

Lexow var i kontakt med de tyske nasjonalsosialistene i Hitlers førerstyrte parti allerede før de tilranet seg makten i Tyskland i 1933. Som ekspert på maritim rett – dispasjør – arbeidet han fra 20-tallet i den tyskdominerte Fristaten Danzig (Gdansk), som etter Versaillestraktaten var i tollunion med Polen. Fra 1923 til 1937 opplevde Lexow hvordan det tyskspråklige flertallet i enklaven politisk omfavnet nazistene og slagordet «Zurück zum Reich» («Tilbake til riket»). Hans tyske venner hyllet de nazistiske soldatene som 1. september 1939 rykket inn i Polen og Danzig og med det startet andre verdenskrig.

Da de nazistiske tyske troppene 9. april 1940 landet på Fornebu og senere marsjerte ned Karl Johans gate, var Lexow i Oslo. Allerede 10. april bisto han under lossingen av de tyske krigsskipene på Oslo havn, og måneden etter utvidet han innsatsen. Mens krigshandlingene fortsatt pågikk i Norge, leverte han, sammen med sagbrukseier Reidar Viken i Kongsberg, [ii] 1300 trelemmer til Luftwaffe. Lemmene ble brukt til å forsterke norske rullebaner slik at tunge tyske fly kunne lande.

Les også: De norske befrierne kom til Finnmark med voldtekt, tvangsklipping og nidviser

Til Victoria terrasse

Krigsprofitøren Lexow hadde bare vært noen timer i fangeleiren da han fikk beskjed om å møte på politivakta. Lexow var optimist og trodde han skulle slippe fri. I stedet ble han stående opp mot en vegg i fire timer før han ble overført til Victoria terrasse, hvor andre fra nazieliten allerede var plassert. Her, ved det tidligere Gestapo-hovedkvarteret, ble han hilst av uniformerte menn med triumferende latter og hån.

Norges fortidde krigshistorie

LES SAKEN

«Jeg blev kommandert ret og nesa mot veggen og hands up. Sådan måtte jeg stå i over 1/2 time. Jeg hadde stadig en bevepnet vakt som patrulerte bak mig. Plutselig fik jeg et voldsomt slag bakfra over bakhodet så min hat føk vegg i mellem», skrev Lexow i det før nevnte notatet om fangeoppholdet. [iii]

Etter hvert fikk Lexow lov til å senke hendene, men han måtte fortsatt bli stående. I timevis. Ved midnatt ble han plassert sammen med de andre fangene i den mest trekkfulle delen av en iskald og fuktig kjeller under Terrassen. En av Lexows medfanger var doktor Hans Engh, en fryktet lege som det nazistisk kontrollerte Statspolitiet hadde benyttet seg av. Lexows henvendelse til vakthavende offiser om at han led av pleuritt, brysthinnebetennelse, ble avfeid:

«Her har De Dr. Engh også, han kan ta sig av den Pleuritten Deres.»

Artikkelen fortsetter under bildet

Senere beskrev Lexow soningen slik: «Vore ’seller’ bestod av et lite rum innerst inde i kjelleren. Der var det et stort hul i veggen ned til Ruseløkbasaren, som var murt igjen og hvor det var placert en masse tyskere. Det blåste tversigjennom kjelleren og jeg fik straks en sterk hoste som jeg først ble kvitt flere måneder senere.» Den første natten sovnet han av ved ett-tiden. «Ca. en time efter blev jeg vekket med et voldsomt slag over benene, kommandert op og måtte ut i sidegangen og vaske op et hundretal med aluminiumsboller som var halvfulde av en slags grøt. Dette måtte foretas i iskold vand. Neste morgen blev vi kommandert op på gårdspladsen og måtte utføre straffegymnastik.»

Morgenen 14. mai 1945, da fangene ble hentet opp fra basarens kjeller, sto hjemmefrontens vakter klare med nye britiske stenguns. Fangene ble kommandert ned på magen mens vakthavende stadig kontrollerte at nesene hele tiden berørte asfalten. Etter et kvarter ble alle foruten Lexow og tre andre kommandert ned i kjelleren igjen. Lexow og medfangene ble nå plassert side ved side med et par tyskere, deriblant den tidligere lederen for det tyske Sipos personalavdeling (Abteilung I), Hans Keller. Vaktene beordret Keller ned på asfalten. Til stor jubel fra vokterne måtte fangene «danse rundt Keller som om han skulde være et andet juletre».

Kjelleren var kald og trekkfull. Om natten måtte Lexow legge seg tett inntil en medfange for å få varme og søvn. Fangene ble stadig vekket og vist frem for opprømte besøkende som var på vei hjem fra en av de mange festene under frigjøringsdagene. Folk la gjerne turen innom cellene som huset krigens tapere.

«Med en viss sadistisk fryd blev vi ’presentert’ for alle disse besøkende som da kom med bemerkninger om vor fremtidige skjebne. Uttrykk som ’det lønner sig ikke engang at spendere noen kule på han der’, ’ind i gaskammeret med han’, ’han har selvfølgelig vist om all den torturen de norske har vært utsat for’ o.s.v. blev til stadighet servert oss. Luften, trekken og kulden var aldeles forferderlig hele tiden. Til stadighet drev hjemmefronten skyteøvelser dag og nat i en av kjellerne.»

Lexow og Engh diskuterte metoder for å gjøre slutt på lidelsene. «Vi ventet i grund hvert eneste øieblik på at bli hentet ut og skutt på gårdspladsen.»

Les historien om EV13K, en norsk spion i kamp mot nazistene

Hjemmefronten etterforsket

Fangene ble til slutt overført til Akershus festning, som i årene før var brukt som fengsel og rettersted for antinazister.

«Det er på det rene at behandlingen av fangene ikke var forskriftsmessig», noterte politibetjent Lars L’Abée-Lund 15. oktober 1947, etter at han hadde etterforsket om noen skulle straffes for den brutale behandlingen som nazistene ble utsatt for i tiden etter frigjøringen. [iv]

«I et tilfelle som ble etterforsket på min foranledning, ble rapport sendt gjennom den norske militærkommisjon til general Thorne. Det kom aldri svar», skrev L’Abée-Lund.

Saken fortsetter under bildet

Akershus fengsel. Usikker datering, sannsynligvis 1945. Foto: Riksarkivet/ Foto/ Røgeberg, Olav

Den britiske generalen sir Andrew Thorne var øverste myndighet i Norge etter det tyske nederlaget. Senere skrev han en udatert rapport om «The Liberation of Norway», [v] der han knapt nevnte behandlingen av NS-fangene. General Thorne var langt mer opptatt av de militære utfordringene. Et svært begrenset antall allierte tropper skulle ta hånd om 350 000 til dels tungt bevæpnede tyske soldater i Norge. De allierte valgte å la Wehrmacht-soldatene beholde sine lette våpen og lot generalene ta hånd om den interne disiplinen etter hvert som de tyske troppene ble samlet i «reservater» utenfor flere norske byer, i påvente av retur til Tyskland.

Den ukjente historien om krigshelten Witold Pilecki

LES SAKEN

General Thorne ga i begynnelsen hjemmestyrkene i Milorg ansvaret for å arrestere og sikre de norske nazistene i påvente av et norsk rettsoppgjør. Det formelle ansvaret lå likevel hos den britiske generalen. «Norske myndigheter hadde ikke adgang til å gripe inn overfor allierte militær-myndigheter og deres disposisjoner», skrev L’Abée-Lund. Han konkluderte med at kriminalavdelingen burde etterforske overgrepene – selv om det norske politiet i mai og juni 1945 hadde vært underlagt alliert militærmyndighet.

Norsk kriminalpoliti startet 17. oktober 1947 etterforskningen av Milorg-mannskapenes behandling av fangene. Det var etter at Marta Steinsviks bok utkom i 1946, Frimodige ytringer, men før Dømmer ikke og We are no Criminals, skrevet av henholdsvis tidligere hjemmefrontmann major Oliver Hansen Langeland og NS-ordføreren på Notodden Arne Bergsvik. [vi] Disse tre bøkene rettet alle sterk kritikk mot rettsoppgjøret og bidro senere til at det ble foretatt en egen stortingsgranskning. [vii]

I stortingsmeldingen fra 1950 beskrives hvorfor man benyttet basarene under Terrassen som varetektsfengsel. Det påpekes også at det ble fremlagt falske bevis, og riksadvokaten understreket at «intriger og bakvaskelseskampanje blir fremmet planmessig mot våre beste folk av tidligere gestapomenn og deres norske hjelpere». [viii]

Saken fortsetter under bildet

I ettertid er det naturlig å trekke frem at manglende erfaring med å overta et tidligere okkupert land åpenbart har medvirket til den sjokkerende behandlingen fangene fikk – av representanter for det frie og demokratiske Norge. Likevel var det snakk om en relativt mild behandling. I Danmark tok for eksempel motstandsbevegelsen ansvaret for drap på 25 internerte mistenkte fanger. [ix]

Politiet avhørte både voktere og fanger som rikstrykningssjef Michael Sundt Gundersen, postsjef Svein Svendsen og oberst Erling A. Søvik. Sistnevnte hadde i en kort periode vært sjef for det nazistiske norske sikkerhetspolitiet. [x] Disse var blant dem som hadde vært i basarene under Viktoria terrasse.

Hjemmefronten beordret direktør Johnny Gløer-Johansen til å gjøre tjeneste som kommandant på Victoria terrasse. Han tiltrådte natt til 12. mai og fulgte med da fangene ble overført til Akershus 26. og 27. mai. Kommandant Gløer-Johansen ble avhørt på telefon.

Den norske spionen som gikk inn i kulden

LES SAKEN

«Gløer-Johansen benekter kategorisk at det hadde funnet sted noe tortur hverken på Vict. Terr. eller på Akershus og slet ikke fra de norskes side. Han trodde heller ikke noe slikt var skjedd fra de Alliertes side. Om en fange blir puffet litt, så kan vel ingen si at dette er tortur», het det i den innledende rapporten, som er datert 31. januar 1947. [xi]

Det var British Security Service som hadde ansvaret for det som skjedde, mente kommandanten, som viste til at «endel av Hjemmestyrkene» bare var avgitt som vakter. [xii]

Saken fortsetter under bildet

Magne Molvig, en norsk forretningsmann som tjenestegjorde i den norske hæren i London, ankom Oslo 8. mai 1945. Molvig var knyttet til vaktholdet ved både Victoria terrasse og Akershus. I et avhør 25. februar 1947 sa også Molvig at han ikke kjente til at det skulle ha blitt benyttet tortur mot fangene:

«Under inspiseringen så jeg ikke noe til at fanger ble slått, sparket, spyttet i ansiktet, truet med å skytes o.s.v … At fanger skal ha blitt stillet opp mot muren i luftegården ved V.T. 5–7 og truet med å bli skutt, kjenner jeg ikke til», sa den da 34 år gamle mannen om hendelsene ved Victoria terrasse. [xiii]

Arkitekt og millionær Eugen Nielsen ble arrestert 13. mai 1945, anmeldt av frimurerne. Nielsen var før krigen «ekspert» på frimurerorganisasjonene og bisto Terbovens tropper da de konfiskerte frimurernes formue og eiendom høsten 1940. I forbindelse med politiets etterforskning av fangebehandlingen leverte Nielsen inn en tolv siders redegjørelse. [xiv] Nielsen var en våpenkyndig fange og alvorlig bekymret for hvordan vaktene behandlet sine britiske stenguns:

Dødsløpet på Bjørnfjell

LES SAKEN

«Disse vakters kyndighet i behandling av våpen var fullstendig diletantisk … Som eksempel på vaktenes ukyndighet og hensynsløshet kan jeg nevne, at en dag sto et par av dem og fiklet med en maskinpistol, ikke langt unda meg, der jeg sto. Plutselig gikk pistolen av og en skuddserie slo inn i veggen, bare en meter fra meg. Hendelsens alvor gjorde intet inntrykk på dem.»

Sykdommer herjet også blant fangene. Nielsen fryktet for at en lungebetennelse han hadde hatt et par år tidligere ville komme tilbake. Han skrev også om de mange besøkende som kom for å se på fangene og vekke dem om natten, og under russetiden var det særlig mange russ som fikk seg en ekstra fornøyelse i fangekjelleren:

«Russen ble av vaktene ført rundt og de forskjellige mere kjente fanger ble utpekt. Disse ble da, hvis de sov, vekket ved at russen slo på dem med stokkene sine, hvoretter vakten kommanderte fangen opp og i ʼgiv aktʼ-stilling, mens russen lot falle hånede og uforskammede bemerkninger, ja sågar spyttet på dem … Dessverre var den kvinnelige russ ikke minst aggressiv og simpel. De besøkende var mer eller mindre animerte.»

Dødslegen og «de syv dvergene»

LES SAKEN

Angiveri

Michael Sundt Gundersen hadde sluttet opp om Nasjonal Samling allerede da partiet ble dannet i 1933. Han var sjef ved partiets første trykkeri – Oslo Trykk A/S – fra februar 1936, og meldte seg også personlig til tjeneste for Quisling på Hotel Continental 10. april 1940, dagen etter det militære tyske overfallet og NS-førerens første forsøk på å tilrane seg makten. «Jeg skjønte, at det da og i tiden fremover vilde bli nødvendig at alle N.S. menn gjorde en aktiv innsats, også innen [AVL1] partiet», skrev han til NS i november 1942. [xv]

Michael Sundt Gundersen fikk redusert sin straff etter behandlingen han ble utsatt for etter frigjøringen. Foto: Riksarkivet

Under okkupasjonen var Gundersen sjef for Statens trykningskontor, som igjen var underlagt Innenriksdepartementet. Han styrte i en periode også det nye NS Rikstrykkeri, opprinnelig Arbeidernes Aktietrykkeri, som hadde tilhørt Arbeiderpartiet. Da alle politiske partier bortsett fra Nasjonal Samling ble forbudt i 1940, ble også all deres eiendom og formue ekspropriert og overlatt til NS.

Etter at også alle jødiske formuer ble konfiskert i 1942, var Gundersen med på å etablere A/S Oslotrykk høsten 1943. Det het egentlig Petlitz trykkeri og ble konfiskert fra «en jøde som satt arrestert i Tønsberg». Aksjene ble gitt til blant andre NS-toppene Hans S. Jacobsen [xvi] og Olaf W. Fermann. [xvii] Som sjef for statens trykkerivirksomhet formidlet Gundersen oppdrag til de to NS-dominerte selskapene NS Rikstrykkeri og A/S Oslotrykk, for å sikre deres inntektsgrunnlag.

Gundersen fikk tittelen rikstrykningssjef og var betrodd til å bære pistol under okkupasjonen.

Han ble avlyttet av Milorg da han den 9. august 1944 anga en gruppe gutter til Statspolitiet (Stapo). Guttene, som hadde samlet seg i Stensparken, hadde planlagt å rømme fra arbeidstjenesten som NS-staten påla alle menn i flere årsklasser. Politiet rykket ut og arresterte til slutt seks gutter i 20-årene, som alle etter et kort avhør tilsto at de hadde planlagt å forlate landet.

For Gundersen ble angiveriet også en første erfaring med de norske hjemmestyrkene. Dagen etter at han hadde angitt de unge guttene, koblet sentralborddamen over en telefon til ham. Hun opplyste at det var NS propagandaavdeling på tråden. I et Stapo-avhør fredag 11. august 1944 fortalte Gundersen at en mannsstemme hadde spurt: «Er det De som angav guttene med ryggsekkene i Stensparken i går?» Det hadde han bekreftet, og stemmen sa før røret ble lagt på: «De står fra i går på hjemmefrontens dødsliste. Merk Dem det.»

Den trofaste NS-mannen ba forgjeves Stapo slippe fri de arresterte guttene, i håp om at hans navn kunne strykes fra dødslisten. Det hjalp neppe på nervene at en av etterforskerne i saken, Stapo-betjenten Johan Tjørn, ble skutt og drept på åpen gate på Majorstua måneden etter, 18. september 1944.

Michael Sundt Gundersen overlevde krigen og meldte seg ved politistasjonen i Møllergata 19 på formiddagen 10. mai 1945. Etter et kort forhør ble han overført til fengselet i Åkebergveien. Her begynte det som Høyesterett senere beskrev som «en meningsløs hårdhendt og brutal behandling fra vaktmannskapenes side».

I ett døgn måtte Gundersen stå opptil to timer om gangen i en korridor med ansiktet inn mot murveggen, bare avbrutt av korte sittepauser på sementgulvet. På ettermiddagen 11. mai ble han sammen med en gruppe andre fanger – 12–15 personer, anslo Gundersen – ført til det midlertidige varetektsfengselet i kjelleren på Victoria terrasse. I en anke til Høyesterett (12. februar 1946) beskrev Gundersen hva gruppen opplevde ved ankomsten:

«Her blev vi ført ut i gården og stilt opp mot en mur. Bak oss – vi sto med ansiktet mot muren – tok en eksekusjonspeleton av politiet oppstilling. Han som førte kommandoen sa: ’Ved denne muren har mange gode nordmenn mistet livet, nu skal dere få føle det samme’. Derefter spente de hanene på sine maskinpistoler og la an. En av fangene som sto ved siden av mig ropte: ’Nei, vent, vi må få be Fadervår først’. Derefter blev Fadervår bedt høit. Det var en uhyggelig scene og vi var alle overbevist om at vi vilde bli skutt.»

I stedet for døden ble fangene ført ned i en kjeller hvor de måtte oppholde seg i to uker. De sov på gulvet og måtte spise med fingrene. Vaktene holdt dem våkne om nettene og moret seg med å diskutere hvor mange, og hvem, som skulle skytes i løpet av natten, fortalte Gundersen da fangebehandlingen ble etterforsket.

«Vi var ikke av klærne i hele denne tid og først etter å ha vært der en uke, fikk vi anledning til å vaske oss. Forøvrig blev vi pint på enhver tenkelig måte, vi blev slått med geværkolben, spyttet i ansiktet av besøkende, sparket, skjelt ut og hånet og vist frem dag og natt som rare dyr til kvinner og menn som kom fra fester», sa Gundersen.

Nazi-forbryteren Hermann Göring ble «tysk politiker»

LES SAKEN

Høyesterett satte ned Gundersens straff fra syv til fem års tvangsarbeid på grunn av hjemmestyrkenes fremferd etter krigen. Domstolen slo fast at påkjenningene den første tiden i arrest «representerer et betydelig onde i tillegg til selve frihetsberøvelsen». [xviii]

Andre fanger bekreftet opplevelsene i kjelleren på Victoria terrasse. Erling Arnljot Søvik var 41 år gammel da han i 1946 ble avhørt. Han overga seg 8. mai og ble deretter overført til Victoria terrasse, hvor han havnet i samme rekke som Gundersen, stilt opp med ansiktet mot muren.

«Siden jeg uttrykkelig blir spurt om det, må jeg karakterisere mange av politifolkenes opptreden som sadistisk så meget mer som deres opptreden jo ikke kunne ha annen hensikt enn å plage de arresterte. Sikkert er det i all fald, at de fleste av de arresterte måtte få og fikk den oppfatning at de skulde skytes på stedet inne i gården i Victoria terrasse uten nærmere undersøkelser», fortalte Søvik. [xix]

I avhøret skilte den tidligere offiseren og politimannen mellom ulike fangevokteres opptreden.

Enkelte av dem var passive under mishandlingen og pratet endog «beroligende med fangene» i kjelleren etterpå.

Den nazistiske sjefen for Posten, Svein Svendsen, var nesten 58 år gammel da han ble stilt opp foran eksekusjonspelotongen inne på gårdsplassen. Svendsen påpekte i avhør også forskjellen på vaktlagene. To av dem, «Lørenskoggjengen» og «Grünerløkkagjengen», var forferdelige, mens det tredje, «Nordstrand og Ulvøya-gjengen», var meget bra og oppførte seg korrekt, ifølge Svendsen.

«De to første derimot var det mye å si på. De kom ofte beruset og skrøt av at de hadde skutt flere NS folk og truet da med nu var det vår tur til å bli skutt og det skulde finne sted neste morgen». [xx]

Usikker situasjon

Fangenes beskrivelser tegner et dystert bilde av rettstilstanden de første ukene etter frigjøringen. Forklaringen ligger delvis i manglende erfaring og at Victoria terrasse var et midlertidig oppholdssted for de første politiske fangene i det frie Norge. I tillegg var Norge våren 1945 av mindre interesse for allierte styrker, som prioriterte sluttkampene på kontinentet. Det fantes ikke militære styrker av betydning å avse til det som ble ansett som periferi.

Situasjonen var uoversiktlig og ekstremt usikker de siste dagene av okkupasjonen. For selv om det nazistiske nederlaget på kontinentet var uunngåelig, arbeidet fortsatt Reichskommissar Josef Terboven for at tyske tropper skulle forskanse seg, slik at «Festung Norwegen» kunne brukes som et kort i forhandlingene om fredsbetingelsene.

Vidkun Quisling forsøkte også å redde stumpene. 5. mai holdt han sin siste radiotale. NS-lederen startet talen med å minnes den tyske Führer, som bare noen dager tidligere hadde tatt sitt eget liv. Han gikk deretter over til å legge frem sitt syn på okkupasjonen av Norge.

Saken fortsetter under bildet

Den norske marionetten mente det hadde vært en fredelig – og slett ikke en fiendtlig – okkupasjon, som samtidig hadde vært et vern mot krig og angrep. Den norske føreren hevdet at Nasjonal Samling hadde spart folket for store savn og lidelser, og at historiens dom over krigsårene ville være at Nasjonal Samling – og han selv – hadde hevdet Norges interesser bedre enn noen andre kunne gjort.

«I enkelte ting har vi kanskje feilet, og i mange ting har vi under krigens trykk ikke nådd hva vi tilstrebte. Men ingen kan med rette benekte vår ærlige vilje, og heller ikke at vi i virkeligheten har gjort en stor innsats for land og folk», mente han.

I sitt siste forsøk på å presse gjennom sin vilje og sitt verdensbilde hevdet Quisling ikke bare at hans styre var i samsvar med Grunnloven, men også at enhver nordmann pliktet å vise lojalitet og lydighet til ham som Norges lovlige og faktiske regjeringsmakt.

«Dette er et norsk riksstyre, ikke innsatt av okkupasjonsmakten. Det ble dannet av meg, som selvstendig norsk politisk fører», forsøkte Quisling seg. [xxi]

Hans ord hadde liten verdi. Han hadde både fått og beholdt makten av okkupantene, og folks erfaringer med hans styre hadde fratatt NS-styresmaktene, inkludert politiet, all autoritet og legitimitet.

I maidagene ble politiet derfor i stor grad suspendert, og da særlig de delene som var gjennomsyret av NS. Hjemmestyrkene ble satt inn – enkelte steder i samarbeid med politi som man visste hadde deltatt i motstandsbevegelsen – for å kontrollere viktige institusjoner og arrestere tyskere, NS-medlemmer og krigsprofitører.

Nazi-dødsleir var kulisse for gallafest

LES SAKEN

Man fryktet at folk på egen hånd skulle ta hevn, og at blodbad og «de lange knivers natt» truet. For å forhindre dette ble langt flere enn det var plass til, satt bak lås og slå. Hjemmestyrkene hadde i utgangspunktet oversikt over de viktigste, de mest sentrale og de farligste forbryterne. Resultatet ble overfylte arrestlokaler.

Den 39 år gamle sivilingeniøren Jens Lien ble etter frigjøringen sjef for den sivile administrasjonen på Victoria terrasse. Lien eide Fortuna mekaniske verksted. Etter krigen ble han tilknyttet den norske etterretningstjenesten. [xxii] Lien hadde ikke noe med vakthold eller kontroll av fanger å gjøre, men var likevel med på inspeksjoner i Ruseløkkabasarene. Lien var en av få som i avhør innrømmet mangler ved hjemmestyrkenes behandling av fangene i de kaotiske frigjøringsdagene:

«Vi fikk inn flere hundre fanger på en gang og var uten hjelpemidler til å underbringe dem på en ordentlig måte med en gang. Vi manglet madrasser, ulltepper, kokekar og spisesett og det måtte vi få etterhvert. Det kan nok hende at alt ikke var som det burde være med en gang fangene kom inn.» [xxiii]

Det hadde bygd seg opp et hat under okkupasjonen, ikke bare blant folk i hjemmestyrkene, men også blant dem som kom tilbake fra Storbritannia og Sverige. Mishandlingen som startet i maidagene, bærer bud om det.

Etter hvert ble fangene overført til Akershus, uten at det bedret situasjonen.

«Etter at jeg blev overført til Akershus, blev behandlingen den samme, men maten var elendig. En gang ute i luftegården blev jeg slått ned av en av vaktene bakfra og jeg fikk derved ødelagt mig i ryggen», sa Michael Sundt Gundersen i et avhør 31. januar 1947, om oppholdet i det nye fengselet. Mishandlingen fortsatte, og fangene måtte spise salt og klosettpapir oppbløtt i vann for å døyve sultsmerter og magekramper, het det i Gundersens anke til Høyesterett 12. februar 1946.

Saken fortsetter under bildet

I avhør fortalte han at 5–6 mann måtte dele en enmannscelle, og det kunne gå en hel uke uten at de ble luftet. Det skal også ha vært flere selvmord og selvmordsforsøk blant fangene, ifølge Gundersen.

«Jeg er overbevist om at vi som overlevet den legemlige og sjelelige tortur vi var utsatt for, alltid kommer til å bære følgene av dette og at de fleste av oss aldri kommer til å gjenvinne vår fulle arbeidsevne», sa han til etterforskerne. [xxiv]

Gundersen gikk ned 16 kilo på tre måneder, fikk nervesammenbrudd og ble lagt inn på sykehus hvor han ble liggende i tolv måneder. Høyesterett slo i dommen mot Gundersen fast at han var utsatt for «en i høy grad opprørende behandling» som hadde påført ham «store lidelser både av legemlig og sjelelig art».

Fredrik Minsaas var 27 år gammel da krigen var over. Han fortalte i avhør at det etter oppholdet på Terrassen hadde vært «en vidunderlig følelse å få komme inn i en tørr selle» på Akershus. Her fikk de også mulighet til å vaske undertøy og strømper, men Minsaas sa også at: «Behandlingen av fangene på Akershus utviklet seg etterhvert til stadig verre og verre. Vokterne viste en utrolig oppfinnsomhet når det gjaldt å gjøre oppholdet så vanskelig som mulig for fangene.»

Fengselets sentralvarmeanlegg besto av rør med damp som gikk gjennom cellene, hvor fem mann satt på tolv kvadratmeter. Fangene klaget på at anlegget ble skrudd opp på den varmeste tiden denne sommeren.

«Det var så varmt i sellene at det var nesten uutholdelig. Rørene var så varme at det var umulig å ta på dem», fortalte Minsaas.

I tillegg til slike drøye historier ble det også spredd usannheter om episoder som skulle ha forekommet. I en bok som den sterkt antisemittiske skribenten Marta Steinsvik ga ut i 1946, hevdet hun for eksempel at åtte piker besvimte etter å ha stått fire timer i stram givakt i Eikesund. Akkurat den historien ble tilbakevist av riksadvokaten og justisminister Oscar Christian Gundersen, etter at saken var undersøkt. [xxv]

«Nazistenes metoder overlegne»

Hatet mot nazistene og kollaboratørene fikk utløp i fengsler over hele Norge. Mishandlingen av landssvikere fikk enkelte ganger konsekvenser. Etter angrep på fanger i Sydspissen fangeleir ved Tromsø ble to norske militære idømt noen dagers fengsel i mai 1946. I august samme år dømte Høyesterett en tredje militær til seks måneders betinget fengsel. Etter mishandling av to fanger på Voss i juni 1945 ble også en offiser straffet. Og i fangeleirer på Sunnmøre, i Hønefoss, Moss, Drammen, Agder og Rogaland ble det dokumentert ulike overgrep. [xxvi]

Man skjønte tidlig at ikke alle klarte å legge bånd på seg. Allerede 16. juni 1945 sendte landssvikpolitiet ut en orientering til sine tjenestemenn. Her gjennomgikk man organisasjonen, men også hvordan man skulle opptre.

«Under anholdelse, arrestasjon, ransaking og beslag skal vi opptre rolig, behersket og hensynsfullt, og vise at vi er nasistene og deres metoder overlegne», slo en fast.

«Under forhør gjelder det samme», lød det videre. «Tortur kan fremtvinge en tilståelse i enkelte tilfeller, men vi har motarbeidet den i 5 år, og det ville være meningsløst å oppta den selv. Dessuten har vi andre måter å skaffe bedre og sikrere beviser på nemlig gjennom overlegen eksaminasjon og ved hjelp av overveldende hjelpemateriale i det stoff vi har samlet under krigen.» [xxvii]

Saken fortsetter under bildet

Men overgrep skjedde likevel, og behandlingen av fangene fredsvåren er opprørende. Særlig en «skammelig episode» ble trukket frem i stortingsmeldingen fra 1950. Her beskrives hvordan tre–fire hjemmefrontfolk – etter ordre fra britisk befal – drev straffeeksersis med en tidligere tysk SS-offiser, Hans Aumeier.

Aumeier ble slått, sparket og helt vann over, før det eskalerte: «Deretter er han blitt puttet inn i desinfeksjonsovn med lokket tillukket. En formentlig meget kort stund har han vært der, mens ovnen var noe oppvarmet (det er delte meninger om 36° og 60°). Da han slapp ut igjen skal han ha ʼvirket nervøsʼ, hva rimelig kan være», heter det i stortingsdokumentet.

Andre fanger kan fortelle om redselsfulle og hjerteskjærende skrik fra Aumeier da han ble plassert i dampkjelen. Men i stortingsmeldingen het det at ikke-navngitte fanger derimot skal ha benektet at tyskeren skrek «under behandlingen». Milorgs ansvarlige troppssjef sa under avhør at «det skjedde etter ordre fra engelskmennene, og delvis under disses tilsyn». Granskerne nøyde seg med å fastslå: «Det er mulig dette ikke forholder seg så. En er ikke kommet saken nærmere.»

Ingen måtte altså stå til ansvar for den åpenbare torturen.

En av årsakene til manglende interesse for å straffe de ansvarlige for mishandlingen kan ligge i Hans Aumeiers bakgrunn. Han hadde vært nestkommanderende i konsentrasjonsleiren Auschwitz og skal da ikke bare ha utsatt fanger for tortur og slag, men også ha henrettet flere. 18. august 1943 ble Aumeier funnet skyldig i underslag av gull tatt fra ofre på vei til dødsleirens gasskamre. Etter en periode ved Østfronten og en kort tur innom konsentrasjonsleiren Dachau som offiser ble han i januar 1945 sendt til Norge for å opprette en ny dødsleir med eget krematorium for inntil 5000 fanger. Aumeier rakk aldri å realisere den planlagte SS-Sonderlager på Mysen før det tyske sammenbruddet, selv om rundt 400 fanger ble overført fra Grini 17. mars 1945 for å starte oppbyggingen. [xxviii]

Ved Akershus landsfengsel (som British Security Service ga navnet Akershus politiske fengsel for å skape avstand til tyskernes bruk av fengselet) ble det – også i Stortingsmelding nummer 64 i 1950 – rettet anklager om mishandling utført av to nordmenn – Kåre Hermansen og Harry M. Haldorsen. Hermansen var løytnant og rundt 30 år, mens Haldorsen var en 23 år gammel sersjant fra Bergen kalt «Ullrikken» av fangene. Sistnevnte skulle ifølge avhør ha vært særlig ille.

«Den verste plageånd de hadde på Akershus», konstaterte Fredrik Minsaas, [xxix] som selv måtte gjennom straffeeksersis med Haldorsen etter å ha stjålet to poteter. Minsaas måtte da først ta 100 knebøyninger og deretter stå på tå hev med ansiktet mot en mur og armene rett opp i to timer og tjue minutter.

I stortingsmeldingen fra 1950 refereres det til en rekke andre episoder med Haldorsen, deriblant flere tilfeller hvor en schäferhund ble brukt til å jage innsatte.

Ditlef Lexow hadde flere opplevelser med den andre vaktmannen, Milorg-løytnanten Kåre Hermansen. Lexow ble blant annet kommandert til å skure gulv, og under våpentrussel måtte tempoet stadig økes. Da han var nesten ferdig, helte Hermansen sand over gulvet slik at Lexow måtte begynne på nytt. Dette gjentok seg flere ganger før Lexow ble beordret til å springe ned trappen, ut på gårdsplassen og gjennom fengselet. Inne i en gammel, stinkende søppelbinge ble til slutt den 46 år gamle fangen kommandert til å gjøre straffegymnastikk.

«Den øvelsen blev avsluttet med at jeg maatte ligge med ansiktet nedi bingen.»

Lexow fortalte at to unge damer sto og så på, og at de hadde stor moro av hans fornedrelse.

Sammen med en annen fikk Lexow pålagt ansvaret for en suicidal medfange. Da de ble ført inn i cella, lå den nedbrutte fangen blodig på gulvet ikledd tvangstrøye. «Jeg måtte sove sammen med ham», fortalte Lexow. Han ble gjort ansvarlig for at selvmordskandidaten var i live neste dag:

«Det var en redselsfuld nat og med all den nervepåkjenning man hadde hat tjente ikke dette til at bedre vor sinstilstand. Nogen større søvn blev det ikke av, vi fryktet stadig for at han skulde angripe os på en eller anden måte». [xxx]

De to vaktmennene kom også til orde i stortingsmeldingen fra 1950. De benektet å ha «legemsfornærmet fangene på annen måte enn ved et par anledninger å klapse til en fange i ansiktet med flat hånd. Det har ikke forekommet regelrett sparking».

Etter flere rettsrunder ble de to til slutt frifunnet på samtlige punkter av Eidsivating lagmannsrett den 20. september 1949.

[i] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet,

[ii] Medlem nummer 64 i Normannaklubben.

[iii] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet

[iv] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet

[v] National Archives, catalogue reference: WO 106/4435

[vi] Medlemsnummer 13 i Normannaklubben.

[vii] Stortingsmelding nr. 64 (1950), Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne

[viii] Stortingsmelding nr. 64 (1950), Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne

[ix] Nilssen, Trond Risto, Da freden brøt løs, Universitetsforlaget, 2015. Forfatteren går også detaljert og systematisk gjennom tilstanden i leire og fengsler for mistenkte landssvikfanger i hele landet.

[x] Henholdsvis medlem nummer 11, 106 og 172

[xi] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet

[xii] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet

[xiii] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet

[xiv] Rapport fra Eugen Nielsen om fangebehandlingen i mai 1945, datert 1. mars 1947. Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet

[xv] Brev til NS riksøkonomiavdeling 25. november 1942. Riksarkivet, Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer

[xvi] Medlem nummer 72 i Normannaklubben.

[xvii] Medlem nummer 16 i Normannaklubben.

[xviii] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet, og St. meld. nr. 64 (1950), Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne.

[xix] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet.

[xx] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet.

[xxi] «Vidkun Quisling taler.» (Quislings siste tale i NRK), Nasjonalbiblioteket, NRKs arkiv https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_dra_1993-15001P.

[xxii] Tore Pryser, Fra varm til kald krig, Universitetsforlaget 1994

[xxiii] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet

[xxiv] Avhør 28. februar 1947. Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet

[xxv] St. meld. nr. 64 (1950), Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne

[xxvi] St. meld. nr. 64 (1950), Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne

[xxvii] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet

[xxviii] SS-Hauptsturmführer Hans Aumeier ble utlevert til Polen i 1946. Han ble dømt til døden og hengt i et fengsel i Krakow 28. januar 1948, https://blog.nationalarchives.gov.uk/blog/forgive-forget-quickly/. Se også Halden Arbeiderblad 26. mars 1990 om den planlagte leiren ved Mysen som skulle avlaste Grini, samt Arne Sandems bok Den siste SS-leiren.

[xxix] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet

[xxx] Dnr. 239 Gundersen, Michael Sundt, Oslo politikammer, Riksarkivet