– Vi kan ikke bruke stadig mer av sparepengene våre for å drifte Norge

Moren kunne knapt tro det. Det som skulle bli en liten familie på tre kunne endelig få sin egen leilighet og flytte fra den midlertidige boligen i Gamlebyen. Tre soverom, terrasse, skinnende linoleumsgulv og flott utsikt. For ikke å glemme eget bad. I Ammerudhellinga 68.

Et stoppested på klassereisen.

For faren var den første i sin familie som fikk mulighet til å ta høyere utdannelse. Ikke takket være studielån og bidrag fra foreldre, men gjennom hardt arbeid morgen og kveld, privatistgymnas og senere NTH. Moren måtte jobbe, men i en alder av 40 år fikk også hun sin utdannelse.

Og det er dette som har bygget Norge, mener sønnen. Utdanningsrevolusjonen og at kvinner kom inn i arbeidslivet.

– Det var nok derfor det ble Arbeiderpartiet på meg, sier den tidligere stortingsrepresentanten , nå Abelia-sjef Håkon Haugli til Finansavisen.

Han må innrømme at han er «NHH-dropout». Han valgte jussen.

45 år etter at familien tok steget opp i middelklassen, inn i det nye kunnskapssamfunnet, er Hauglis myke stemme en vandrende lobbysuksess.

Han prater, regjeringen lytter. Det påstår i alle fall Abelia, NHOs forening for kunnskaps- og teknologi­bedrifter.

Da Granavoll-erklæringen kom i januar, var 77 av tiltakene mistenkelig like tiltakene i Abelias egen politiske plattform. Den nye regjeringserklæringen inneholder også en drøss med tiltak som kan leses som svar på Hauges evige mas om verdiskapning og studieplasser.

Alltid bekymring, aldri skandale

ELDREOMSORG: En tredjedel av arbeidsstyrken kan ikke jobbe i helse- og omsorgssektoren. Selv er Håkon Haugli opptatt med å ta seg av sin syke mor, i tillegg til å minne politikere om at samfunnets inntekter må komme fra lønnsomme bedrifter. Foto: Andreas Klemsdal

Han prater, kunnskapsbedriftene betaler.

2 promille av lønnsutbetalingene. 1 går til Abelia og 1 går til NHO. Har bedriften tariffavtale, kommer det 0,45 promille i tillegg. Bindingstiden er to år fra innmelding. Og Haugli blir ikke arbeidsledig med det første. Stadig flere bedrifter vil inn. Abelia har gått fra å ha rundt 300 medlemsbedrifter ved starten i 2001, til 2.200 i dag.

Han prater, vi skriver.

Etter at han forlot Stortinget er Haugli gjengitt i 2000 artikler i norske aviser. Alltid med en bekymring på vegne av norsk næringsliv. Aldri en skandale. Han har fortsatt til gode å få en telefon fra Skavlan eller Nytt på nytt.

Han prater, de kommer for å høre.

Presentere, argumentere, diskutere. Haugli er en stjerne i det som næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) så treffende har kalt konferanseutsatt sektor. Haugli er visstnok en smule introvert, men alt kan læres.

– Som person er jeg nok litt tilbakeholden. Jeg vil ikke at det skal handle om meg. Men det å stå foran andre er noe du kan lære. Å fremføre et budskap kan du trene på til du blir god. Og jeg trives egentlig på en scene. Men det å være ekstrovert er noe annet. Det handler om å like å ha hundre mennesker rundt seg til enhver tid, å hente energi fra et mylder. Det er en egenskap, og den har ikke jeg.

– Maskinene kommer til å overta mange av oppgavene våre

Energien henter han fra småbruket i Feiring, som en gang var farens barndomshjem. I Eidsvoll kommune, på Mjøsas skyggeside. Der du kan få ro av å stå og glo. Her finner han frem den elektriske motorsagen og rydder i buskene, steller frukttrær og sår jorden.

– Det minner meg om at det snart er på tide å ta turen, sier Haugli og forsøker å titte ut, men finner ingen vinduer til verden utenfor fra møterommet i Næringslivets Hus i Middelthuns gate i Oslo.

Det er nok ikke det fysiske arbeidet som bygger hans karakter. Sykkelen han kjøpte står ubrukt. Flaut. Han burde sykle mer. Det er nok språket som er denne mannens motorsag. Argumentasjonene, foredragene, talene og debattene.

En maskin kunne ikke gjort det bedre. Eller vent. Kunne en maskin gjort det samme?

– Maskinene kommer til å overta mange av oppgavene som mennesker utfører i samfunnet i dag. Jeg er grunnleggende overbevisst om at vi er på vei mot et samfunn der teknologi kan løse problemer og føre til en rekke ­positive endringer. Det trenger vi.

Det betyr ikke at vi blir stående igjen arbeidsløse på gaten. Mennesker vil alltid ha noe å gjøre.

– Jeg er ikke bekymret for det. Enkelte er redde for at jobber blir utradert. Det vi vil se er en gradvis adopsjon av teknologi. Arbeidets innhold vil endre seg, men vi vil fortsatt ha jobber å gå til.

– Jobbene deres vil forsvinne. Hele yrker vil bli borte

Da er han langt mer bekymret for at en stor andel av arbeidsstyrken kan bli akterutseilt på grunn av manglende kompetanse.

– Unge menn i arbeidsfør alder, som i dag har arbeidsintensive og upopulære jobber. Arbeid som krever lav kompetanse. Dull, dirty and dangerous. Yuval Noah Harari har omtalt dem som en fremvoksende klasse av ubrukelige. Jobbene deres vil forsvinne. Hele yrker vil bli borte.

– Disse må finne andre roller i samfunnet og her er jeg redd det vil oppstå et enormt kompetansegap. Dette er krevende, det er noe som samfunnet må adressere gjennom utdanning.

Men husk nå at en av oppgavene hans er å være bekymret. Lytte til medlemmenes problemer, fortelle regjeringen hvorfor de også bør være urolige. Og se bekymret ut. SSB-beregninger viser at norsk eksport må dobles de neste 20 årene for å opprettholde velferden på dagens nivå. Norge har en reell omstillingsutfordring. Vi må ha mer innovasjon. Invitér Håkon Haugli. Han kan snakke om dette i timesvis.

Men han ser ikke spesielt bekymret ut. Han ser stort sett ut som en grei gutt. Det er kanskje derfor han kommer seg inn overalt.

– Generelt synes jeg norske politikere er for lite næringsvennlige. Jeg mener at den koblingen mellom verdiskapning og det å ha bedrifter som man kan omfordele fra, den koblingen er blitt for utydelig i siste generasjon. Nesten alle politiske diskusjoner handler om påplusninger. Gjennom vår tid har vi ikke vært nødt til å ta upopulære omprioriteringer. Vi har hele tiden lagt inn mer. Dette er det lite bevissthet rundt, og det gjelder alle partier.

Sier den tidligere politikeren.

– Jeg hadde fire fantastiske år på Stortinget. Det var ekstremt lærerikt og morsomt. Jeg synes jeg fikk til ting og det var utrolig givende på alle måter. Jeg fikk lov å jobbe med saker som har betydning for folk, som boligpolitikk, personvern, folkehelsemeldingen og bruk av teknologi. Det mange ikke vet er at Stortinget er et flott arbeidsfelleskap. De som jobber der er veldig mye sammen og ofte langt hjemmefra. Vi er litt på leirskole.

Les også: Fire av ti tror maskiner kan overta jobben deres

Kjempesuksess eller fiasko

Nå har vi også fått en egen statsråd som utelukkende kan gå på digitaliserings- og kompetansekonferanser.

– Jeg synes det var gøy at det kom en digitaliseringsminister. Vi sa da han kom at det kan gå to veier. Det kan bli en kjempesuksess, forutsatt at han vinner gehør hos statsrådskolleger. Det kan også bli en fiasko. Hvis makten blir liggende i sektorene og det ikke er vilje der til å gjøre ting. Da kan det fort bli en symbolfunksjon.

– Hvis det går som dere spår, vil mer av verdiskapningen i fremtiden stamme fra roboter, maskiner og algoritmer. Hva da med inntektsmodellen til Abelia?

– Vi ser tendenser allerede. I en del teknologibedrifter er det stor omsetning basert få ansatte fordi distribusjonen er nettbasert. Det trengs ikke lenger så mange mennesker for å drifte en global organisasjon.

– Kan det bli aktuelt å åpne opp for medlemskap for maskiner?

– Det er en logisk utvikling for oss, sier Haugli. Det er mulig han tuller. Det er mulig han mener alvor. Hvem vet, fremtiden er uviss.

– Vi er en arbeidsgiverorganisasjon. Når bedrifter slutter seg til oss, må det være fordi de ser at vi har et samfunnsoppdrag som de identifiserer seg med. Så finnes det ingen perfekt inntektsmodell. Men vår virker ganske bra, det er ingen diskusjon om den, selv om vi erkjenner at den ikke er uten ulemper. For den følger jo ikke bedriftenes lønnsomhet, men sysselsettingen.

– Jeg forsto at verden ikke er farlig. Det er bare muligheter

Hva var det som fikk ham til å åpne øynene, for verden, for mulighetene, jo det var turen til Australia. Det var nesten uvirkelig, bare 16 år gammel pakket han kofferten for et studieår på andre siden av kloden.

– Jeg ble 100 prosent assimilert. Gikk på australsk skole, måtte skaffe meg australske venner og snakket med foreldrene mine i Norge bare én gang i måneden. Da jeg kom hjem, måtte jeg nesten lære meg å snakke norsk om igjen. Det var et utrolig formativt år for meg. Jeg forsto at verden ikke er farlig. Det er bare muligheter.

For eksempel: Hvis du er homo, så kan du være homo. Hvis du vil gifte deg med Vebjørn, så kan du gjøre det. Det kan går bra, dere kan leve sammen i 23 år.

– Hvordan er holdningen til homofili i avkrokene av norsk næringsliv?

– Det har aldri vært noe tema. Jeg er opptatt av at folk må være den de er. Mangfold er innovasjonsfremmende, virkelig. Det at jeg er den jeg er har helt sikkert påvirket meg, måten jeg ser verden på, men samtidig er det helt utviktig. Det er jo den jobben jeg gjør som skal bety noe.

Helt uviktig i livet har det likevel ikke vært. Han var med å etablere Arbeiderpartiets homonettverk. Og i 2011 og 2014 kåret nettstedet Gaysir Haugli til Norges mektigste homofile mann.

Bakgrunn: Håkon Haugli ny Abelia-sjef

Moren lever fortsatt. Hun er blitt gammel og trenger hjelp. Det er meningsfylt, sier sønnen, hennes eneste barn, men det er heller ikke uten frustrasjon. Det tar mye tid og krefter. Og det er ikke bare hans bekymring, det er Abelia-sjefens bekymring. Og Norges.

For Perspektivmeldingen sier at en tredjedel av alle nyutdannede må gå inn i helse- og omsorgssektoren. Men det er jo ikke mulig å få til, det er ikke bærekraftig.

Ikke alle politikere forstår.

– Dette kan jeg bli ganske frustrert over. Vi sier at verdiskapning er en forutsetning for velferden, men da får vi ofte høre at «jammen… det skapes også verdier i offentlig sektor». Ja, alle er enige i det! Problemet er at den lønnen som tas ut i offentlig sektor må komme fra et sted. Den må komme fra privat sektor, hvor minst to tredjedeler av arbeidsstyrken må jobbe. Vi kan ikke bruke stadig mer av sparepengene våre for å drifte Norge. For det er det vi driver med nå, påpeker Haugli.

Hver gang vi identifiserer en ny oppgave, lager vi et nytt direktorat eller en ny funksjon. Uten å stille de grunnleggende spørsmålene om alt det andre vi gjør er nødvendig å videreføre. Det er derfor Haugli kan komme til å kommentere Erna Solbergs statsrådsselfie med nye regjeringsmedlemmer og si at det vel var litt mye folk på den selfien.

– Næringslivet trapper opp og trapper ned. Offentlig sektor trapper bare opp. Det er vårt grunnleggende problem.

Artikkelen ble først publisert av Finansavisen, 30. april