Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Er det mulig å forestille seg hverdagen for to millioner mennesker som er innesperret i et område på størrelse med Hamar?
– Her kan jeg drømme meg bort. Lukke øynene, høre bølgene suse. Tenke at jeg er på en øy, med hav på alle kanter.
Det tenåringsjenta Karma Khaial kaller hjem, befinner seg langs Middelhavets lange strender. Når hun står og ser slik ut over havet, føler hun seg fri. Men livet her er hardt. I tolv år har Israels blokade tettet Gazas grenser, og rundt to millioner mennesker bor nå på et landområde som er 40 kilometer langt og litt over en mil bredt. 365 kvadratkilometer.
Arbeidsledigheten er på nesten 50 prosent, elektrisitet er tilgjengelig fire timer døgnet, og vannet er nært udrikkelig. Gaza omtales av mange som et fengsel uten tak – og ifølge FN kan området være ubeboelig allerede i 2020. Om blokaden fortsetter, vel og merke. For som taxisjåføren Ahmed Qasim sier det; «kan du forestille deg to millioner mennesker leve slik?»
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMed musikk på høyt volum, feier han gjennom gatene. Forbi markedet, guttene som sloss på skoleveien, ned på strandpromenaden for å kjøpe en limonade. En helt vanlig dag, slik den beskrives i dokumentarfilmen «Gaza» som vises under festivalen Arabiske Filmdager i Oslo 20-24. mars.
– Nesten alle her er som meg. Vi vil bare leve helt vanlige liv, sier Qasem i filmen.
«Gaza» – som hadde premiere på Sundance-festivalen i februar – bruker ikke tid på å svartmale den ene siden eller glorifisere den andre i konflikten mellom israelere og palestinere. I stedet har filmskaperne valgt å rette blikket mot hverdagsmenneskene, alle de som er gjort til brikker i et storpolitisk spill. Vi møter blant annet fiskeren som har 40 barn, ambulansesjåføren som står parat før hver Great march of return-demo – og den unge jenta som drømmer om et annet liv.
Artikkelen fortsetter under annonsenTidlig møter vi Karma Khaial. Hun ser mot horisonten. I Gaza er også havet som en begrensende mur, for bare seks nautiske mil utenfor stranden kontrollerer den israelske kystvakten all ferdsel. Den nå 20 år gamle jenta sier i filmen at det er mye med livet i Gaza hun ikke klarer å sette ord på.
– Derfor spiller jeg cello. Det fungerer som en oversetter for mine følelser, sier Karma og forteller at hun en dag håper å kunne leve av cellospillingen – som en profesjonell musiker.
Slik skulle det ikke gå.
Opptakene av den entusiastiske unge musikeren er noen år gamle, og Operation Protective Edge endret alt. Bistandsaktuelt ringer Gaza. Det er Karmas mor som svarer. Hun har akkurat ankommet FN-kontoret etter et kort stopp på vei til jobb.
– Å drikke morgenkaffen ved stranden gir meg energi, så det unner meg hver dag, sier Manal Khalafawi (50).
Artikkelen fortsetter under annonsenHun forteller at solen varmet godt og at det var forfriskende å trekke inn havluft denne morgenen. En del av morgenritualet er også å høre på den libanesiske sangeren Fairuz i bilen på vei til jobb.
– Hun synger så vakkert. Når jeg starter dagen med henne, blir det som regel en god dag.
Khalafawis familie kommer egentlig fra Jerusalem, men hun er født og oppvokst i Gaza – et område som har endret seg drastisk i løpet av hennes liv. Hun forteller om den gang Gaza var «en kosmopolittisk by», full av liv.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det var en fin tid. Jeg husker det som the days of our life. Gaza var åpent, vi kunne reise rundt og var en del av verden. Nå er vi to millioner mennesker klemt sammen på alt for lite plass. Vi får nesten ikke puste, sier hun.
Fembarnsmoren beskriver Gaza som et svært motsetningsfullt område, der stemningen kan endre seg fra time til time.
Artikkelen fortsetter under annonsen– At vi lever så tett på hverandre skaper spesielle bånd. Om noen trenger et brød vil nesten alle her dele, også om man selv har ett brød. Noen sier at blokaden har skapt dette samholdet, men det er feil. Dette er i det palestinske folks DNA. Mennesker i Gaza er gjestfrie av natur, sier Khalafawi til Bistandsaktuelt.
Situasjonen palestinerne står i trenger verdens oppmerksomhet, sier hun. Blokaden i sin nåværende form har vart i tolv år, men de israelske restriksjonene kom gradvis fra første halvdel av 1990-tallet, påpeker hun.
– I begynnelsen kunne vi konfrontere israelerne. Det gav et visst håp. Nå kjemper vi mot en usynlig motpart bak et høyt gjerde.
Bistandsaktuelt har vært i dialog med Manal Khalafawi over flere dager. Da vi snakket med henne i begynnelsen av forrige uke, var hun altså i strålende humør. Mot slutten av uka snakket vi sammen igjen, etter at Israel bombet «100 terrormål som tilhører Hamas» – som et svar på at to raketter ble skutt mot Tel Aviv. Et av målene i angrepene natt til fredag var ifølge IDF Gazas «største produksjonssted for raketter». For Khalafawi er hendelsene uansett utmattende.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Begeret er fullt nå. Vi er slitne, sier Khalafawi.
Hun forteller at befolkningen fikk varsler om at noe var i gjære allerede torsdag ettermiddag.
– Det skaper angst, å gå å vente på nye angrep. Det var en forferdelig natt. Ingen av oss sov. Samtidig blir man på merkelig vis vant til at dette er en del av livet her. Vi forsøkte å holde motet oppe med å fortelle hverandre morsomheter.
Ifølge Khalafawi pågikk bombingen denne gangen fra rundt klokka ti på kvelden, gjennom hele natten:
– Jeg klarer ikke tidfeste det helt, for jeg mister følelsen av tid i slike situasjoner. Men bombingen opphørte rundt klokka syv om morgenen. Det var minst fem store nedslag nært vårt hjem. Hele huset ristet – men heldigvis er vi alle i god behold.
Khalafawi sier at familien ikke evakuerte denne gangen, men forteller at de mange ganger tidligere har måttet søke dekning. Da 96 000 hjem ble ødelagt under offensiven i 2014 forlot familien ofte soverommene ovenpå og gjemte seg nede.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Om vi i det hele tatt sov, klamret vi oss til hverandre, søkte tilflukt under spisestuebordet.
Manal Khalafawi forteller at hun ofte spør seg om hun hadde rett til å sette barn til verden, når de må vokse opp et sted som Gaza. Den yngste datteren – Karma som fylte 20 i begynnelsen av mars – ble født rett før den andre intifadaen i mars 1999 og har opplevd tre store kriger i sin levetid.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det er en ekstrem påkjenning, sier Khalafawi til Bistandsaktuelt.
Karma, som nå studerer jus ved Al Azhar-universitetet, hadde veldig gode karakterer etter endt college, forteller moren. Hun fikk den gang tilbud om et stipend for å studere i utlandet. Da ønsket ikke tenåringsjenta å forlate familien og Gaza.
Nå har det endret seg.
– Jeg og Karma har et veldig nært forhold. Når hun åpner seg for meg, ser jeg hvor vondt det egentlig er å vokse opp her. Hun sier hun føler at blokaden har tatt bolig i henne. Nå angrer hun på at hun takket nei til det stipendet, og håper å få et nytt for å ta en Master i internasjonal rett eller statsvitenskap, forteller moren.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Slik situasjonen er, er det lite trolig. Selv klarer jeg å stå oppreist, men når man ser hvordan denne situasjonen påvirker ens egne barn, er det vondt. Som mor er det trist å ikke kunne hjelpe henne til å få oppfylt drømmene.
Khalafawi vil formidle «en liten hverdagshistorie» og forteller om en samtale hun hadde med datteren bare dager før hun fylte tjue. Karma kom «litt blyg» inn på morens rom:
– Vi hadde snakket om hva hun ønsket seg til bursdagen. «Mamma», sa hun. «Et av mine favorittband spiller i Kairo i begynnelsen av april. Min drøm er å få gå på den konserten».
– Jeg husker ikke hva bandet heter, men samtalen endte med at hun fikk mitt Visa-kort og bestilte billetter online. Hun vet jo at det ikke er mulig for henne å komme seg inn i Egypt nå. Men hun har i hvert fall billetter til konserten. Jeg tror det symboliserer et slags håp for henne.
Artikkelen fortsetter under annonsen– I filmen følger vi Karma fra hun er femten. Da spilte hun cello. Det gjør hun ikke lenger; hva skjedde?
– Karmas store lidenskap som ung pike var å spille cello. Hun håpet å bli profesjonell. Under bombingen sommeren 2014 spilte hun hver eneste dag. Det ble en flukt og en terapi for henne, men etter krigen stoppet hun helt å spille. Da jeg spurte henne om dette, sa hun at spillingen minnet henne om den perioden, og at hun ikke klarer å spille mer.
– Du blir emosjonell når du snakker om dette?
– Ja, krigen den sommeren gav Karma dype sår. Jeg vet ikke om det var enkelthendelser eller totaliteten som førte henne vekk fra celloen, men det var en hendelse som var spesielt skremmende for henne.
Det var 51 dager og netter med intens bombing. Himmelen over Gaza by var fylt med «røde brennere ballonger». Khalafawi forteller at både familiemedlemmer og naboer mottok telefonoppringninger, skremselspropaganda fra Israel med «varsler» om at sivile måtte evakueres fordi husene de bodde i var utvalgte bombemål.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Karmas reaksjon i slike situasjoner var å sitte musestille. Hun sa ingenting, holdt bare rundt celloen sin.
En dag var spesielt kaotisk i tenåringsjentas barndomshjem.
– Flere naboer fikk slike telefonoppringninger fra israelerne. Beskjeden var at huset skulle bombes. Det var kaos i oppgangen. Folk skrek og banket på dører. Alt jeg tenkte på var å få barna mine ut, men Karma tenkte mest på å få med seg celloen. Jeg husker jeg skrek at hun ikke kunne ta med seg noe. Den dagen var spesielt traumatisk for henne.
Artikkelen fortsetter under annonsenKhalafawi sier hun fortsatt ikke vet om «telefonadvarslene» var reelle eller bare egnet for å spre frykt. Dette var på krigens siste dag, og kort tid etter ble våpenhvilen annonsert.
– Det er så trist at hun sluttet å spille. Celloen var hennes trøst gjennom den krigen, men vi skal komme gjennom dette også – og én dag vil hun ta den frem igjen. Det er jeg helt sikker på, for celloen er hennes store kjærlighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Karma har tidligere snakket om hvor vanskelig det er å være ung i Gaza, om at hun har vært usikker på om hun selv kommer til å stifte familie, få barn. Håper du selv å bli bestemor?
– Jeg er allerede så heldig at jeg har to barnebarn, og et tredje er på vei. Men dette er vanskelige spørsmål. Nesten alle ønsker vel å bli besteforeldre. Men slik den situasjonen er nå, er dette et stort dilemma. Om det ikke skjer store endringer ganske snart, har jeg dessverre ikke så mye håp for fremtiden, sier Khalafawi til Bistandsaktuelt.
– Om blokaden fortsetter blir det umulig å leve her. Når jeg snakker med Karma om det å få barn, sier jeg at dét har vært min store lykke i livet. Om hun selv vil ha barn, så kan hun det, og jeg merker at hun forstår hvor viktig mitt forhold til mine egne døtre er. Hun sier at hun håper hun én dag skal bli bestemor som meg. Det hadde vært fint.
Artikkelen fortsetter under annonsenSom drosjesjåfør Ahmed Qasem i filmen, sier også Manal Khalafawi at nesten alle palestinere bare vil leve helt vanlige liv. Ha en jobb å gå til, forsørge familien, la barna få en god utdannelse; «føle lykke, rett og slett.»
Artikkelen fortsetter under annonsen– Selvfølgelig. Vi elsker livet. Likevel har vi ikke de mulighetene som andre har. Hvorfor tror du tusenvis av ungdommer samler seg ved grensegjerdene hver fredag? Det er fordi disse ungdommene ikke har noe annet å ta seg til. De risikerer livet, likevel kommer de til demonstrasjonen hver fredag for å rope om frihet.
– Når ungdommen står der og skriker til en vegg, er det egentlig bare et rop om hjelp.
En av de unge guttene som i slutten av dokumentarfilmen befinner seg helt i utkanten av en slik Great March of Return-demonstrasjon er Ahmed Jamal al-Aqraa. Da har filmskaperne fulgt ham i fire år, og en relativt bekymringsløs tilværelse som barn er i ferd med å endre seg. I starten av «Gaza» er han bare fjorten år og drømmer om å bli fisker. Han henger nede i havna med kompisene. Noen ganger surfer de, andre ganger sover de på stranden – under åpen himmel – fordi hjemmet i flyktningleiren Deir Al-Balah er trangt og overfylt. Guttegjengen gjorde inntrykk på filmskaperne.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg møtte Ahmed første gang før 2014-krigen. Han var fjorten og fortalte at han og vennene kom til stranden for å leke hver dag, sier Andrew McConnell når vi snakker med han og regissørkollega Garry Keane i en telefonkonferanse.
Ahmed fortalte den gang at han ville bli kaptein på en stor fiskebåt, forklarer McConnell:
– Det var så fint å henge med de gutta på stranda. Alt virket så bekymringsløst. Det var tydelig at Ahmed følte seg fri der.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Da den prisvinnende irske fotografen kom til Gaza våren 2014, ønsket han å dokumentere surfekulturen. Men så kom krigen, og prosjektet tok en ny retning. Med seg for å lage dokumentarfilmen som vises i Oslo denne uka fikk McConnell filmskaperen Garry Keane. Han ble engasjert da han så de massive ødeleggelsene etter bomberegnet som traff Gaza den sommeren.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Den gang var jeg helt sikker på at det internasjonale samfunnet ville bistå. Det var helt utenkelig at folket i Gaza kunne fortsette å leve i et sønderskutt samfunn. Da vi avsluttet filmingen i 2018 hadde nesten ingenting skjedd, og situasjonen for folk flest var bare verre, sier Keane til Bistandsaktuelt.
– Gaza er nå egentlig ubeboelig for mennesker.
– Taxi-sjåføren Ahmed Qasem beskriver i filmen store endringer de siste fire årene. Han sier blant annet at folk pleide å le og ha det bra sammen. Hva er det egentlig han beskriver?
– Krigen la Gaza i ruiner og endret alt. Det finnes ikke penger til gjenoppbygging. At blokaden nå oppleves som permanent, der det sittende lederskapet ikke har maktet å dempe konfliktnivået med Israel, har bidratt til et psykologisk skifte for en hel befolkning. Når man ikke ser noen løsninger, sitter mange igjen uten håp. Dét burde uroe flere, sier Keane.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Mohamed Hamo som vi møter i filmen, sier vel noe i retning av at konflikten kunne vært løst dersom Hamas ikke hadde sittet ved makten. Jeg intervjuet en tidligere israelsk etterretningsoffiser for en tid tilbake. Han sa noe lignende, at Hamas må klandres for Gaza-folkets lidelser. Hva tenker dere om et slikt perspektiv?
Artikkelen fortsetter under annonsen– Hamo sier det ville vært noe mer håp om en dialog med Israel om Hamas ikke styrte, mens det Israel hevder er at Hamas er ansvarlige for hele situasjonen. Det er en ansvarsfraskrivelse. Gaza er ødelagt av en av verdens sterkeste militærmakter, og dette handler om et ekstremt ujevnt styrkeforhold. Israel kan ikke rettferdiggjøre enhver handling med å skylle på terror.
Les også: «Dette er forklaringen på hvorfor det ikke er fred mellom Israel og Palestina»
Garry Keane sier mange fortsetter å håpe, men mener håp ikke er nok for folket i Gaza nå.
Artikkelen fortsetter under annonsen– For at det lille håpet som er igjen skal få fortsette, trenger det næring – utenfra. Verken Hamas eller palestinske selvstyremyndigheter, Israel eller det internasjonale samfunnet bidrar til at det palestinske folk skal får tro på framtid. Gaza er på bristepunktet. Det er vanskelig å finne ord for å beskrive hvor håpløs situasjonen er, sier Keane og leter etter ord:
– Det er som en skrekkfilm.
Israel har dominert Gaza helt siden okkupasjonen i 1967. Bosetterne ble trukket ut i 2005, men Israels blokadepolitikk har holdt området i et jerngrep og bidratt til svært dystre økonomiske og menneskelige utsikter. Som Bistandsaktuelt omtalte i fjor høst, mener FN-organisasjonen UNCTAD at Gazas produktive kapasitet er nær ved å være utslettet etter tre store militær-operasjoner og en altomfattende luft-, sjø- og landblokade:
Artikkelen fortsetter under annonsen«Den israelske militæroperasjonen i 2008-2009 utslettet mer enn 60 prosent av Gazas totale «produksjonskapital», og krigen i 2014 la 85 prosent av det som var igjen i grus: Veier, næringsvirksomheter, og landbruksarealer, samt annen infrastruktur ble ødelagt. Brorparten av dette er fortsatt ikke gjenoppbygd, heter det i rapporten.
Da Bistandsaktuelt intervjuet en av rapportforfatterne, påpekte han at Israels blokade har gjort Gaza dypt bistandsavhengig. For seks år siden advarte en FN-rapport om at «Gaza ikke vil være egnet for mennesker innen 2020».
Siden den gang har alle sosioøkonomiske indikatorer blitt forverret.
– Det er helt utrolig hvordan folk i Gaza, til tross for at de lever under helt umenneskelig forhold, klarer å bevare humoren og gjestfriheten, sier McConnell.
Han forteller at han har vært mange ganger i Gaza de siste fem årene, og sier gjestfriheten har overrasket ham mest.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg tenker at de har rett til å være oppgitt, sinte på «en verden» som ikke bryr seg. Men når man kommer på besøk som utlending blir man likevel tatt imot med åpne armer.
For filmen er scenene med fjorten år gamle Ahmed og hans surfekompiser viktige fordi de viser en side av Gaza vi utenfor vanligvis ikke ser, mener McConnell.
Han påpeker at det – «dessverre» – er langt mellom drømmene til Ahmed da han var fjorten og den virkeligheten han er på vei inn i når han nå er i ferd med å forlate tenårene.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det er lite sannsynlig at Ahmed blir kaptein på en fiskebåt. Med den enorme arbeidsledigheten er det nok mer trolig at han ender opp sammen med de andre demonstrantene langs grensegjerdet, sier McConnel.
Han påpeker at Ahmed har tilbrakt den beste delen av livet fanget og isolert, og at han har gjennomlevd tre store kriger.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Den umenneskelige blokaden har bragt mange unge menn til grensene for å protestere. De kaster steiner som aldri forårsaker skade og blir skutt i retur. Over 6000 har blitt såret og mer enn 170 er drept det siste året, men disse ungdommene fortsetter protestene hver uke, fordi de ikke har noe å leve for og ingenting å tape, sier Keane.
– Fjorten år gamle Ahmed hadde fortsatt ungdommens naivitet. Nå, fire år senere, vet han bedre. Drømmene hans går bokstavelig talt opp i røyk – sammen med resten av Gaza.
Les også: «Det tok meg tre tiår å reise den timelange turen fra Gaza til Jerusalem»
Filmen «Gaza» vises tre ganger under Arabiske Filmdager.
(Artikkelen er først publisert i Bistandsaktuelt)
