Ut av EU uten mål og mening

Den 29. mars forlater britene EU, uten å vite hva de går til. Det er UK (Storbritannia og Nord-Irland) som går ut av den europeiske union EU, og selve utmeldelsen har fått betegnelsen Brexit (Britisk Exit fra EU).

Helt siden folkeavstemningen i Storbritannia 23. juni 2016 har statsminister Theresa May forgjeves forsøkt å få til en avtale som kan organisere britenes forhold til EU.

Det er som i de fleste skilsmisser, at det ikke er lett når de tidligere partnerne skal finne ut av hvordan de skal organisere resten av sine liv. Det er ikke lett. De skal da plutselig bli enige om en rekke praktiske ting, samtidig som hele situasjonen har oppstått fordi partene er uenige.
Slik det nå ser ut, finner Brexit sted den 29. mars klokka 11.00 uten at det i dag er oppnådd noen avtale om hvordan forholdet mellom britene og EU-landene skal organiseres etter Brexit. Men Theresa May sier hun ikke har gitt opp.

Det siste nå ser ut til å være i ren desperasjon at Theresa May som er på besøk i Afrika, har grepet fatt i tradisjonene fra det gamle, britiske samveldet.

Visjonen er å se et frihandelsområde som strekker seg fra Kairo i nord til Cape Town i sør, og ideelt sett, alle de 1,2 milliarder mennesker i flere enn 50 land der imellom. I prinsippet kunne et slikt frihandelsområde skape titusener av jobber og dermed sterkt redusere arbeidsløsheten blant det afrikanske kontinentets unge befolkning.

Les også: Kan Norge redde de «skipbrudne» ved Brexit?

Ifølge BBC har imidlertid det kanskje aller viktigste landet for britene, Nigeria, allerede avvist tanken. President Muhammadu Buhari har sendt ut en erklæring om at viktige støttespillere som forretningsmiljøet og fagbevegelsen i Nigeria ikke var informert om prosjektet, så dette hadde han ikke noe tro på. Når det tok mange tiår å opprette et frihandelsområde i Europa, synes det å være utopi å tenke seg at et afrikansk frihandelsområde kunne bli etablert på en brøkdel av tiden.

Helt siden United Kingdom ble fullt medlem av EU i 1975, har det britiske folket vært delt i synet på EU.

I 2016 ønsket daværende statsminister, den konservative David Cameron, å få en bekreftelse foran neste valg på om at det britiske folket virkelig ønsket fortsatt medlemskap i EU, eller ikke. Han utlyste folkeavstemning til den 23. juni 2016, om eventuelt britisk medlemskap i EU.

Til manges store overraskelse vant nei-siden med 51,9 prosent av stemmene for å gå ut av EU, mens 48,1 prosent stemte for å bli værende. De som valgte nei til EU, ble kalt «brexitere» mens de som ville bli værende i EU, fikk navnet «remainders». Cameron gikk av som statsminister, og en annen konservativ politiker, Theresa May, ble ny statsminister.

Folkeavstemningen ga svar på om britene skulle gå ut av EU, men ikke hvordan. Og nei-siden ga ingen antydning på om britene i stedet skulle søke samarbeid med andre nasjoner eller grupper av nasjoner.

Slik sett har Norges situasjon vært et stadig tilbakevendende alternativ:

Norge er som kjent ikke medlem av EU, men nordmennene drar likevel nytte av frihandel som frivillig medlem av en gruppe land som til sammen utgjør EØS, det europeiske økonomiske frihandelsområdet, uten å være med i den politiske enheten Den europeiske union.

Les også: Nær «Mayday» for britene og EU

Den britiske regjeringen synes ikke å være nærmere en avklaring om sitt forhold med EU enn da de startet sin serie av forhandlinger internt med medlemmer av sin egen regjering, sitt eget parti og Labours medlemmer i Underhuset, i tillegg til EUs ledelse i Brussel.

Statsminister May har bebudet en ny avstemning i Underhuset 12. mars, for å få
godkjennelse av det hun da måtte ha av avtale, bare 17 dager før dagen når britene vandrer ut av EU.

Etter Theresa Mays dramatiske nederlag i Underhuset den 15. januar i år, så hun for seg to hovedoppgaver:
1) Hun forsøkte å oppfylle ønsket til de nord-irlenderne som ville ha en garanti for at det aldri igjen skulle bli en fast, bevoktet grensekontroll mellom Nord-Irland og Den irske republikken. De konservative tilhengerne av et definitivt brudd med EU mente at hennes kompromiss lignet mer på en fortsettelse av EU-medlemskapet enn et brudd, og de stemte imot, sammen med det konservative Unionist-partiet i Nord-Irland.
2) I februar i år sendte Labour-lederen Jeremy Corbyn et brev til May hvor han tilbød sin støtte til hennes forsøk på å oppnå en ny avtale med EU på visse betingelser. En av betingelsene var at det aldri skulle bli noen fast grense mellom Nord-Irland og republikken Irland. Hun kunne dermed eventuelt snu seg til den politiske venstresiden og samarbeide med Labour i et ønske om å beholde en fast tollunion med åpen grense mot den irske republikken.

Den 18. februar i år forlot en gruppe på sju underhusrepresentanter sitt parti Labour og etablerte seg som en uavhengig gruppe i Underhuset.

To dager senere fulgte ytterligere fire Labour-representanter etter og fikk følge av tre konservative representanter inn i den uavhengige gruppen. Flere endringer kan ventes i tiden framover.

Les også: Høyt opp og langt fram til Brexit

EU har gjort det klart at de ikke vil gjøre endringer på utmeldingsavtalen med britene. Men da Theresa May den 21. januar i år orienterte Underhuset om status i britenes forhold til EU etter Brexit, sa hun at hun ville gjøre endringer i garantiordningen for grensen mot Irland. Dette kan påvirke styrkeforskjellen og dermed balansen mellom de to viktigste partiene i Underhuset. Medlemmene av den nye gruppen har alle erklært sin støtte til en ny folkeavstemning om Storbritannias forhold til EU.

Det har også vært diskutert om britene skulle søke om å få Brexit utsatt, enten kortvarig (tre måneder) eller mer langsiktig (21 måneder).

Den 24. februar møttes Theresa May og EUs rådspresident Donald Tusk. Da presiserte Tusk overfor May at EU ikke kunne gjøre endringer i sin holdning til britene før Storbritannia hadde avholdt en ny avstemning, og at den måtte vise at britene hadde gjort vesentlige endringer i sine holdninger til konkrete spørsmål i deres forhold til EU.

Den amerikanske forskningsinstitusjonen Brookings har vurdert britenes situasjon ved Brexit, og hvilke alternativer Theresa May har i sitt arbeid for å få til en avtale som både EU og britene kan leve med.

Brookings mener at det å finne et kompromiss i grensesaken mot Irland er det viktigste.

Den 28. februar i år diskuterte Theresa May og EUs kommisjonspresident Jean-Claude Juncker om det er mulig å legge mer vekt på at grenseordningen må være midlertidig. Og de mener at ord som «mulige endringer eller tillegg» og «foreløpig» kan krydre grenseavtalen mot Irland og gjøre situasjonen lettere fordøyelig for begge parter.

Les også: Sky-måling: Flertall av briter er imot brexit

Akkurat nå synes det mest aktuelle alternativet å være en «hard Brexit», at britene ikke får til noen avtale med EU som kan skape en mykere utgang fra EU. Dette er den aller mest uforutsigbare og dermed vanskelige situasjonen for britene. Men det kan simpelt hen hende at de ikke får noe valg.

Dermed gjenstår muligheten for å utlyse gjenvalg i Storbritannia, noe som May helt sikker ønsker å unngå, eller å avholde en ny folkeavstemning om britenes forhold til EU. Det vil virke splittende og skape en følelse av at «når regjeringen ikke fikk det som den ville i den første folkeavstemningen i 2016, forsøker de igjen – kanskje i 2020.»

Akkurat nå ser det dermed ut til at Theresa May står overfor det klassiske valget mellom pest eller kolera. Og det er ikke noen god situasjon for våre britiske venner.

Les også:
May beskyldes for brexit-bestikkelse
Brexit: Slik blir sluttspillet
May åpner for å utsette brexit