Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
(Vi.no): Lyngen i Troms, 1946:
Hjemme i stua står to år gamle Bjørn Harald og klamrer seg fast til et stolbein.
Han vil sitte på fanget til mamma.
Den vesle gutten har alltid vært aktiv og glad, men i det siste har han grått mye og fått problemer med å stå og gå uten hjelp.
Familien bor på Furuflaten sammen med en annen familie, og i huset er det flere som er smittet av tuberkulose.
Flere er allerede døde av sykdommen.
Huset blir av naboer kalt for «Dødens hus».
Mamma tar Bjørn Harald til legen, som straks mistenker det verste.
På lille julaften får familien svar fra fylkessykehuset i Tromsø; Bjørn Harald har beintuberkulose.
Les også: Svartedauen eksisterer fortsatt i store deler av verden
(Artikkelen fortsetter under bildet)
I januar i 1947, stopper det en drosje foran huset til familien.
Bjørn Harald blir båret inn i bilen, foreldrene klemmer han og tar farvel. Naboer er også på tunet for å ta avskjed.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenBjørn Harald kikker på dem gjennom drosjevinduet, han er redd og gråter. Det er tanten som blir med toåringen til sykehuset. Familien som står igjen, tror at han blir sendt til Tromsø for å dø.
– Jeg husker ikke dette selv, men jeg har blitt fortalt at jeg var vettskremt da bilen kjørte avgårde, forteller 74 år gamle Bjørn Harald Larssen til Vi.no.
På Kysthospitalet i Tromsø, et spesialsykehus for beintuberkulose, blir den vesle gutten gipset fra nakken og ned.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHan kan bare bevege tærne og hendene, og løfte litt på hodet. Gutten blir lagt i en sprinkelseng på barnestuen, og for at han ikke skal røre seg, kler de på han en skjorte med påsydde reimer som de fester til sprinkelsengen.
Å legge barna i gips er vanlig «behandling». En gipskurv som går fra hodet til under beina.
På den ene veggen er det fire vinduer med små glassruter, akkurat store nok til at litt dagslys slipper inn i den store salen.
Artikkelen fortsetter under annonsenTuberkulosen har satt seg i hofta, og kuren er nådeløs.
Les også: Barndom før og nå
Ørjan Olsvik, professor ved Institutt for medisinsk biologi ved UiT Norges Arktiske Universitet, har uttalt til tidsskriftet Labyrint at de ikke hadde medisiner eller god behandling mot tuberkulose på denne tiden.
– For beintuberkulose var kuren å ligge i ro for at de betente leddene ikke skulle bli ødelagt, forklarer Olsvik til Labyrint.
Det var bare å vente og håpe at tuberkulosen skulle gå over.
Hvis Bjørn Harald beveget seg, kunne tuberkulosen spre seg til andre organer i kroppen.
Da ville han til slutt dø, fikk han høre fra leger og sykepleiere.
– Jeg husker at jeg gråt veldig mye, jeg skreik. Men det var jo bare «trollunger» som gråt, sa pleierne. Jeg måtte godta at det var slik jeg skulle ligge, forteller Bjørn Harald.
Artikkelen fortsetter under annonsenDe neste ti årene ligger han fastspent i sprinkelsengen på Kysthospitalet. De gangene han får komme opp, er når han skal bades.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Da løftet de meg ut av sengen, la meg på et bord med skuffer med klær i. Så ble jeg vasket, sengen ble skiftet på, og så la de meg tilbake.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Et av de klareste minnene fra den første tiden på sykehuset, er da han knapt var fylt fire år.
Han får besøk av faren og bestefaren.
De står ved sprinkelsengen hans, de snakker ikke så mye.
– Jeg fikk en stor bit kokesjokolade av dem. Det var så godt. Men sykepleierne kom og tok sjokoladen fra meg da far og bestefar var gått. Fordi jeg var en grisunge, sa de.
Moren til Bjørn Harald kom også på besøk et par ganger.
– Hun ville jeg ikke prate med, jeg snudde meg bort. Jeg har skjønt i ettertid at hun var veldig fortvilet, forteller 74-åringen.
Artikkelen fortsetter under annonsenPå barnestuen ligger det flere unger med tuberkulose, de prater mye sammen og blir gjennom årene veldig knyttet til hverandre.
Noen ganger får de pakker hjemmefra med tegneserier, så de fleste begynner å lese tidlig.
En av legene på Kysthospitalet er også bestemt på at barna skal få utdannelse, og de har derfor fast undervisning.
Les også: «Atlanterhavets dronning» fraktet tusenvis av emigranter. På en av turene gikk det nesten galt
Dagene i sykesengen er preget av rutine.
Kveldsmaten blir servert klokken 17. Når maten er spist opp, skal de sove.
– Hvis det var noen som begynte å prate og ikke ville sove, ble de kjørt ut på gangen eller tvunget til å sove nede i kjelleren sammen med mus og rotter. Jeg ble kjørt ned i kjelleren noen ganger, forteller Bjørn Harald.
Artikkelen fortsetter under annonsenPå barnestuen ligger bjørkerisen til enhver tid på et bord:
Artikkelen fortsetter under annonsen– Du måtte være forberedt på å få ris eller annen fysisk straff hvis du ikke var lydig, sier Bjørn Harald videre.
I 1940-årene oppdager forskere de første av flere medisiner som kan behandle tuberkulose. Innføring av antibiotika og BCG-vaksine, som kom til Norge i 1947, representerte det store vannskillet i behandling av tuberkulose.
I Bjørn Haralds journal står det at han begynte på antibiotikumet streptomycin i 1950, senere i kombinasjon med paraaminosalisylsyre(PAS).
Men da Bjørn Harald er ti år, har beintuberkulosen spredd seg til den ene nyren hans.
Les også: Norges verste psykopater: Nils Narumseie drepte to ektepar og fire barn med øks
Han sendes til Rikshospitalet i Oslo med Hurtigruta og tog, for å operere bort nyren.
– Jeg ble operert på Rikshospitalet nokså tidlig. Deretter jaget de meg opp av sengen, for der sa legene at det var viktig at jeg begynte å gå. Jeg sa at jeg kan ikke gå, og da trodde de ikke på meg. De visste ikke at jeg hadde lagt i ro så lenge på Kysthospitalet, de var sjokkerte over det, forteller Bjørn Harald.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Den første tiden krøp jeg på gulvet mellom sengene, men så lærte jeg å gå med krykker etter hvert. Jeg ble på Rikshospitalet i en måned før jeg ble sendt til Tromsø igjen.
Da Bjørn Harald er tilbake på Kysthospitalet, blir han igjen lagt i sprinkelsengen.
Artikkelen fortsetter under annonsenLegene er fortsatt redd for at sykdommen skal spre seg hvis han ikke holder seg helt i ro.
Men flere av medpasientene har begynt å gå igjen, og får lov til å bevege seg fritt på sykehuset.
– Jeg tjuvtrente også på å gå der, men ble skremt med at hvis jeg gikk mye og frøs, så kunne jeg dø fordi nyren kunne slutte å fungere, sier han videre.
Les også: Anne Bjørg (57) hadde intense smerter hver dag - 25 år senere fant legene ut hva som var galt
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Etter hvert som årene går blir formen til Bjørn Harald bedre.
Han kjemper, for han vil opp og gå.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg begynte å gå selv, og da skjønte pleierne og legene at det ikke nyttet å holde meg tilbake. Jeg ble aldri formelt erklært frisk, men jeg og flere andre var blitt såpass bra at vi fikk lov til å gå ut. Du kan si at jeg erklærte meg selv frisk, forteller Bjørn Harald.
Kilde : FHI
En dag i 1957, rett før Bjørn Harald fyller 13 år, står faren hans plutselig i døren ved barnestuen.
Bjørn Harald skal hjem.
– Jeg ble veldig overrasket da jeg så faren min stå der. Det var ingen som hadde sagt til meg at «i dag skal du hjem». Da gikk jeg inn på rommet mitt, fant frem en eske og fylte den med sportskort som jeg samlet på, og de skjortene jeg hadde.
Bilturen hjem ble helt spesiell.
– Vi kjørte fra Tromsø til Lyngen, og jeg kunne ikke huske at jeg hadde kjørt bil før. Det vokste blomster oppe i lia og i grøfta, og jeg lurte på hvorfor i all verden vi ikke stoppet opp for å plukke blomster! Det var jo så pene blomster der!
Artikkelen fortsetter under annonsenPå veien hjem, tar de pause på en kafé.
Bjørn Harald, som bare hadde fått smake brus en gang i året - på 17.mai, får nå så mye brus han vil ha.
Han får også kake og brødskive med egg.
– Det var fantastisk!
Les også: Fortidens forbrytere: - Alle har en slektning som ikke er helt A4
Da Bjørn Harald og faren kjørte inn på tunet hjemme, kom de seks søsknene løpende etter bilen.
Han kjente ingen av dem, og de kjente ikke ham.
– Da jeg gikk ut av bilen stod alle søsknene mine oppstilt mens faren min presenterte dem for meg en etter en. Det var første gang jeg så dem. De var veldig nysgjerrige på min historie.
13-åringen er lykkelig for å endelig være hjemme, men den første tiden er likevel vanskelig.
Han var blitt sterkt knyttet til barna på Kysthospitalet. De var vennene hans, og det var dem han kjente.
Artikkelen fortsetter under annonsenPlutselig er han hjemme, men i et ukjent miljø.
– Jeg husker den første morgenen jeg våknet, da gråt jeg. Så kom pappa opp til meg, han skulle antakelig vekke meg. Men han kom ikke og tørket tårene mine, jeg hørte bare at han sa til de andre: «gutten ligger og gråter der inne».
Vennene på Kysthospitalet hadde han aldri mer kontakt med.
Men så forteller moren til Bjørn Harald at en jevngammel nabogutt også har vært innlagt på Kysthospitalet i et halvt års tid, på grunn av en vond hæl.
– Moren min sa jeg kunne gå bort og hilse på han. Vi ble gode kompiser, og det gjorde ting litt lettere for meg, forteller 74-åringen.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet går ikke så lang tid før Bjørn Harald føler seg hjemme.
Artikkelen fortsetter under annonsenDen ene foten hans er fem centimeter kortere enn den andre, siden han lå gipset over mange år uten å få gå.
Han halter, men gjengen på skolen tar godt vare på ham.
– De tok meg alltid med når de skulle spille fotball - selv om jeg var den dårligste på laget, ler han.
Det føles godt å kunne le.
Ti år av hans barndom ble stjålet av helsepersonell som ikke visste bedre. I ettertid har Bjørn Harald, i likhet med flere andre sanatorium-barn, kjempet for å få økonomisk oppreisning fra staten grunnet grov omsorgsvikt. 74-åringen er en av dem som aldri har fått erstatning.
Han har likevel klart å legge de vonde årene bak seg.
– Det måtte jeg jo bare, sier han.
I dag er han pensjonert journalist, gift og har to voksne døtre.
Han bruker fremdeles en krykke til å støtte seg til, men nyter pensjonisttilværelsen og bruker tiden på å trene og holde seg i form.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg tror jeg har blitt sterkere og tøffere. Men det er klart at jeg nok har blitt skremt også. Det hender jo at jeg tenker at «hvis du ikke er forsiktig nå, så går det den veien høna sparker».
Les også: Da ingen sa «metoo»
I dag er tuberkulose ett av verdens største helseproblem, og epidemien som tar flest liv, ifølge Verdens Helseorganisasjon(WHO).
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Utbredelsen av tuberkulose er skremmende høy - særlig i Afrika sør for Sahara, og i deler av Asia, sier Ole Georg Moseng, professor i historie ved Universitetet i Sørøst-Norge.
– Tuberkulose er en sykdom som er skummel og veldig langsom. Man kan være syk i månedsvis og åresvis, og man kan leve med det uten å vite om det, forteller Moseng til Vi.no.
Sykdommen er blitt en stor trussel i verden, først og fremst på grunn av antibiotikaresistens.
Ifølge WHO har det aldri vært så mye tuberkulose i verden som nå.
Artikkelen fortsetter under annonsenMan antar at rundt to millioner mennesker dør av tuberkulose hvert år.
Folkehelseinstituttet opplyser at Norge er blant landene som har lavest insidens av tuberkulose i verden, rundt 300 pasienter per år.
– Den viktigste grunnen til at tuberkulose sluttet å være folkesykdom i Norge før andre verdenskrig var at frivillige og deler av norsk helsevesen gikk ut med omfattende opplysningskampanjer til folket, sier Moseng.
Kilder: Norges Arktiske Universitet / Labyrint : «Den hvite pesten», Ottar Tidsskrift Tromsø Museum – Universitetsmuseet: «Tuberkulose – Den store massemorderen»
Les også: – Overraskende mange gikk til sak for mishandling og uteblitt lønn
Saken er først publisert på Vi.no - ny nettavis for godt voksne
